Går Colorado-billene en høy gang

Foto: Kow d.e. 29072011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Snilene forsyner seg grovt av potetriset. Ødeleggelsene skjedde så tidlig i vekstsesongen at det er tvilsomt om plantene fikk anledning til å utvikle knoller før bladverket forsvant.

Ikke mye igjen her heller, og det kan man forstå for snilene som er fanget her, har vært eksepsjonelt store og velfødde.

Jeg er en gammel mann og husker oppstyret da det en stund etter krigen, ble oppdaget at den fryktede Colorado-billa var kommet til Norge.
Den gjorde, så vidt jeg husker, ikke særlig skade før den forsvant igjen.
Visstnok fordi den ikke likte vårt kjølige klima.

Ikke bare iberiaskogsniler
Like lettskremt er dessverre ikke iberiaskogsnila - eller brunskogsnila som den nå skal hete.
Den er kommet for å bli, og den spiser det meste.
Også potetris.
Nå er den nok ikke alene om å forsyne seg.
Den har konkurranse fra såvel små, grå åkersniler i alle størrelser, som fra hagesnegler med hus på ryggen.
Men iberiaskogsnila er den grådigste - og mest effektive.

Utvilsomt skyldig
Det er lett å rette baker for smed, men når det gjelder ødeleggelsen av potetplantene, er iberiaskogsnila ingen forfulgt uskyldighet.
Den er tatt på fersk gjerning ved flere tilfelle.
Og det er ingen smårollinger jeg har klipt i to.
Enkelte av dem minner om grillpølser og andre om wienerpølser. Så lange er de.

Ødelagte knoller?
Nå gjenstår det å se hvordan de "overjordiske" ødeleggelsene påvirker avlingens størrelse og kvalitet.
I likhet med kjølmark og larver av jordfly huler snilene ut potetknollene.
Årets våte sommer har trolig gitt sniler og snegler ekstra gode levekår.
Hvilken konsekvens det får for potetavlingen, skal bli spennende å se.

Heidelberg-rosa holder ut

Foto: Kow d.e. 29072011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Fikk hard medfart, men blomstrer likevel.

Vår klatrerose, Heidelberg, har vært flott i mange år.
Den ble kjøpt på EPA i Sarpsborg på tidlig 1980-tall for kr 31,80.
Vi hadde vel egentlig ikke de aller største forventningene, men tenkte at vi ville gi den en sjanse.
Den helt store utgiften var det jo ikke, så om den skulle bukke under, så ville vi kunne bære tapet.
Men rosa har klart seg den. Gjennom mange harde vintre.
Sommer etter sommer har den kledd den mørkbeisede veggen med et vell av røde roser.
Som riktig nok ikke står imponerende lenge.
Evnen til å remontere og fylle på med nye bristende knopper og blussende roser etter hvert som de gamle har takket for seg, har imidlertid vært overveldende.
De senere årene har den vært sterkt plaget av rust og for meg ukjente soppsykdommer, men blomstret har den.
Fra bakken og nærmere 2,5 á 3 meter i høyden.
Sist vinter fikk den seg imidlertid en "knekk".
Stammer og greiner frøs ned til 50-60 centimeters høyde, og vi fryktet en stund at den kunne være tapt.
Men nei!
Det var liv i rota og enkelte stammer. Nye skudd kom på oversiden av podestedet, og nå blomstrer den.
Riktig nok er den kortvokst, men tett og fin.
Og blir ikke kommende vinter altfor hard, vokser den seg kanskje til og får sin "naturlige" høyde tilbake.
Uansett må vi vel kunne si at vi har fått mye igjen for pengene.
For selv omregnet fra 1980-tallets til dagens pengeverdi var kr 31,80 ingen upris for en klatrerose som har gledet oss i vel 25 år.

Ikke knip, klipp!

Foto: Kow d.e. 29072011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Dronning Ingrid er en vakker pelargonium, men skjemmes lett av kronblader som blir brune. De bør plukkes vekk uten at hele blomsten fjernes - før alle knopper har fått anledning til å springe ut.


