Plenen - hagens golvteppe

Foto: Kow d.e. 28072013 ©
Klikk på bildet for å se større versjon 

Plenen har sine vedlikeholdsstadier. Her er blomsterstadiet som bier, humler og andre insekter har spesiell glede av.

Jeg liker at plenen er kortklipt.
Hagen ser mer ordentlig ut da.

Men plenen bør ikke være kortklipt til enhver tid - sommeren igjennom.
Mellom klippingene lar vi blomstene slippe til.
Spesielt på den øverste plenen som vokser i tilkjørt jord, vokser hvitkløver og blomster av ulike slag.
Som åpenbart byr på mye som insektene setter pris på.

Derfor venter vi en stund mellom hver klipping.
Slik at insektene får tid til å forsyne seg rundelig før blomstene forsvinner.

Hvor lenge vi venter, og hvor høyt gresset får bli før vi finner fram gressklipperen, varierer.
I tørkeperioder lar vi det gå lang tid.
Vi forestiller oss nemlig at gresset tåler tørken bedre når det får stå urørt.

Men det er kanskje ulogisk.
Jo mindre bladverk, desto mindre fuktighet burde plantene trenge - skulle man tro.
Så kanskje burde vi nettopp slå plenen i tørkeperioder.

Erfaringen sier imidlertid noe annet enn logikken.
Det uslåtte gresset holder seg lenger grønt, enn det som er kortklipt.
Derfor stoler vi på erfaringen - og magefølelsen - og slår sjeldnere i tørt vær.
Noe altså bier, humler og andre insekter drar nytte av.

Og til og med en som liker kortklipt plen, må innrømme at blomstereng på plenen ikke er stygt det heller.

Rørte rips

Foto: Kow d.e. 28072013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Rørte rips - nam, nam.

Jeg elsker rørte rips.
Gjerne med vaniljesaus.
Men fløtemelk kan også gå an - selv om den skulle skille seg.

Nåja, elsker er kanskje sterkt sagt, men jeg liker rørte rips svært godt.
Og: Man må nyte hagens produkter.
Ripsen for eksempel.
Og man trenger ikke vente til alle er modne.
Straks mange nok er røde, plukker vi til to rikelige porsjoner som vi lager rørte rips av og spiser som dessert.

Rips må sukres godt hvis de skal nytes som dessert.
Ved hjelp av fornuftig kosthold, slanking og tabletter er jeg i følge de medisinske bulletinene blitt kvitt min diabetes 2, men jeg ønsker ikke å få den tilbake, så jeg er forsiktig med sukker.
Jeg bruker heller kunstig søtstoff - eller "plastikksukker" som husets frue respektløst kaller det hvite, søte, fabrikkframstilte pulveret.

Men i rørte rips må jeg ha sukker.
Da skeier jeg ut og håper at Metformin-tablettene holder blodsukkeret i balanse.
Det er ikke ofte utskeielsene forekommer.
Et par ganger i løpet av sommeren - på det meste.
For når bærpresseriet på Askim tar i mot bær, leverer vi ripsen der.
På Askim blir bærene til - dessverre altfor sukkerholdig - saft og gelé.
Og da er det ikke mer igjen til rørte rips.
Eller til fuglene som stadig forsyner seg.

Det er slik folk vil ha det.
Så mye sukker som mulig.
Derfor forsvant de lettsukrede produktene igjen.
Så nå må vi som ikke skal ha så mye av det søte, ta til takke med det som fins.
Markedet - dvs. kundene - bestemmer.
Og kundene vet ikke alltid sitt eget - for ikke å snakke om barnas - beste.

Men altså: Når det gjelder rørte rips, skeier også jeg ut.
Én gang eller to i året.
Det regner jeg med at jeg tåler.
Rørte rips må ha sukker.
Nam, nam.

Ekstremt hurtig- og kortreiste poteter

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

3. mai 2013:  Slik så settepotetene ut like før de kom i jorda i begynnelsen av mai.

28.07.2013:  Og slik så nypotetene ut da de ble tatt opp i dag.

Jeg var sikker på at jeg satte blå poteter.
Men avlingen viser at de må ha vært gule.
Selv om de var mørke med lange blå groer.

Potetriset visnet for 2-3 uker siden.
Men først i dag ble potetene tatt opp.
Og spist.
En snau time etter opptak var de på tallerkenen - og smakte fortreffelig.

De ble kokt ganske kort - uten salt, men med noen dillkroner og -stilker i kokevannet.
Deretter ble de spist sammen med stekt laksefilet, kokte gulrøtter og agurksalat.

Det var akkurat nok poteter til ett måltid for to personer.

Verdt bryderiet?

Absolutt.

Å dyrke egen mat er morsomt.
Og egendyrket mat er sunn - ren og fri som den er for sprøytemidler og andre uhumskheter.
Og ikke minst: Poteter som man har dyrket selv, og som ikke har brukt mer tid enn absolutt nødvendig fra "åkeren" til tallerkenen, gir en smaksopplevelse som det er verdt å ta med seg.
Ferskpoteter som slike kortreiste poteter visstnok skal kalles på norsk, er kjempegode.

Syns min kone og jeg.
Derfor ofrer familiens gartner mer enn gjerne litt ekstra tid og arbeid for å kunne høste et måltid poteter av egen avling.

Kom regn!

