Rodondendronbuskene lover blomsterrik sommer

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Rododendron overvintrer med blomsterknopper. 

 

I fjor bød rodondendronbuskene ved inngangen på en heller beskjeden blomsterprakt. I år ser de ut til å ta sitt monn igjen.

 

 

I et smalt, grunt bed mellom berget og den skiferkledde sitteplassen ved inngangen står det to catawbiense-rododendron.

 

I mange år stod de i skyggen av et mektig grantre og blomstret ikke - eller veldig sparsomt.

 

Men for om lag tolv-tretten år siden, felte vi grantreet, og siden har de to catawbiensebuskene velsignet oss med et vell av blomster.

 

Hvilepauser

Skjønt ikke like mye hvert år.

Etter en overdådig blomstring tar buskene en hvilepause og sparer litt på blomsterfloret.

I forfjor var blomstringen overveldende. I fjor sommer gikk derfor plantene inn i sparemodus.

I år ser det imidlertid ut til å bli en ny overdådig blomstring. Buskene står med masse, store blomsterknopper som har klart seg beundringsverdig gjennom en vinter med både ilter barfrost og masse tyngende snø på greiner og knopper.

Lite , men sur jord

Rododendron er en villig plante som viser stor evne til vekst og overlevelse når den får de vekstvilkårene den skal ha.

 

Når vi likevel er imponert - og litt overrasket! - over vekst- og blomstringsvilligheten til våre to catawbiense-busker, er det fordi de står i et grunt, smalt bed uten altfor mye jord. Og uten mulighet til å sende røttene ut over bedets grenser.

 

Bak seg har de en bergvegg som stikker dypt, og foran seg en steinfylling som danner basis for den skiferdekte sitteplassen som dekker marken ut fra husveggen og bort til plantene.

 

Hjemmelaget surjord

Den vesle jorda de har, er nok imidlertid god.

 

Den har i mange år fått tilførsel av barnåler fra juletrær og nærstående gran- og furu-trær, og fra fra vissent løv. Alle rotklumper fra lyng og andre surjordsplanter som er utrangert i åras løp, har havnet rundt røttene til rododendronplantene.

Spesiallaget rododendronjord har vi aldri kjøpt!

Nytt toppår?

Nå gleder fruen i huset og "familens gartner" seg til årets blomstring som ser ut til å bli generøs.

Noen år har det vært til sammen 70-80 store blomster på de to plantene. 

Vi har ikke telt antall blomsterknopper i år, men mange er det. 

Om vi tangerer - eller overgår - blomstringen fra tidligere toppår, skal derfor bli spennende å se.

Våronna avbrutt

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Ved vestveggen vokser det Gullklematis, Jackmanniiklematis og Vivendel. Plantene bør beskjæres tidlig på våren og i stille vær for å unngå spredning av frø fra gullklematisen.

 

 

"Familiens gartner" gikk derfor tidlig løs på oppgaven med optimisme, men ble tvunget i hus av kald sno og smertefull isjas.

 

Det deilige, varme vårdagene vi har hatt på våre kanter de siste dagene, burde vært brukt til arbeid i hagen.

 

Oppgavene står i kø og venter på at  "familiens gartner" skal komme i gang med våronna.

Han har egentlig startet, men begynte for tidlig, og ble tvunget i hus. Det var kaldt, og isjasen slo til for fullt. 

De vakre, varme vårdagene vi har hatt de siste par ukene, har han derfor tilbrakt innendørs i stedet for å jobbe i hagen.

Isjas kan man ikke behandle, heter det. Den må gå over av seg sjøl.

Så nå fordriver "familiens gartner" tiden med lesing, kryssord, matlaging og andre innendørssysler mens han venter på at isjasen skal tilate utflytting av planter, potter og urner, beskjæring av prydbusker og fjerning av etterlatenskapene etter fjorårets stauder.

Skjønt, tålmodighet er også en dyd - sies det. 

Stadig dukker det opp snøsymboler på værvarslingsappen på mobiltelefonen. I dag melder appen at det vil bli 5 grader og fare for snø tirsdag i neste uke.

 

Skulle det slå til, er det vel like greit at plantene fortsatt står innendørs.

 

Vi har hatt snø både 1. og 17. mai tidligere her ved Oslofjorden, så helt usannsynlig er det ikke at vi kan få både kulde og snø - eller sludd, noe som er ille nok for planter som har vokst seg frodige og grønne med ømtålelige blader innendrs. 

Isjas er vondt, men ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe, heter det jo.

Kanskje det er riktig. 

Neste uke vil gi syn for sagn.

Potetene i jorda

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

Mandelpotetene har spirt siden jul. Det var på høy tid å få dem i jorda.

 

 

De største potetene med de lengste groene ble plassert i denne plastdunken. De står dypt, men flere av groene stikker likevel opp i fri luft. Avklippet er ment å skulle skjerme dem mot rådyr og mot eventuell nattekulde.

To små samt to halve poteter med kortere groer fikk plass i denne mindre dunken. De er dekt av jord og et lag med avklipp.