Lite bilde: Ser man nøye etter vil man kunne se blomster hvor flere av kronbladene i en "klase" er fjernet, mens andre fortsatt blomstrer. Noen kronblader er visne og vil bli fjernet uten at hele "klasen" klippes eller brekkes av.



Plantene setter ikke blomster for å glede menneskene.
Eller insektene.
Blomstene er forstadiet til frø, og settes for å sikre etterslekten.
Vil du ha lang og rik blomstring, må du fjerne visne blomster.
Får plantene beholde de avblomstrede blomstene og anledning til å sette frø, "tror" de at overlevelsen er sikret og finner det ikke umaken verdt å blomstre videre.

Pass på rota
Derfor må blomstene "knipes", sier ekspertene.
Ikke knip, men klipp - eller i noen tilfelle brekk -, sier jeg.
Mange planter har et skjørt rotsystem.
Eller skjøre stilker.
Det gjelder ikke minst sommerblomstene. F. eks. stemorsblomst.
Men også noen stauder.
For slike planter er "kniping" - og spesielt "enhåndskniping" - en belastning.
Er du litt for hardhendt, slipper rota festet i jorda, og planta tørker ut.
Kraftig nedklipping etter blomstring vil for noen planteslag gi ny blomstring før kulda kommer.

Brekking
På f. eks. pelargonium og en del andre planter, kan du fjerne stygge blader og enkeltblomster ved forsiktig "brekking" nedover.
Men pass på at du ikke brekker av hele blomsterstanden før den er ferdig avblomstret.
Som regel er det flere knopper igjen, selv om de enkeltblomstene som har sprunget ut først, er blitt visne, og bør fjernes for utseendets skyld.
Når det ikke er flere knopper, og hele blomsterstanden går i frø, brekker - eller klipper - du den forsiktig av.

Klipping
Jeg foreslår altså klipping i stedet for "kniping".
Ha med en hagesaks eller en avdanket kjøkkensaks og noe å bære avklipp i, når du vandrer rundt i hagen.
Noen planter kan ha meldugg, rust eller andre soppsykdommer.
Ikke bland avfall fra friske og syke planter, og kast ikke deler fra planter med sykdommer i komposten.
Heller ikke i varmkomposten.

Ikke spre sykdommer
Selv om temperaturen er høy og omdanningsprosessen effektiv, kan man aldri vite om de skadelige soppene dør.
Her jeg bor, er vi så heldige at vi kan kaste hageavfall som vi ikke komposterer selv, i et kommunalt mottaksanlegg hvor massen blir kvernet opp.
Temperaturen i denne biomassen er meget høy, og sjansen for at sykdommer skal overleve her, er liten.
Finnes det ikke et slikt deponi der du bor, bør du kaste syke plantedeler i søpla.
Hvis du altså ikke vil spre sykdommene neste gang du legger ut kompostjord i hagen din.

Kløvereng

Ikke gressplen, men kløvereng.

Vi kaller det gressplen, men egentlig er det kløvereng vi har.
Hvitkløver-eng.
Noen ganger venter vi med å klippe plenen for at bier, humler, veps og andre insekter skal få beite på kløverblomstene før de havner i komposten.

Færre bier
Så vidt jeg har forstått, er tallet på bier dramatisk redusert.
Årsaken er visstnok ikke klarlagt.
Fra tid til annen oppstår det man kaller "kolonikollapser". Det vil si at hele kolonier av bier - også "tam"-bier - dør ut eller forsvinner.
Dette fenomenet er visstnok fortsatt relativt ukjent i Norge, men er stort andre steder i verden og registrert såvidt nær oss som i Danmark.
Så det er vel kun et tidsspørsmål om når fenomenet når oss.

"Beite"-marker
Om det har noe for seg å slå plenen sjeldnere slik at kløver og andre blomster får tid til å blomstre så bier, humler, veps og andre insekter får anledning til å besøke blomstene der, vet jeg ikke.
Men det er forsøket verdt.