For mye og for lite, forderver alt, sa min mor.
Hun hadde et passende ordtak for de fleste situasjoner.

Brunsvidd
Nå hadde vi hatt et par våte sommere med regn dag ut og dag inn, derfor håpet vi på sol denne sommeren.
Og det har vi fått.
Til gangs.
Skogbrannfaren er stor, og hagene ligger som sørgelig avsvidde områder på veg til å bli ørken.
Grønne plener er et sjeldent syn.
Det meste er brunsvidd.
Og i skogsidene ser det ut som om høsten er kommet.

Enten eller
Det er tydelig at mekanismen som skulle skifte mellom sol og regn, har hengt seg opp.
Det blir enten eller.
Og i år er det solas tur.
Til og med på dager hvor det er meldt torden, lyn og kraftig nedbør, skinner den - jeg hadde nær sagt nådeløs - fra en så godt som skyfri himmel.
I går tok vi båten fra Drøbak til Oslo.
Det var meldt torden, lyn og regn over hele Østlandsområdet.
Men vi satt på dekket og hadde sol og varme hele vegen.
I Oslo lå det riktignok store dammer etter regnskyll, men det hadde ikke vår hage i Drøbak glede av.
Og så lenge vi var i byen, var været strålende.
I dobbelt forstand.

"Många löften"
Der gives många löften, men hållas ganska få", synger Evert Taube.
Og det er så sant som det ser sagt.
Meteorologene f. eks. lover og lover lavtrykk og regn.
Akkurat nå skulle det plaskregne, men det vet været tydeligvis ikke noe om, for ute er det lettskyet blå himmel, lett morgendis og varmt sommervær.
Det regnværet som den flinke og sympatiske Hilde Holdhus lovte oss på TV i går, ser vi ikke noe til.
Er meteorologi en vitenskap?
Eller er det gjettverk?

Vanning
Jeg er glad barnebarna kan nyte en varm badesommer.
Men hagen forkommer.
Men kan jeg ikke bare vanne?
For det første: Det monner ikke.
For det andre: Vannforbruket er så høyt at det trues med restriksjoner.
Det er første gang siden vi begynte å hente vann via ledning "under" fjorden fra Glitre i Buskerud.
Av hensyn til våre naboer og andre som henter vann fra samme kilder, prøver vi å begrense vanningen.
Selv om plantene henger med hodene, blomstene visner og plenene blir brunsvidde.
Vi venter på regn!
Nok til at bakken blir skikkelig gjennombløt.
For nå er naturen virkelig tørst på våre kanter.

Livet henger i en tynn tråd

Foto: Kow d.e. 21072013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Livet henger i en tråd.

Da disse blomstene ikke var kommet lenger enn til knoppstadiet, tok vinden stammen som brakk så å si helt av nede ved rota.
Egentlig hadde jeg ikke tro på at knoppene skulle klare seg og springe ut, men jeg gav dem heldigvis en sjanse.
Jeg tredde den knopptunge stammen inn mellom snora og veggen og tenkte "går-det-så-går-det".
Og det gikk over all forventning.
Jeg har vannet jevnlig.
Selv om solsteken har vært ubarmhjertig og veggen forferdelig varm, har den brukne stammen mot alle odds greid å frakte tilstrekkelig med vann til greiner, blader, knopper og utsprungne roser.
Nå takker rosebusken for hjelpen med å la knopp etter knopp bli omdannet til vakre utsprungne roser.
Ikke én eneste har tørket inn.

Sommeren over for orientvalmuene

Foto: Kow d.e. 21062013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Slik så orientvalmuene ut ved St. Hans-tider. Nå er blomstringen forlengst over for i år.  Men valmuene har mer å by på.

Den sterkt orange orientvalmuen med den flotte blomsterbunnen er vakker. Dessverre blomstrer den fort av. Men det store, spesielle frøhuset er også dekorativt så ennå er orientvalmuene med og gjør staudebedet både interessant og vakkert.

Som så mange andre av blomstene i hagen, bestemmer orientvalmuene selv hvor de vil stå.
Sår eller planter man dem på et sted hvor de ikke trives, dør de ut.
Til gjengjeld dukker de opp - gjerne i stort antall - på steder der de liker seg bedre.

Fuglene?
Vi har orientvalmuer både her og der.
I hagen.
Og utenfor.
Bl. a. i hekken mot naboen og på gresskanten mellom vår tomt og vegen.
Langs tomta mot vegen er det kraftig, dyp og relativt høy beplantning.
Det har ikke hindret valmuene i å finne vegen over eller gjennom beplantningen og ut på gresskanten utenfor.
Jeg skjønner ikke helt hvordan det har gått til.
Hvis det da ikke er fugler som har sørget for transporten - og gjødslingen.

Skoleveg
Som tidligere fortalt, er vegen langs vår tomt, skoleveg.
Det er derfor ikke så mange av knoppene som blir blomster og senere hus med frø.
Skoleungene napper av knoppene.
Noen trolig for å dissekere dem og se etter hvordan de ser ut inni.
Andre liker å sparke til knoppene så de farer omkring.
Men noen knopper og blomster får stå og sette frø som de generøst sprer omkring seg.
Bl. a. inne under berberisbuskene.
Der får plantene stort sett stå i fred.

