Appelsinmarmelade med smak av kvede

Foto: Kow d.e. 27112015 ©   
Klikk på bildet for å se større versjon.

To appelsiner og en japansk kvede på størrelse med den på bildet, ble til to glass velsmakende appelsinmarmelade.

Da jeg så kvedeeplene henge på buskene mens det var flere kuldegrader, fikk jeg lyst til å lage appelsinmarmelade med lett smak av kvede.
Kvede blir litt søtere og mindre besk når den har vært utsatt for frost.

Som tenkt, så gjort.
Marmeladen ble riktig god.
Har du kvede, anbefaler jeg at du prøver.
Oppskrift trenger du ikke.
Du bare prøver og smaker deg fram.
Lykke til!

Bare rot

Foto: Kow d. e ©   Klikk på bildene for å se større versjon.

Det ble ikke en eneste blomst på ringblomstplantene i denne potta.

Røttene var det ikke noe å utsette på. Slik så rotklumpen ut da potta ble tømt. Det har nok blitt for liten plass og for lite næring til den enkelte plante, enda jeg både har vannet og gjødslet flere ganger i løpet sommeren.

Jeg liker ringblomster.
Både på grunn av utseendet og på grunn av smaken.
Kronbladene "piffer opp" grønn salat.

I våres sådde jeg ringblomster i en potte.
Det ble ikke en eneste blomst.

Jeg slapp også et par frø i en urne sammen med andre blomsterplanter.
Der ble det én blomst - og en knopp som nattefrosten tok.

I potta sådde jeg trolig for tett.
Neste år får jeg være mindre generøs, og spare litt på frøene når jeg sår.
Ett frø her og ett frø der ser ut til å være løsningen.
Sår jeg tett, må jeg prikle.
Ringblomster trenger åpenbart rom rundt seg.
Det forteller bildene ovenfor sitt tydelige språk om.

Jeg har mislyktes med ringblomster flere ganger i løpet av mitt mangeårige hageliv.
Jeg gir ikke opp for det.
Neste år er det "på'n igjen".
Før eller siden blir det vel blomster?
Eller er dette kunststykket for vanskelig for gammel mann?

Endelig i hus

Foto: Kow d. e. 25112015©  
Klikk på bildene for å se større versjon.

Nyinnflyttede urner på vent i garasjen. Vedkjelleren innenfor er egentlig full allerede, men med litt rydding får vi erfaringsmessig plass til resten også.

Urner som skal overvintre med planter i, står oppe på urner som skal tømmes bare den frosne jordklumpen har tint.

Sånn, så er urner og potter endelig i hus.
Også de som skal tømmes for jord.
Jordklumpene var bunnfrosset og må tine før jeg kan fjerne jorda fra urnene.

Urnene er ikke frostsikre, men ser ut til å ha tålt påkjenningen.
Ingen spreker eller avskalinger er å se.

Nå står urnene i garasjen - både de urnene som skal tømmes når bare telen har tint, og de med planter i,  som skal videre inn i vedkjelleren hvor de skal overvintre frostfritt.

At flyttesjauen er tilbakelagt, er en lettelse for både sinn og rygg.
Å se urner som ikke er frostsikre, stå ute i snø og flere minusgrader, er en påkjenning - mentalt.
Men å flytte tunge urner, er også en påkjenning - for ryggen til en gammel mann.
Det er derfor deilig endelig å ha alt i hus selv om det gjenstår en del arbeid før alt er på plass.

Denne agapanthusplanta står fortsatt ute. Bladverket er friskt grønt og ser ikke ut til å ha tatt særlig skade av snø og minusgrader.

Bladene på denne agapanthusplanta derimot - som står omlag to meter fra den andre - har åpenbart tålt kulda dårligere. Om det også gjelder røttene, er en annen sak. De pleier å tåle en "støyt".

Skjønt, når sant skal sies, er det fortsatt to potter som står ute.
Det er to store, svarte plastpotter med agapanthus i.
De har jeg ikke plass til innendørs før de urnene som skal tømmes, er tømt.
Tomme urner stabler jeg oppe i hverandre slik at de tar mindre plass.
Først når dette er klart, kan de gjenværende agapanthusplantene komme i hus.