Forgiftning
Ellers er det vel ikke usannsynlig at bruk av pesticider og ulike former for forurensning av insektenes biotoper og habitater, bidrar såvel til at enkeltindivider bukker under, som til at hele insektsamfunn mister sitt livsgrunnlag.
Minst mulig bruk av giftstoffer i hagen - og i naturen forøvrig! - er derfor sterkt å anbefale.
Insektene er en viktig, integrert del av naturens kretsløp.
De kan være plagsomme. Men vi trenger dem.
Er du plaget av enkeltmygg eller veps som ikke lar seg skremme bort, får du bruke mer brutale framgangsmåter.
Men la sprayboksene med gift stå.
De gjør bare vondt verre.
Ett er i alle fall sikkert: Jo, færre blomster, desto mindre mat og dermed færre insekter.

Trappa er blitt blomster- og jordbærbed

Foto: Kow d.e. 13072011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Malvene har valgt å stå midt i trappa - og der får de stå.

For mange år siden laget jeg en trapp mellom gårdsplassen og den plenen som ligger et nivå lavere.
Den har trinn, men er slak og nærmest en mellomting mellom trapp og gangsti.
Den er belagt med stein - og til å gå i.
Og kjøre gressklipperen i, når den nederste plenen skal slås.
Men det bryr ikke plantene seg om.
De bruker trappa som terassert bed.
Reinfann, sølvarve, purpurjonsokkoll, markjordbær og noen ukjente planter som fuglene trolig har kommet med, har slått rot mellom belegningssteinene.
En malve - eller kattost om man vil - har valgt å leve sitt liv midt inne på det midterste trinnet.
Der står den utsatt til. Spesielt når gressklipperen trilles opp og ned.
Men trass i den hardhendte behandlingen har den ikke brukket, men er frisk og fin og blomstrer villig.
Når maskinen kommer, lar malven seg presse ned, og når maskinen har passert, reiser den seg igjen og er som før. Som om ingen ting har hendt.
Der kan vi ha noe å lære, noen og enhver av oss.
Så den får stå. Så lenge den holder ut.
Frø seg skal den også få lov til. Så får vi se hvor avkommet dukker opp.
Denne trappa er ikke den eneste i vår hage som vekstene har fått lov til å innta.
Ikke alle i familien er like begeistret for de "grønne" trappene.
De klager over at det er vanskelig å finne plass til føttene, og over at det derfor er farlig å gå der.
Det kan de vel ha rett i.
Men familiens gartner er svak for "ville" vekster som følger naturens lover, tar seg til rette og selv velger hvor det er best å slå seg ned og leve sitt liv.
Men noen trappetrinn er ryddet.
F. eks. for sølvarve og purpurjonsokkoll og krypende cotoneaster.
Men den halsstarrige malven har fått stå.
Og markjordbærene selvfølgelig.
De har barnebarna stor glede av.
Og dann og vann hagens eiere også.
Det skal ikke benektes.

Jackmani-klematisen blomstrer

Foto: Kow d.e. 07072011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Blomstrer fra august til frosten kommer, sier bruksanvisningen som fulgte planta, men den blå klematisen har blomstret i vel 14 dager allerede og ennå er det lenge til august.

Bank i bordet, men hittil i år har Jackmani-klematisen (Clematis Jackmanii)ikke vært plaget av meldugg.
Melduggen lar ellers ikke vente på seg. Og den er årviss.
Teksten på pakka som planta var pakket i da den ble kjøpt, anbefaler at man planter en lav plante som kan skygge for rothalsen.
Det rådet har vi fulgt.
Vi har også fulgt rådet om å gi klematisen en solrik vokseplass.
Vår plante står på vestveggen og har riktignok lite formiddagssol, men fra middagstider til kvelden bader den i sollys.
Når værgudene vil det sånn.

Ikke ny
Klematisen er ikke ny i vår hage.
Den ble kjøpt på 80-tallet en gang. På tilbud. På EPA i Sarpsborg.
Prisen var kr 39,80.
Planta har stått på samme sted siden den ble kjøpt.
Til å begynne med var den stor og praktfull, uten meldugg og med masser av blomster.
Senere fikk den fortsatt mange blomster fra sommeren til langt ut på høsten. Men meldugg skjemmet etter hvert både bladverket og blomstene.
De siste årene har den delt plass med en gullklematis og spilt 2. violin.
Den er blitt betydelig mindre, og har stadig vært plaget og skjemmet av meldugg.
Men i år har altså melduggen holdt seg borte. Hittil.