Gressklipperen
De plantene som har plassert seg i gresskanten utenfor tomta, blir slått med gressklipperen når de er herjet med, eller etter blomstring.
Man skulle tro at det ville ta knekken på dem, men nei.
Når vinteren er gått, vokser de fram igjen og får samme ublide behandlingen en gang til.
Uten å gi opp.
Så valmuene har vi mye glede av - både på den ene og andre måten.
Vakre er de, tåler det utrolige - og krever et visst stell hvis de ikke skal skjemme ut blomsterbedet med visne blader.
Frøhusene derimot er dekorative.
De skjemmer ikke, så dem lar vi stå så lenge som mulig.
Med mindre vi vil begrense frøspredningen.
For det gjør seg ikke selv.

Fuglene tar ripsen

Foto: Kow d.e. 12072013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Nettene dekker ikke alt, men er forhåpentlig bedre enn ingen ting. På mange klaser, er mange bær borte.

Når man har hage, må man regne med å måtte dele med dyr, fugler og insekter.
Fuglene forsyner seg f. eks. grovt av ripsen.
Det er ikke bare trosten som er frampå.
Jeg mistenker også skjærene og de mindre fuglene for å gjøre innhogg i bæravlingen.
I alle fall flyr de stadig opp derfra når jeg foretar mine inspeksjonsrunder.

Mange av bærklasene som henger i toppen av de to buskene, og ytterst på greinene, mangler bær.
Noen er nesten snauspist.

Men nå kommer fuglene ikke så lett til.
For et par-tre uker siden trakk min kone og jeg bærnett over buskene.
Nettene dekker ikke alt, men forhåpentlig virker de avskrekkende.
Kanskje fuglenes instinkt forteller dem at det er dumt å komme borti nettet for der er det lett å bli sittende fast.

Kanskje får ripsen nå rødme i fred slik at det blir mange kilo å reise til Askim Bærpresseri med når høsten kommer.

Rådløs prydbønne

Foto: Kow d.e. 14072013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Hvor skal jeg gjøre av meg nå? Det er jo ikke mer å klatre i.

Prydbønnene har klatret oppover veggen så langt klatretrådene rekker.
Og lenger enn det.
Hva gjør de når de fortsatt vokser, men ikke har mer å klatre i?
En av dem har klatret bortover espalieret som er beregnet på rosene, og deretter bort til vegglampa som den har snurret seg rundt flere ganger.
Og en har begynt å "klatre" nedover - rundt sin egen stilk.
Det blir det en slags blomsterflette av.
En vokser derimot ut i løse lufta.
Hvor den svaier fram og tilbake som om den skulle lete etter noe å gripe tak i og støtte seg til.
Men gartneren har forsømt seg.
Det er ingen hjelp å finne.
Foreløpig.
Det ville være synd om planta skulle brekke i vindkastene som hjemsøker vår hage.
Så forhåpentlig tar gartneren seg sammen og trekker en hjelpende tråd vannrett bortover veggen slik at planta kan strekke seg og folde ut utallige røde blomster mot den svarte veggen.
Til pryd for huset og glede for dets beboere og gjester.

Norsk velkomst

Foto: Kow d.e. 14072013 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ved trappa møtes husets folk og gjester av de norske fargene. Til venstre står en abrodd som man kan ta i slik at man får godlukt på hendene, før man går inn. Det er en gammel norsk tradisjon.

Forståsegpåere er kommet til at nordmenns nasjonalfølelse - slik den f.eks. gir seg uttrykk i feiringen av 17. mai - er betenkelig.
Den minner etter deres mening om nasjonalisme.
Og vegen fra nasjonalisme til brune eller svarte ideologier skal være kort.
Hevdes det.

Jeg kjenner ikke igjen symptomene og tror ikke på diagnosen.

Sunn nasjonalfølelse og fedrelandskjærlighet har ingen ting med fremmedhat eller følelsen av å være bedre enn andre å gjøre.
Folk som er glade i og stolte av det norske, kan godt være åpne for impulser og mennesker med røtter i andre kulturer.
Og vi som har hagen som hobby, vet at dersom vi fjernet alle planter som er kommet til oss utenfra, ble det ikke mye igjen.
Slik er det med hagekulturen, og slik er det med den øvrige kulturen.
En rik, levende og utviklingsdyktig kultur forutsetter mangfold.

Selv har jeg en "brystnorsk" urne med blomster i rødt, hvitt og blått foran trappa.
Det var Bjørnstjerne Bjørnson som - så vidt jeg vet - først myntet uttrykket "brystnorsk" for personer som ikke bare er formelt norske på papiret og av nasjonalitet, men også har varme følelser for landet og det norske.

Vår norske urne skal ikke tillegges for stor betydning.
Men akkurat som flagget som vi heiser fra tid til annen, sier denne urna noe om hvor i verden vi holder til.
Og hvem vi er.
Uten at vi av den grunn vil sette opp gjerder omkring oss.
Og stenge mennesker og impulser fra andre miljøer og kulturer ute.

Jeg pleier å si at jeg er fargeblind når det gjelder etnisitet.
Men ikke når det gjelder blomster.
I min hage er det plass til mange planter - urnorske og innvandrede.
De eksisterer harmonisk - og noen ganger disharmonisk - side om side og utgjør sammen et fargerikt fellesskap.

Det er ingen motsetning mellom sansen for mangfold og for det grenseløse fellesskapet - og den "brystnorske" urna ved trappa.
De utfyller og kompletterer hverandre.
I hagen.
Som i kulturen for øvrig.