 

Skal man sette poteter på friland, bør man kjøpe settepoteter for å være sikker på at man ikke sprer sykdommer.

 

"Familiens gartner" setter imidlertid poteter i plastdunker hvor jorda brukes år etter år. Jorda fra dunkene der det har vært poteter, spres ikke ut over i hagen - eller utenfor hagens grenser.

 

I de avskjermede dunkene tillater "familiens gartner" seg å dyrke poteter med ulikt opphav.

Mandelpoteter

Ved juletider la han til side noen få mandelpoteter som fikk ligge i matkjelleren og utvikle groer. Takket være den kalde, sene våren ble groene svært lange før potene kom i jorda.

 

Men nå er potetene satt.

 

Det skal bli spennende å se hva som skjer - både i den dunken der groene stikker flere centimeter over jordnivået, og i den mindre dunken med de små og delte potetene.

For tidlig ute?

Jorda var fri for tele da potetene ble satt, men den var kald. Hvordan det vil påvirke veksten, er "familiens gartner" spent på.

Det er meldt relativt varmt vær framover. Tosifrede varmegrader om dagen og flere plussgrader om natta. Det lover godt.

Rådyrmat?

Men får potetene med de synlige groene stå i fred for rådyra?

Plastdunkene med potetene står på terrassen, og der har rådyra vanket i hele vinter. På terrassen finner de noe å stjele hele vekstsesongen, og der går de av vane og leter om vinteren. Nye kull lærer av foreldrene hvor maten er å finne.

Potetene står derfor utsatt til - og lever farlig.

Foreløpig legger "familiens gartner" noe over dem, men straks de vokser over kanten på dunkene, blir det værre å skjerme dem mot grådige rådyr.

Går det så går det

Klok av skade har "familiens gartner" etter hvert ervervet seg et avslappet forhold til det han dyrker.

Å holde rådyra borte fra hagen, har vist seg umulig. Ingen kloke råd funker.

Å avskjerme hver enkelt plante - eller hele bed - har vist å være så arbeidskrevende, og gi et så skjemmende resultat, at det er oppgitt.

Tilfeldighetene får derfor råde.

Det som overlever - overlever!

Det gjelder også potetene. Tidligere års potetris er gnagd ned, men poteter er det blitt.

Om årets "avling" skal få en blid eller ublid skjebne, gjenstår å se.

Haging er et lotterispill for den som har rådyr som faste gjester i hagen!

 

Rabarbraen dveler

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 Slik så rabarbraen ut 9. mars.

 

 

 

 

Slik ser den samme planta ut i dag, den 9. april - altså en måned senere.

 

Og slik ser naboplanta ut. Rabarbraplantene har altså ikke lagt en synlig alen til sin vekst på en måned.

Den siste måneden - altså mars 20023 - har hagen stått på stedet hvil.

Det beste beviset på stagnasjonen, er rabarbraplantene. De har over hodet ikke utviklet seg på en måned.

De har vært dekket av snø og is, og har først nå de siste dagene sluppet løs fra sitt kalde fangenskap.

 

"Jeg vil opp sa Rabarbraknopp"

I den leseboka "familiens gartner" hadde da han begynte på skolen i 1944, sto det et dikt som han aldri har glemt:

 

Av vei, jeg vil opp," sa Rabarbraknopp.

Så sprengte han på med sin røde topp.

men jorda sa stopp: 

"Du får ta det med ro nå, Rabarbraknopp!"

 

"Gi plass, jeg vil opp," sa Rabarbraknopp,

han svulmet av styrke, så rød som en sopp,

"pass på, jeg vil opp, jeg kvesser min topp,

jeg kjenner at våren gror i min kropp."

 

"Heisan og hopp," så stikker han opp,

nå hilser han glad med sin røde topp

og fuglene kvitrer i sluttet tropp:

"Velkommen hitopp,

velkommen, velkommen, Rabarbraknopp!"

 

Diktet er skrevet av forfatteren Elsa Beskow (1874-1953) som var svensk, men hadde norsk far som hette Berndt Maartman og var fra Flekkefjord. 

På nettet er diktet forøvrig flere steder feilaktig tilskrevet Andre Bjerke.

 

Går ikke fort i år

Årets rabarbraknopper følger jordas råd. De tar det med ro.

De roper ikke "av vei jeg vil opp" slik de vanligvis gjør, og slik Elsa Beskow har skrevet.

Men nå er isen og snøen borte fra vårt rabarbrabed, så nå får de forhåpentlig fart på seg.

Gitt bort røtter

Rabarbra er en populær plante - og "familiens gartner" har vært raus. Han har delt av røtter og gitt til såvel barn som barnebarn - og til andre slektninger.

Han hadde derfor tenkt at de gjenværende plantene i år skulle få ta seg igjen og vokse på seg kraft og størrelse slik at de tåler nye avdelinger. For det er flere som vil ha planter.

 

Når telen er borte og veksten kommer ordentlig i gang, skal rabarbraplantene få både kompost og gjødsel. Da vil de trolig produsere  masse bladverk og utvikle et sterkere rotsystem som kan gi mange sunne, syrlige stilker i årene som kommer.