Se også:
http://hagekroken.blogspot.com/2011/04/beskaret-og-ferdig-til-beising.html
http://hagekroken.blogspot.com/2011/03/sykdom-og-fr-ma-ikke-spres.html
http://hagekroken.blogspot.com/2010/04/beskarne-klatrevekster.html
http://hagekroken.blogspot.com/2009/08/klematisen-er-fin-i-ar.html
http://hagekroken.blogspot.com/2009/04/venter-pa-vindstille.html

God grønnsaksuppe

Foto: Kow d.e. 13072011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Enkel, fargeglad grønnsaksuppe med løpstikke.

Mat skal ikke bare være god.
Den skal være "pen" også.
Pen mat med sterke farger virker befordrende på appetitten.
Grønnsaksuppe er både appetittvekkende og sunn mat.
Som ikke virker fetende.
Enkle supper kan alle lage.
Fra bunnen av.
Til det trenger man verken poser med halvfabrikata - eller oppskrifter fra andre.
Som for eksempel den her.
Man rett og slett tager hvad man haver.
I dette tilfelle to-tre gulrøtter, en liten løk, en halv rød paprika og kraft på en Toro kjøttbuljonterning og en Borggårdens "grönsaksbuljong".
Jeg nevner fabrikkmerkene fordi saltinnholdet i ulike slag buljongterninger varierer betydelig.
Vil man ikke ha en usunn saltbombe som bringer blodtrykket i været, velger man buljongterninger med omhu.
F. eks. en salt og en mindre salt.
Og så på toppen av det hele: Løpstikke fra egen hage.
La løpstikkestilker og -blader koke med så får du en nydelig buljong.
Og en god, sunn og vakker grønnsaksuppe.
Vel bekomme!

Nedbeitet pelargonium

Foto: Kow d.e. 10072011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Det blomstrer bare på den ene siden. Det har sin naturlige forklaring.

Pelargoniene som flankerer krakken på utsiktsstedet på den øverste plenen, er like gamle.
De ble dessuten plantet samtidig i de pottene hvor de nå står - og satt ut ved siden av krakken samtidig.
Lysforholdene er også tilnærmet like.
Jeg ble derfor litt overrasket da den ene begynte å blomstre mens den andre ikke viste tegn til blomstring.
Ved nærmere ettersyn fant vi forklaringen.
Samtlige blomsterknopper med unntak av en som gjemte seg i bladverket, var beitet ned.
Bare "stubbene" av blomsterstilkene stod igjen.
Ergerlig selvfølgelig.
Hvorfor de glupske firbeinte har nøyd seg med å spise blomstene på den ene planta, men latt den andre stå fullstendig urørt, kan man undre seg over.
Hadde de regnet med å komme tilbake og nyte resten ved en senere anledning?
Egentlig har gartneren seg selv å takke for det inntrufne.
Fordi rådyrene har vært tilbakeholdne og latt vekster som de vanligvis beiter av, stå i fred denne våren og sommeren, har han ventet med å legge ut avskrekkingsmidlet "revira".
Som koster skjorta. Nærmere bestemt 350 kroner for to liter.
Og derfor ikke kan brukes kritikkløst og i "onödan".
"Overdosér ikke!" står det på pakka.
Det har vi ikke gjort.
Men nå er noen kuler av stoffet lagt i blomsterurnene på den øverste plenen.
Så får vi håpe at de firbeinte tar skrekken og går andre steder for å finne føde.
Det er mye skog rundt her.
Der må det da være godt om mat.
Bedre mat enn bitter pelargonium.
Ville vi tro.

Tiltrekkende lavendel

Foto: Kow d.e. 13072011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Lavendelen blir hardhendt beskåret om våren og takker med frodig vekst og et utall blomster.