Du blir ikke kvitt snilene

Mange medier er opptatt av snileplagen og mener å ha oppskriften på hvordan man blir kvitt de plagsomme skadedyrene. Her er Dagsavisens oppskrift fra 2010.

Slik blir du kvitt brunskogsnilen, lover Vi i villa og nevner det de mener er sikre tiltak.
Jeg er redd for at de lover mer enn de kan holde.
Snilene blir du ikke kvitt.
Men du kan redusere antallet.
Og dermed de ødeleggelsene de forårsaker.

Langt flere

Snile- og snegle-plagen i hagen og i naturen forøvrig, er blitt mer omfattende med årene.

Ikke bare har vi fått brunskogsneglen (Arion Vulgaris) som er spesielt forsluken og kan bli opp til 18-20 cm lang.

Men tallet på hagesniler med hus og grå husløse sniler i diverse størrelser, er økt kraftig.

Og ødeleggelsene er økt tilsvarende.

Brunsnilene er spesielt produktive.

Men de husbærende hagesnilene og de små grå ligger ikke langt etter.

I vår hage er de alle sammen over alt.

Dreper ikke hverandre

Noen tror at boasniler dreper andre sniler og derfor er et slags nyttedyr i hagen.

Det er nok mer en ønskedrøm enn en realitet.

Jeg har flere enn én gang sett brunsniler og boasniler ligge fredelig side om side og spise av snilekadaver.

Også hagesniler med hus og boasniler lever i fredelig sameksistens - i vår hage og i våre urner med spansk margerit, lobelia og bacopa.

Da lever de nok fredelige sammen i naturen forøvrig også.

Stol derfor ikke på dem som sier at boasnilene bør få leve.

De ødelegger like mye som andre sniler.

Kjemisk bekjemping

Nød lærer naken kvinne å spinne, heter det.

Snile- og snegleplagen har inspirert flere til å utvikle kjemiske bekjempningsmidler som skal fjerne - eller altså mer realistisk: begrense tallet på sniler (dvs. de uten hus) og snegler (de med hus).

Jeg vil ikke hevde at tekniske remedier og kjemiske midler ikke hjelper.

Og jeg sier slett ikke at man ikke skal prøve.

Finner man et middel som virker, vil det være til uvurderlig nytte - og glede.

Ingen synlig virkning

Jeg tror imidlertid man skal ha realistiske forventninger.

Jeg har brukt et bekjempningsmiddel som har jern og fosfat som virkestoff.

Det har - så vidt jeg har kunnet konstatere - ikke hatt noen effekt.

Tallet på snegler og sniler er overveldende.

Og de kan ikke ha gravd seg ned for å dø, for skadene er like store både der bekjempningsmiddelet er brukt og andre steder.

Nematoder

Et annet bekjempningsmiddel som bygger på spredning av nematoder som skal fortære snilene innenfra, er interessant.

Man infiserer levende sniler med nematoder for så å drepe dem.

Når andre sniler spiser av kadaveret, får også de i seg nematoder, dør og bidrar til å drepe de snilene som spiser deres kadaver.

Slik setter man i gang en positiv kjede av ringvirkninger.  

I hvilken grad de praktiske resultatene står i rimelig forhold til teorien og de oppskrudde forventningene, er usikkert.

Da kommunen jeg bor i, skulle dele ut nematodemiddel som ledd i en snilebekjepningskampanje, måtte aksjonen utsettes.

Produsenten - eller forhandlerne - var ikke i stand til å levere bekjepningsmiddelet.

Midlet kan m.a.o. i tillegg til tvilsom effekt, også være vanskelig å få tak i.

Gratis

Øl-feller og andre "smarte" remedier har jeg dårlig erfaring med.

De virker ikke.

Min erfaring er at det bare er ett middel som virker, nemlig at snilene drepes når de påtreffes.

Brunsniler, boasniler, svarte skogsniler, "hvite" åkersniler og grå sniler, klippes i hjel.

Hagesniler med hus kan man tråkke ihjel.

Vil man ikke ha snile- og snegle-kadaver liggende rundt i hagen, kan man plukke dem opp og plassere dem på et egnet sted hvor andre sniler og snegler kommer for å spise restene.

Der kan man ta livet av dem også.

De døde snilene og sneglene er felle god nok.

En funksjonell og naturvennlig felle - som til og med er gratis.

Og som virker!

Årets første rose

Foto: Kow d.e. 08072013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Vakker på bildet, men mer rosa og enda vakrere i virkeligheten.

Våre "edelroser" står i sørveggen.
Helt inntil treveggen som kan bli glovarm når sola steker.
Og i et omlag 50-60 centimeter dypt ganske smalt bed oppe på en drenerende steinfylling.
Altså langt fra ideelle forhold.

Men: Alle så nær som én har overlevd siste vinters roserasering.
Av dem som klarte seg, står to og sturer med dårlig tilvekst - og foreløpig uten knopper.
De øvrige har alle sammen store fine knopper i forskjellige stadier.
De springer nå ut i tur og orden og beriker roseveggen med skiftende blomsterflor.
Og det vil de gjøre i ukene som kommer.

Hvis de får vann.
Og det skal de få.
Og hvis de får stå i fred for rådyrene.
Det er mer usikkert.