 

Rabarbra er sommer

For rabarbraen i vår hage står ikke til pynt. Den blir brukt - både til grøt, suppe, syltetøy og rabarbrakake. Og til å stikke i en kopp med sukker og knaske.

 

Og det hagens eiere ikke bruker selv, vil barn, barnebarn og andre slektninger ha.

Rabarbra er sommer - og sommeren er rabarbra - i vår familie. Derfor venter vi nå utålmodig på litt fortgang i rabarbrabedet.

En enslig krokus

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

Beskyttet av villniset av spireabusker og tornefulle rosestammer står en enslig krokus og lyser i den sørvendte hellinga. 

En gang i tiden var den sørvendte skråningen langs innkjørselen til gårdsplassen "full" av krokus i forskjellige farger.

I dag er det kun en igjen.

Om utviklingen skyldes spireaplantene eller rådyra er ikke godt å si. Kanskje må de dele på ansvaret. Og kanskje må de dele ansvaret med "familiens gartner" som ikke har funnet det bryet verdt å sette nye løker etter hvert som de opprinnelige har gått ut.

 

Å sette ut planter som blir rdyrmat, er ikke særlig morsomt.

Meningen var at krokusplantene skulle vokse og blomstre mellom rosespirea og ulvespirea og Pink Groetendorst-roser i skråningen.

Krokusen skulle pryde bedet før spirea- og rose-buskene fikk blader og blomster.

Slik fungerte det i noen år.

Men så fant rådyra ut at skråningen bød på velsmakende krokus-blomster og -blad. 

Og da lot de seg ikke be to ganger. De snauet skråningen så det verken var antydning til blomster eller blader tilbake. Ja, trolig spiste de løker også - når de nappet dem opp mens de gnavset i seg de overjordiske delene.

Så når spirea- og rose-busker etter hvert dekket skråningen med et nesten ugjennomtrengelig kjerr, var det nesten ikke flere krokus igjen, og de få som hadde overlevd, fikk vanskelige levekår inne i det tette kjerret.

Så denne våren er det så vidt vi kan se, bare en eneste krokus igjen.

At den har fått vokse opp og stå i fred, er nesten et under. For rådyra, som det er mange av i vår hage, har tråkket sitt ned skråningen like ved.

Og rådyra gir ikke opp uten kamp. Her kan det imidlertid se ut til at de har gitt opp sitt forhavende fordi spirea- og rose-greinene har vært for vanskelige å trenge igjennom.

Når temperaturen stiger og blir litt mer menneskevennlig, skal "familiens gartner" i gang med hekksaksa. Da beskjærer han spireabuskene og rosene i omlag 20 centimeters høyde over bakken.

Da blir det lettere for rådyra, men da er vel krokusen ferdigblomstret for i år får vi tro.

Skjønt, rådyra spiser ikke bare blomster. De spiser bladene også, så helt utenfor faresonen er nok ikke den enslige krokusen før bladverket er visnet ned, og rådyra finner andre, mer fristende blomster og vekster som "familiens gartner" har plantet ut eller dyrket fram.

 

Planter som skulle glede hagens eiere og brukere - men som tradisjonen tro ender i en rådyrmage.

Krydderkarse i ventetiden

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Karse er sunt og godt og grønt og greit å bruke mens vi venter på at det skal begynne å gro i krydderurtbedene utendørs.

Når man sår på ren bommull, og passer på at vekstmediet er fuktig nok, kan man få med lange røtter når man forsiktig trekker karseplantene opp. Røttene er like velsmakende og sunne som resten av planta. Ingen grunn til å bruke kniv eller saks, altså!

I den tiden av året hvor vi ikke kan dyrke noe utendørs, dyrker vi karse inne.

Vi bruker bomull som vekstmedium. Det gir rene planter med lange røtter.

Selv om vi bruker samme bomull om igjen noen ganger, blir planter og røtter like rene.

Karse er en utrolig villig plante.Den personen er ikke født, som ikke lykkes med å dyrke karse - og vil ikke bli det heller.

Man legger bomull i et tynt lag i et kar, vanner, sår - gjerne tett - og så ordner plantene resten selv.

Alt man trenger å gjøre, er å passe på å holde vekstmediet fuktig og plassere skåla med plantene lyst.

Karse er en krydderurt.

"Familiens gartner" liker å bruke karse på tomat. 

Ellers bruker han karse på ost og kjøttpålegg og over alt hvor det passer med litt ram karsesmak.

Og så knasker han karseplanter. Det er sunt, det er godt - og det gir en ettersmak som "familiens gartner liker".

Du blir ikke mett av å spise karse. Den er kalorifattig. Men den vesle planta er vitaminrik Den inneholder vitamin K, vitamin C, vitamin A, B2 og B6. Og den inneholder folater og kalium.

Går du rastløs omkring og verker etter å komme i gang med hagearbeidet ute, kan du korte ventetiden med å dyrke karse inne.

Det er hyggelig og tilfredsstillende å se noe grønt vokse. Og plantene er sunne for kropp og helse.

Å dyrke karse er godt for både sinn og kropp, altså.

Bare prøv, så skal du få se!