Lavendelen (Lavandula angustifolia) står relativt tørt og karrig til mellom garasjen og rosebedet. Det har den åpenbart ikke noe i mot.
Bortsett fra ganske hardhendt beskjæring om våren, får den lite stell.
Likevel takker den med et overdådig blomsterflor og velduft.

Hard beskjæring lønner seg
I noen år beskar jeg den vesle busken for forsiktig.
Da ble den ikke pen.
Den ble "strantete", de gamle, tørre stammene og kvistene ble for synlige og tilveksten ble relativt sparsommelig.
Da jeg ble dristigere med hagesaksa, kom resultatene.
De siste åra har busken hatt en litt rufsete, naturlig, tett fasong, bladverket har vært frisk og grønt - og den har blomstret rikt.

Til glede for gående og flygende
Til glede for flere enn familien.
Når folk kommer inn på gårdsplassen, er det ikke sjelden at de kommenterer lavendelen før de sier noe om rosene.
Som står i bedet tett inntil og ikke er dårlige de heller.
Men ikke bare tobeinte er begeistret for lavendelen.
Bier og humler besøker blomstene seint og tidlig for å samle inn de godsakene lavendelblomstene har å by på.
Og sommerfuglene tiltrekkes åpenbart av lavendelen, enten det nå er av blomstene eller de sterkt aromatiske bladene - eller begge deler.
Sommerfuglene skal imidlertid få sitt eget innlegg.

Mange slag
Det fins mange slags lavendel.
I følge Norsk Hageleksikon fins det 28 arter. Men bare én i Norge.
Den fins til gjengjeld som flere kultivarer, som leksikonet sier.
Vår plante har firkantede stengler med parstilte, lansettformede, helrannede blader.
Når den står urørt, avgir den ikke særlig duft til omgivelsene, men ved berøring dufter blomstene mildt og bladene sterkt.

Både mat, helse og godlukt
I Norge brukes lavendel for det meste i duftposer og ved at greiner legges i klesskapet.
Om hensikten historisk sett har vært å holde utøy borte, vet jeg ikke.
Men folketroen har i alle fall ment at lavendelduft i tøyet hjelper mot nedstemthet, hodepine - og smerter generelt.
I andre land er de dristigere. Der brukes lavendelblomstene som kakepynt, og bladene - i frisk eller tørket tilstand - til te og som krydder.
Noe vi selvsagt har prøvd.
Uten at vi er blitt kvitt ryggvondt, isjas og giktiske smerter som gjør seg gjeldende både her og der.
Men vi prøver igjen.
Og håper det beste.

Vakker Italia-klematis

Foto: Kow d.e. 07072011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Vakker farge. Mot den "svarte" veggen får den en ekstra effekt.


Mange blomster. Og stadig kommer nye knopper.

Bilde tatt med blitz etter mørkets frambrudd. Blomstene lukker seg tydeligvis ikke om natta.

Italia-klematisen vi kjøpte for halv pris på utsalg i fjor høst, trives åpenbart i sørveggen.
Den har overlevd en ekstra hard vinter, fått skikkelig tilvekst og gleder oss med stadig nye blomster.
Av en fargenyanse som vi ikke vil prøve å sette navn på.
Men vakker er den. Spesielt mot den mørkbeisede veggen.

Tynn og vever
Vår utgave har tynne "stammer" og enda tynnere "greiner".
Man skulle derfor ikke tro at den ville tåle så mye.
Hittil har den imidlertid klart seg bra i vindkastene.
Og blomstene har sittet på i mange dager.
Enkelte klematis-sorter kaster kronbladene og setter frø nesten før man har fått anledning til å nyte inntrykket av de vakre blomstene.
Men ikke denne.
Enda den står innunder takskjegget og konkurrerer med roser og andre vekster om fuktighet og næring.

Roser er røde ...

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Ingen duft å snakke om, og kun én blomst, men en fryd for øyet.











Små bilder: Rosene er nesten like dekorative når de står i knopp, som når de er sprunget ut.