De vakre dyrene - som gjør større skade i vår hage enn de forhatte brunsnilene gjør - pleier å spankulere ubesværet omkring i hagen.
Sommer som vinter.
Men nå har de ikke vist seg på en stund.
Men de må ha vært her.
Formodentlig mens vi sover.
Noen stemorsplanter som vi satte på bordet på terrassen for at de skulle få mer sol enn de får oppe på verandaen hvor vi har måttet ha dem i skjul nettopp for rådyrene, var beitet på.

I tillegg til stemorsblomster og pelargoniaer er roser åpenbart den desserten som rådyrene foretrekker.
De spiser ferske skudd og blader, knopper og utsprungne blomster.
Ikke alle roseslag er like populære.
Noen spises så fort de viser tegn til skudd og knopper, og angripes gang etter gang etter hvert som de vokser til på ny.
Andre blir bare smakt på - eller spist delvis.
Noen knopper og skudd beites av mens andre får stå.

At ikke alt forsvinner ned i rådyrmagen, får man være glad for.
Slik blir det i alle fall noen roser som hagens eiere - og spesielt fruen i huset - kan nyte synet av og glede seg over.

Bildet over disse linjene, viser årets første utsprungne rose i vårt rosebed.
Bildet ble tatt for fire dager siden.
Nå har den første fått følge av flere.
Snart står de rosa, mørk røde, enda mørkere røde og gule rosene i fullt flor.
Hvis rådyrene lar dem være.

Vakre bonderoser

Foto: Kow d.e. 03072013 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Peonens knopper er ikke bare forstadier til utsprungne blomster og frukt med frø. Knoppenes ulike stadier har sin egen karakter og skjønnhet.

Den fullt utsprungne peonen er et flott naturens verk som gir betrakteren en stor skjønnhetsopplevelse.

I stadiet like før avblomstring skifter våre rosa peoner farge og blir hvite. Denne peonen kjemper med villbringebærene om plassen i staudebedet.

Noen kaller blomster for roser.
Peoner f. eks. blir kalt bonderoser.

Men pionene er ikke roser.
De er ikke beslektet en gang.
Peaonia officinalis tilhører soleiefamilien.
Ofte regnes de som en egen familie.

Uansett: På bondelandet har de tradisjonelt gått under navnet roser.
Eller bonderoser.

I følge dem som påberoper seg å vite sånt, har peonen fått navn etter guden Pacon.
Han var gud for legekunsten og kurerte krigsguden Ares og dødsrikets hersker, Hades, da de ble skadet i kampen om Troja.

I antikkens Hellas ble peonen betraktet som selve dronningen blant urtene.
Man trodde at den "nedstammet" fra månen og hadde magiske egenskaper.

Vi hadde i mange år en fylt, rød peon som vi hadde fått av moren til min kone.
Hun hadde i sin tid fått morplanta av sin svigermor - altså av min kones farmor.
Den peonen blomstret hvert år i juni slik at min kone kunne ha den med til skoleavslutningen før sommerferien.

Når er den røde peonen borte.
Derimot har den hvite - eller rosa - fylte peonen fra mitt barndomshjem formert seg slik at vi nå har 4-5 eksemplarer.
De har selv sådd seg og bestemt hvor de skal stå.
Trolig har de da funnet et sted med optimal blanding av sol og skygge og tilstrekkelig med fuktighet og næring.

Det fins mange arter - og avarter - av peoner.
Så vel den røde - som vi ikke har lenger - og den rosa - som fins på bildene ovenfor - er formodentlig ganske "alminnelige" fylte hagepeoner eller "bonderoser".
Vi håper i alle fall det.
Det er slike "uforfalskede" tradisjonsbærere vi gjerne vil ha i hagen.

Hvem er den elskede Kiss?

På 75-årsdagen 29. juli i fjor fikk jeg en Hydrangea macrophylla "Love you Kiss.
Altså en hortensia.
Den hadde vakre blomster.
Og et navn som gjorde meg nysgjerrig.
Hvem var den elskede Kiss?
Og hvem elsket henne?

I året som er gått, har jeg oppsøkt en rekke nettsider for, om mulig, å finne er forklaring.
Det har ikke vært vanskelig å finne opplysninger om planta.
Men verken engelskspråklige, tyskspråklige eller nordiske sider har hatt noe å fortelle om navnet.

Da får jeg bruke fantasien og håpe på at noen som vet bedre, arresterer meg hvis jeg havner altfor langt ute på de store, hvite viddene.

Polarfareren Roald Amundsen var en allsidig herremann.
Han utforsket mer enn arktiske strøk.
Han giftet seg aldri, men hadde et slags semi-platonisk kjærlighetsforhold til flere gifte damer.
En av dem var Kristine Elisabeth Bennett født Gudde.
Hun var rikt gift i England, men opprinnelig norsk - fra Trondheim.

Kristine Elisabeth ble kalt Kiss - i familien og av Roald Amundsen.
Polfæreren besøkte henne i dølgsmål og åpenlyst, skrev brev til henne og skrev i årene 1924-25 en dagbok hvor han kalte henne både kone og andre ting som det ikke var formelt grunnlag for, og hvor han betrodde henne - altså via dagboka - sin kjærlighet og forhåpninger om et framtidig samliv.
To ganger forærte han henne store deler av det han eide - bl.a. huset Uranienborg i Svartskog ved Oslofjorden.
Huset er i dag Roald Amundsen-museum.
Forfatteren Tor Bomann-Larsen har hatt adgang både til rettsdokumenter, korrespondanse og dagbok.
I to-bindsverket "Roald Amundsen - En biografi" forteller han medrivende om forholdet mellom polfareren og den elskede Kiss.

Kan "Love you Kiss" henspeile på Roald Amundsens forhold til fru Bennett?
Jeg har ikke noe annet enn sammenfallet av navn å bygge på når jeg antyder en slik forklaring.
Men inntil noen kan fortelle hvorfor hortensiaen har fått dette spesielle navnet, holder jeg muligheten åpen.
Roald Amundsen var i første halvdel av 1900-tallet en person som var kjent av "hele" verden.
At noen skulle ønske å knytte hans navn til en prydplante, er ikke usannsynlig.
Men hvorfor er da en eventuell tilknytning så uklar?
Hvorfor blir ikke navnet forklart noe sted?

Er det noen som vet svaret?
Eller skal sammenhengen forbli like dulgt og fortiet som polfarerens illegitime forhold til den gifte Kristine Elisabeth Bennett - altså Kiss?

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Mina beundrer "Love you Kiss" i august 2012.

Slik ser "Love you Kiss" ut akkurat nå. Grønn og frodig. Men vil den rekke å danne blomster?

Hvordan har dette skjedd?

Foto: Kow d.e. 03072013 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Den døde pelargoniumstilken har spidet blomkarsebladet. Hvordan har det kunnet skje?

Pelargoniumplanta i den store urna har ikke funnet seg til rette.
Den var litt svak og medtatt da den ble plassert der, men jeg satset på at den skulle komme seg bare den fikk røttene i ny jord.
Det skjedde ikke.
Kanskje fordi den var for svak i kombinasjon med at den har stått for mørkt og rått og har hatt for hyppige besøk av sniler og snegler av forskjellige slag - store brune, små grå og snegler med runde og flate hus i diverse størrelser.

I håp om å få en frodig beplantning stakk jeg blomkarsefrø i jorda sammen med pelargoniumplanta.
Og blomkarsen har vokst.
Den sier ikke nei takk til et skyggefullt, fuktig miljø.
Så den har fått store blader.
Om det blir blomster, når den ikke får sollys, er en annen sak.

Da jeg tok en nærmere kikk - for å se om potta burde flyttes ut i sola - fikk jeg se et fenomén som jeg ble overrasket over og ikke fant noen forklaring på.
En av de døde, tørre pelargoniumstenglene stakk opp gjennom et av blomkarsebladene.
Hvordan har dette kunnet skje?

Pelargoniumstilken er død.
Den har ikke først vokst gjennom bladet og dødd etterpå.
Den er akkurat så lang som da den ble plantet.
Ergo må bladet så å si ha vokst "rundt" stilken.
Det naturlige ville vært at det lette bladet hadde bøyd unna etter hvert som det vokste, men det har det øyensynlig ikke gjort.

At bladet skal ha blitt tredd ned på stilken er ikke sannsynlig.
Hvem skulle ha gjort det?
Ingen har vært der potta står.
Vinden?
Hvis vinden hadde revet og slitt i bladet og presset det mot stilken, burdet vel det skjøre bladet ha revnet?

Naturen byr på et fascinerende samspill av krefter.
Logiske - og uforståelige.
Denne penetreringen tilhører den siste kategorien.
I alle fall for meg.
Er det noen andre som kan tenke seg en logisk forklaring?

Blir det svartsurbær?

Foto: Kow d.e. 03072013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Svartsurbær-busken blomstret rikt og er full av fruktemner, men blir det bær? Eller tar fuglene alt sammen i år også?

Svartsurbær (aronia) er ypperlige bær smekkfulle av antioksidanter.
Rå bær er ikke gode.
Men kokte er de både velsmakende og sunne.

De par siste sesongene er det ikke blitt bær til overs til oss.
Fuglene har tatt alle sammen.
Faktisk før de er blitt helt modne.

I år skal vi prøve å henge et beskyttende "bærnett" over busken.
Men det er ikke lett, for svartsurbærene står trangt og litt mørkt inne mellom andre busker.
Greinene er lange og tynne og peker i alle retninger - både rett opp og inn i nabobuskene.
Men vi gjør et forsøk.
Bærene er verdt anstrengelsen - selv om den skulle vise seg bortkastet fordi fuglene trenger seg forbi alle stengsler.

Av svartsurbærene koker vi syltetøy og saft.
Eller mer korrekt: Saft og syltetøy.
Først koker vi bærene med en passende mengde vann.
Så siler vi ifra.
Uten å presse all fuktigheten ut av bærmassen.

Væsken bruker vi som styrkedrikk.
Ublandet.
En bittersøt hjertestyrker - sånn ca et eggeglass hver morgen.

Av bærmassen lager vi syltetøy.
Vi smaker til med kunstig søtstoff eller sukker - eller en blanding av begge.
Selv om safta er fjernet, er det trolig masser av vitaminer og antioksidanter igjen i den mørke massen.
Som i tillegg til å være sunn, også er god.
En velsmakende vitaminbombe fra egen hage på brødskiva om morgenen.
Mer kan man vanskelig forlange.

Skjærsmin, kolkwitzia og weigela blomstrer

Foto: Kow d.e. 03072013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Skjærsminen, kolkwitziaen og weigela-buskene står i full blomst.