Vi hadde ikke så mange roser i min barndoms hage.
Vi hadde et stort staudebed.
Dessuten sådde min far sommerblomster i kasser inne, priklet, satte i potter - og lot en overflod av planter, dufter og farger komme hele hagen til gode.
Det gav hageglede nok.
Roser var trolig ikke hans interesse. Og ikke hadde han plass til så mange av dem heller.
Men noen hadde vi.
Et par klatreroser på espaliér på veggen og et par rosebusker.

Fruen og rosene
Hageinteressen ligger nok delvis i genene, og kommer delvis som resultat av det "gode eksempel" - altså miljøet.
Det må være forklaringen på at jeg har glødende interesse for hage og hagearbeid, men aldri er blitt noen "rosemann".
Selv om vi har rosebed.
Og dessuten et par roser andre steder i hagen.
De to rosene utenfor rosebedet, har husets frue en gang for mange for siden fått av gode kolleger.
Det er i det hele tatt fruen som har ansvaret - eller æren - for at vi har roser i hagen.
Rosebedet er opprettet etter ønske - eller ordre - fra henne.
Noen ganger er forskjellen vanskelig å definere.

Verst tenkelige sted
Rosebedet står over dreneringen, innunder takskjegget, langs sørveggen på huset.
Altså hagens minst egnede sted for et blomsterbed.
For å kompensere for ulempene fjernet familiens gartner endel av steinfyllingen før han systematisk bygde opp et bed med leire i bunnen, et tjukt lag av gressklipp og deretter jord blandet med gjødsel.
Og der har det nå vokst roser - og en del annet - i 25-26 år.
Noen roser er gått ut i ekstra harde vintre - selv om gartneren er påpasselig med å dekke dem med snø - men erstatterne har etablert seg og synes å trives utmerket i det karrige bedet.

Både det ene og det andre
Så i vår hage har vi roser.
Til og med familiens gartner, som har ansvaret for rosenes pleie, ser hvor vakre de er.
Vi hadde en gang tre dyprøde klatreroser. Nå har vi én igjen. Den er nok 25 år.
Den frøs kraftig tilbake i vinter, men har kommet seg godt i løpet av våren og sommeren. Og den blomstrer
Dessuten har vi rosa klatrere av nyere dato, tre rosa stilkroser som alle er minst 25 år gamle, en rød stilkrose med flere blomster, en gul rose, som rådyra har et spesielt godt øye til - og to flotte, røde roser med én blomst hver på toppen av en 50-60 cm høy blomsterstilk.
De store, røde skjønnhetene remonterer, men tar seg god tid før de gir seg ut på en ny blomstring. Gjerne et godt stykke ut på høsten.
Bildene over disse linjene viser den ene av disse rosene.
Navnet?
Det har familiegartneren sin vane tro, somlet bort.
Men skjønnhetsopplevelser er ikke avhengig av navn.
Er de vel?

Surströmming - nam, nam

Foto: Kow d.e. 07072011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Norsk flatbrød med potetskiver, løk og svensk surströmming. Flatbrød kan varieres med ertebrød. T. h. i bildet: Rogn. En lekkerbisken.

En "burk" full av den deiligste gjærede strömming. Det lukter ikke så bra, men smaker nydelig.

I familien er jeg alene om å spise surströmming. Innholdet av en "burk" blir i meste laget for én persjon på ett måltid. Resten - dvs. noe under halvparten - blir frosset med sikte på senere "konsumpsjon".

Nei, nei, jeg er ikke svensk - og slett ikke norrländing - men jeg elsker surströmming.
Det er rett og slett kjempegodt.
Akkurat som rakfisk.
Og annen fermentert - dvs. gjæret - mat; in casu fisk.

Som en ball
Dessverre glemte jeg å ta bilde av "burken".
Begge ender var bulet skikkelig ut av gasstrykket på innsiden.
At gjæringen hadde funnet sted, og hatt sin virkning, var det liten tvil om.
Slik skal en "moden", "ferdiggått" boks se ut.

Utendørs!
Bokser med surströmming, åpnes utendørs!
Helst nedsenket i vann.
Nok vann, vel å merke.
Hvis man vil unngå en søyle med blanding av illeluktende lake og vann.
Først bruker man en hammer og en syl eller spiker og slår et "pustehull" i boksen.
Når gassen har sivet ut, tas boksen opp av vannet og åpnes videre med boksåpner.
NB: Fortsatt utendørs.