Stikk i strid med alle gode råd står prydbuskene utsatt til midt i trekken fra Oslo-fjorden.

Skjærsmin-busken så pjuskete ut tidlig på våren, men nå er den friskt grønn og full av blomster.

Jeg lurte lenge på hvordan prydbuskene som står midt i trekken fra fjorden, hadde klart den kalde vinteren.
Weigela-buskene bør stå på en lunt sted, sier hagelitteraturen.
Og kolkwitziaen og skjærsminen har sikkert ikke godt av altfor mye kald vind de heller.

Lenge så de pjuskete ut.
Weigela-buskene - altså klokkeblomstene - så mistenkelig tørre og brune ut.
Men heldigvis lot vi dem være og gav dem en sjanse.
Nå står de i sin fagreste blomstring og har gjort våre bange anelser ettertrykkelig til skamme.
De har tålt både kulde, vind og barfrost.

Det samme har duftskjærsminen gjort.
De nederste greinene var tørre og sprø og tilsynelatende døde, men nå står den der frisk og grønn frå topp til tå.
Blomstrer gjør den også.
Og dufter himmelsk.
Rett som det er må vi legge en tur oppom den øverste plenen for å nyte duften.
Og synet av de vakre hvite blomstene mot den grønne bakgrunnen.

Kolkwitziaen var det en del døde kvister på.
Men den har det jo med å "gå ut" år om annet.
Om det er den ekstraordinære vinteren som har skylda, er vanskelig å avgjøre.
Død er den imidlertid langt i fra.
Den blomstrer fint, men er noe "glissen" etter å ha fått en omgang med hagesaksa.
Forhåpentlig tar den seg opp igjen neste år uten at vi må klippe den helt ned og satse på at den kommer fra rota- slik vi har gjort et par ganger før.

Jeg er glad i stauder og utplasserte blomster i potter og urner, men syns at hagen er på sitt peneste når de store prydbuskene blomstrer.
Buddleiaen overlevde ikke, men de andre prydbuskene har klart seg - alle som en.
Det er vi meget takknemlige for.
Såpass utsatt som vi bor, var vel det egentlig mer enn vi kunne vente.

Katter i hagen

Jeg liker katter.
Men jeg liker ikke at de skiter i hagen.
Spesielt dårlig liker jeg at de skiter i blomsterbedet og prøver å grave over skiten med det resultatet at planter ødelegges.
På http://www.viivilla.no/Hage/Hage-ovrigt/Fa-katten-vekk-fra-blomsterbedet-70116 kan du finne råd mot katter i hagen.

Sitrusfrukt
Noen utroper seg selv til eksperter.
Jeg beklager å måtte si det, men ekspertenes råd er skuffende ofte akkurat like virkningsløse som rådene fra "menigmann" - og "menigkvinne".
Noen forordner f.eks. sitrusfrukter.
De hevder at kattene holder seg unna hvis man sprayer sitronsaft over bedene eller legger ut appelsinskall.
Det virker ikke.
I alle fall ikke på alle katter.
Er min erfaring.

Hvitløk og andre urter
Spirte eller uspirte hvitløksfedd mellom blomsterplantene i bedet virker heller ikke.
Heller ikke rosmarin eller lavendel.
Hos oss graver katten - eller kattene - i bedet om lag en meter til side for en omfangsrik lavendeltue.
Så bare glem det.
Kattene gir blaffen.
Naftalin da?
Det må vel hjelpe?
Vi har prøvd hele naftalinkuler, naftlinkuler løst i vann og knuste kuler.
Helt bortkastet.
Resten av vidundermidlet står ubenyttet i garasjen.

Kaffegrut og pepper
Grut fra kaffetrakteren hjelper i et hvert fall ikke.
Den kan du like godt legge rett i kompostbingen.
Grut fra gammeldags kokekaffe har vi ikke prøvd.
Men hvorfor skulle den hjelpe, når grut fra traktekaffe ikke hjelper?
Og pepper - både hel og malt - gjør bedre nytte for seg på kjøkkenet enn i blomsterbedet.

Fysiske hinder
Avskjerming med kvister, og greiner, duk, bark eller stein, f. eks. skifer, kan selvfølgelig hindre katten i å grave.
Akkurat der.
Men man kan jo ikke avskjerme eller dekke til en svær hage full av fristende åpne jordflekker på den måten.
Katten finner snart en alternativ plass - som er like ille for den planteelskende hageeieren som gjerne vil ha sine planter i fred for andres katter.

Må leve med
Og blir det for vanskelig å komme til i blomsterbedet, skiter katten på plenen.
Ekle små ruker som den prøver å dekke over ved mose eller gress som den sparker opp.
Ekkelt eller ikke - dette er nok noe hageeieren må leve med.
Jeg tenker i mitt stille sinn noen velvalgte stygge ord og rydder opp i bedet og på plenen så godt jeg kan.
Vel vitende om at jeg ennå ikke er kommet over et eneste såkalt "godt råd" som virker.
I alle fall ikke hos meg.
Men så er jeg også skeptisk av natur.
Det som er for godt til å være sant - er ikke sant, er min devise.
Det har jeg fått bekreftet både titt og ofte.
Også i hagen.