Skylle?
Jeg skyller ikke fisken før jeg spiser den.
Men skyller man før man tar med fisken innendørs, unngår man å få noe av den vonde lukta med inn.
Fisken inneholder ofte rogn, melke eller lever.
Når man renser, bør man være forsiktig så man ikke stikker hull på rogna eller melka med kniven eller saksa.
Leveren spiser jeg ikke. Den har sikkert tatt opp mye av forurensningen i miljøet, men rogn og melke er skikkelige lekkerbiskner og bør bli behandlet der etter.

"Fileter"
Jeg setter ordet "fileter" i anførselstegn for som regel blir det plukkfisk.
Fisken skal imidlertid nytes p.g.a. sin smak, ikke sitt utseende.
Jeg spiser surströmming med potetskiver og løk. Det er i samsvar med tradisjonen.
Over og under har jeg norsk flatbrød - eller erterbrød.
Disse brødtypene gjør ikke for mye av seg slik at smaken av fisk blir altfor dempet.
Noen ganger har jeg litt rømme på toppen før jeg legger på "topplokket".

Smak og behag
Man kan også bruke andre smakstilsetninger.
Noen bruker syltede rødbeter i stedet for - eller i tillegg til - løk.
Jeg synes rødbeter blir for dominerende, og trekker oppmerksomheten bort fra fisken.
Som ikke skal "overdøves", men få lov til å være hovedingrediensen i måltidet.
Smør bruker jeg heller ikke.
Det feite fisken er full av nyttige fettstoffer.
Animalsk fett ut over dette, er det helt unødvendig å tilføre.
Synes jeg!

Drikke?
Jeg er ikke glad i øl.
Det er smaken - ikke primært alkoholen - jeg gjerne vil unngå.
Jeg drikker derfor helst kaldt vann til surströmming.
Noen drikker melk. Andre kefir eller kulturmelk.
Å drikke surmelk til surströmming er visstnok en integrert del av den matkulturelle overleveringen.
Det skal jeg derfor prøve.
Men som sagt: Jeg prøver å unngå alt som svekker smaken av fisk.
Tilbehøret skal framheve smaken av myk, smørbar - nesten kremet - fermentert fisk.
Derfor minst mulig staffasje og minst mulig smaksdempende påfunn.
Surströmming er en delikatesse.
Den bør få dominere måltidet.
Og sette sitt preg på den langtvirkende, deilige ettersmaken.
Prøv selv.
Og "smaklig måltid" - som man sier i surströmmingens hjemland.

Ukjent gjenstand

Foto: Kow d.e. 07072011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Morsomt - om enn litt lite potent - utseende, men vet du hva dette er?

Hva i all verden er dette for en gjenstand?
Hva kan den ha vært brukt til?
Jeg fant den blant etterlatenskapende etter min mor.
På kjøkkenet!
Jeg går derfor ut fra at det er et "kjøkkenredskap" av et eller annet slag.
Og ikke noe som burde vært oppbevart på badet.
Men hva?

Arvegods?
Det bør forresten slett ikke være min mor som har anskaffet denne.
Hun var som meg. Interessert i det meste.
Og ute av stand til å kaste ting.
Denne gjenstanden kan hun derfor ha reddet fra boet etter min fars to ugifte søstre, Eli og Marit, eller etter min fars tante, Marta.
De var - som min mor, og delvis jeg - blitt voksne og fått sitt særpreg, før "bruk og kast"-mentaliteten tok overhånd.
I dag blir du regnet som "aparte" hvis du ikke kaster fullt brukbare ting, og kjøper nytt for å være "up to date".

Svenskehjelp?
Men altså: Hva kan det være for en merkelig gjenstand jeg har kommet over?
Den er etter påskriften å dømme, tydelig svensk.
Den er laget på Kockums - som jeg trodde var et skipsverft! - og rommer 1 liter.
Men 1 liter av hva?
Til hvilket formål?
Hvorfor tømme ting i denne beholderen for at det skal renne over i noe annet?
Er det en spesiell form for svensk trakt?
Er det noen svensker der ute som kan tre hjelpende til?

Ikke jorda likevel?

Foto: Kow d.e. 27062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Blå og rosa akeleier side om side.

Jeg har lært at akeleier, lupiner, hortensia og flere andre planteslag påvirkes så sterkt av jordsmonnet de vokser på, at fargen på blomstene varierer med jordas surhetsgrad og kalkholdighet.
Dette har jeg - til en viss grad - festet lit til, selv om jeg i utgangspunktet er en skeptiker og gjerne vil ha syn for sagn før jeg godtar et aksiom; altså en "selvinnlysende" sannhet.
Hva med akeleiene for eksempel?
Det fins mange slags akeleier med variasjoner såvel når det gjelder størrelse som farger. Og alle arter skifter ikke farge like lett.
Men at blå akeleier blir "rosa" eller "beige" når de ikke liker surhetsgraden på jorda de står, trodde jeg at jeg hadde sett eksempler på. Blå akeleier er rett og slett "forsvunnet", mens "rosa" har dukket opp.
Nå er jeg imidlertid kommet i tvil.
I mitt bed står blå og "rosa" eller "beige" akeleier side om side. Altså i samme slags jord.
Er det kanskje ikke jorda som er avgjørende?
Akeleier sår seg energisk, spirer så å si hvor som helst og slår lett rot.
Kan det være slik at plantene gjemmer på ulike fargeanlegg, og at frø fra samme plante derfor kan gi nye planter med farger som avviker fra morplanta?
F. eks. slik at frø fra blå blomster gir "rosa" eller "beige" avkom?
Hvis noen vet svaret, har gjort relevante erfaringer eller har teorier om årsaker og virkninger, kunne det være interessant å høre om det.

... fioler er blå

Foto: Kow d.e. 27062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Morsomme - og vakre - blomsterhoder som åpner for bruk av fantasien. Stemorsblomstene deler potte med en hvit margeritt. Begge parter ser ut til å like samboerskapet.

Blått mot svart tar seg godt ut. Selv om akkurat disse plantene ikke først og fremst har fått plass på veggen oppe på verandaen fordi fargene passer så godt sammen, men for at de ikke skal bli spist av glupske firbente gjester.

Potta på peishylla har fått stå i fred. Så langt. Selv om stemorsblomster åpenbart er blant rådyras livretter.

Jeg liker stemorsblomster.
Ja, fioler i det hele tatt.
I min barndoms hage var det alltid viola cornuta.
De var alltid blå slik det står i verset som man skrev i minnebøker: "... roser er røde, fioler er blå".
Da jeg selv fikk meg hage, fikk jeg viola cornuta av min far.
Nå er hornfiolene borte fra barndomshagen.
Og ute av min hage.
Til gjengjeld har vi i flere år kjøpt og plantet ut stemorsblomster.
Inntil rådyra gjorde det meningsløst.
Nå har vi stemorsblomster vel forvart på verandaen.
Samt en potte på gesimsen på utepeisen.
Den står øyensynlig for høyt til at rådyra når opp.
Bank i bordet, men hittil har den fått stå i fred.
Og blomstene har holdt seg like fine.
Stemor har en tendens til å "gå ut" etter en tid.
Enkelte av de plantene vi satte på kirkegårder i henholdsvis Frogn og Sarpsborg har vi måttet erstatte med lobelia som holder seg bedre.
Men de blomstene vi har beholdt hjemme - og som kom fra de samme brettene som dem som døde ut - er like fine. I alle fall ennå.
Vi kan derfor fortsatt nyte de morsomme "ansiktene" og de vakre fargene som stemorsblomstene velsigner oss med.
For ikke alle fioler er blå. Stemor fins i de forskjelligste farger
De er mangfoldige og varer - trass i sitt rykte - lenge.
Tar man bryet med å fjerne stilker og frøanlegg etter hvert som de er avblomstret - og samtidig er både flink og heldig - har man glede av stemorsblomstene - og andre fioler - lenge.