Humle mot dårlige nerver og søvnløshet

Foto: Kow d.e. 27062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Etter hardhendt behandling, mange brukne skudd og greiner og tvinging av lianene i den ønskede vekstretningen, er humle-planta begynt å klatre. Den harde behandlingen ser den ikke ut til å ha tatt skade av.

Etter å ha breiet seg på bakken og hindret andre planter i å utvikle seg og vokse, er nå humle-planta (humulus lupulus) temmet og tvunget til å klatre der og dit den skal være.
En rekke greiner og skudd brakk mens den hardhendte jobben pågikk.
Etter litt renklipping og opprydding, vokser planta ufortrødent videre.
Snart skjuler den det stygge tauet som holder oppe avløpsledningen fra takrenna til vanntønna.

Hun og han
Vi har to humleplanter som skal klatre på hver sin stolpe i samme espalier.
Plante nummer to ses på bakgrunnen i bildet.
Denne planta er åpenbart en han-plante.
Den danner beskjedne blomster.
Planta i forkant derimot blomstrer kraftigere og danner "kongler".
Tørrkede humle-"kongler" skal i følge folketroen hjelpe mot "dårlige nerver" og mot søvnløshet.
De kan legges i en tøypose som du tar med i senga, eller du kan trekke te på dem.

Aspargesliknende skudd og suppe
Vi har ikke prøvd.
Tiden gikk i fra oss i år også.
Men både hagelitteraturen og kokken Tariq Taylor i det svenske hageprogrammet "Trädgårdsonsdag", lovpriser kokte unge humleskudd servert med smeltet godt smør og sitron.
Det skal visst være like godt som - eller bedre enn - asparges.
Skjønt, det er jo en smaksak.
Sprø humleskudd sammen med andre ferske grønnsker i en "sommersuppe" skal også være godt.

Foreløpig er det blitt med tanken for vår del.
Men kanskje er dette sommeren da vi setter tanken ut i handling.
Humle har vi i alle fall nok av.

Rabarbra i mat og drikke

Foto: Kow d.e. 27062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Rabarbra har store blader. Dette er nok likevel større enn vanlig. Det er 74 cm langt og 89 cm bredt. Barnebarna Mathis og Mia syns at det fortjener å komme på bloggen.

Rabarbra står ubrukt i mange eldre hager.
I mange hager av nyere dato - anlagt av yngre personer - fins den ikke i det hele tatt.
Det er synd.
Rabarbra er en grønnsak som kan brukes til litt av hvert - både i bakverk, som råmateriale for desserter og drinker, og - tro det eller ei - i stedet for poteter, pasta eller ris som tilbehør til kjøtt og fisk.

Knaskerabarbra
Og så kan den spises som knaskerabarbra, dvs. rå med sukker på.
Det er noe de fleste vet.
Våre barnebarn vet det meget godt.
Når de yngre av dem kommer på besøk, finner de raskt vegen til kjøkkenhagen og sjekker om det er rabarbra der, eller om besteforeldrene har dratt opp stilkene og kjørt til bærpresseriet på Askim med dem.
Eller spist dem som suppe, syltetøy eller som bestanddel i rabarbrakake.

Rabarbrasirup i drinken
I Oslo-delen av Aftenposten 25. juni slår bartender Jesper Høst ved No. 19 i Oslo, til lyd for rabarbrasirup.
Slik sirup kan sikkert brukes som smakstilsetning i litt av hvert - både vått og tørt.
I Aftenposten anbefalte Høst hjemmelagd rabarbrasirup som tilsetning i sommerdrinken.
F. eks. Bourbon Rhubarb Fizz som består av 4 cl amerikansk whiskey - altså bourbon, 5 cl syrlig rabarbrasirup og 2 cl limejuice som rystes godt før det siles over i et glass og fylles opp med litt soda eller annet vann med kullsyre.
Jeg er ikke prisbelønt bartender, og tar meg noen friheter.
Er du i bet for bourbon, kan du sikkert bruke andre typer whisky.
Eller til og med gin eller genever eller hva du har.
Enebær og rabarbra høres unektelig interessant ut.
Vil du unngå alkoholen, kan du sikkert ved bruk av fantasi og lyst til å eksperimentere, komponere din egen rabarbradrink på grunnlag av rabarbrasirup.

Sirup
Sirupen lager du sjøl.
Du avgjør hvor søt du vil ha den, og løser opp en passe mengde sukker i ikke altfor mye varmt vann.
Du kan koke rabarbraen med sukkerlaken, eller mose den, sile fra safta og blande rabarbrasafta med den ferdige sukkerlaken.
Lager du litt mer enn du bruker opp umiddelbart, kan du fryse det overskytende til senere bruk.

Ikke etter St. Hans, men ...
Rabarbra inneholder oksalsyre.
Det heter seg derfor at rabarbra ikke skal brukes etter St. Hans.
Jeg har selv hevdet dette.
Rådet er klokt - men bør modereres noe.
Hvis man fjerner gamle stilker på denne tiden, vokser det opp nye.
Disse nye stilkene er - trolig! - ikke så fulle av etsende oksalsyre som de gamle og bør derfor kunne brukes før de også er blitt gamle og fulle av syre.

Ikke alt
NB: Ikke fjern alle de gamle stilkene.
Plantene trenger stilker og bladverk for å kunne leve videre og utvikle seg.
La derfor noe stå igjen - enten du høster til kjøkkenbruk eller leverer til leiepressing.
Det lønner seg alltid å sikre gjenveksten.