De sies at hagearbeid er en hobby som gir glede og ro i sinnet.
Det er en sannhet med modifikasjoner.
Utsagnet gjelder i alle fall ikke for innflyttingen av urner og potter om høsten.
Det er et stress.
Men nå er det gjort.
I alle fall så godt som.
Resten av arbeidet skal skje innendørs.

Vinteren på besøk

Foto: Kow d. e. 19112015©   
Klikk på bildene for å se større versjon.

Vinteren har inntatt krakken på gårdsplassen. De to pottene med agapanthus som flankerer krakken, skulle selvfølgelig vært tatt inn, men tåler nok noen minusgrader og litt snø. En gang stod flere av agapanthusene ute hele vinteren, men da var de riktignok plantet i bakken.

Diverse sorter spirea, Pink Grotendorst-roser og japansk kvede har fått et dryss av snø.

Kvedeeplene er bitre, og er ikke høstet. De blir imidlertid en aning søtere etter en frostnatt eller flere, så kanskje jeg skulle plukke inn noen og lage marmelade av appelsin med smak av kvede?
 

Denne urna skulle vært tatt inn. Den tåler ikke frost, og har en fasong som lett utsetter den for "telesprengning". Den er tung for en gammel mann. Den må derfor tømmes for jord først.

Hortensiabusken ved inngangsdøra gir seg ut for å være snøballtre. Morsomt så lenge det varer.

Snøen kom ikke akkurat overraskende.
Den var varslet.
Det samme var kuldegradene.
Jeg har derfor bare meg selv å takke for det som skulle vært gjort, men som jeg ikke har fått somlet meg til å gjøre.

Jeg får skylde på alderen.
Alt er blitt mye tyngre det siste året.
Urnene som skal i hus, er blitt mye tyngre enn tidligere.
Og jeg fryser mye lettere.
Derfor går alltid saktere.
Det som tidligere ble gjort i en fei, må jeg nå ta i porsjoner - litt da og litt da.

Dessuten skorter det på inneplass.
Alt kan ikke trilles i garasjen på en gang.
Noe må videre inn i vedkjelleren - og i oppholdsrommene - før nye urner kan flyttes inn.
Innflyttingen krever m.a.o. en viss logistikk.

Men - når sant skal sies, er det ikke bare krefter og plass det skorter på.
Noe av tregheten skyldes motvilje mot å kaste eller flytte inn planter som gror og blomstrer.
Flere pelargoniaer blomstret til rådyrene spiste dem, bacopaen og lobeliaen blomstret, og - tro det eller ei - de spanske margerittene ved inngangsdøra satte nye knopper.

Men så kom snøen og kuldegradene og satte punktum for sesongen.
Nå kan vi med god samvittighet kaste sommerblomstene i kompostbingen, og fjerne jorda fra urnene - så snart telen tillater det.
Akkurat nå er jorda som stein.
I dag morges var det omlag 5 minusgrader.
Og helga skal bli kald - sies det.
Men neste uke er vi lovet plussgrader igjen.
Da får vi få resten av urnene i hus.
For nå er sommeren definitivt over.
Ingen tvil om det.

Ettårig eller flerårig asters?

Foto: Kow d. e. 11092015©      Klikk på bildet for å se større versjon.

Sommerplante eller staude?

På fødselsdagen min, 29. juli, fikk jeg en stor, blomsterrik asters av min eldste datter og hennes familie.
Den fikk stå i sin opprinnelige potte, og ble satt i en potteskjuler på trappa ved inngangsdøra.
Der stod den og gledet oss, og andre som kom på vår dør, i hele sommer og langt ut på høsten.

Da blomstene begynte å visne, og det kom få nye, tok vi planta ut av potta den stod i, og plantet den på friland i staudebedet.
Nå er spørsmålet: Vil den tåle vinteren og komme igjen til våren?
Med andre ord: Er det en staude jeg har fått, eller er det en ettårig sommerblomst?

Flere typer asters karakteriseres som sommerblomster.
De er gjerne for varmekjære til at de kan overleve og reprodusere seg utendørs i Norge.
Kanskje er vår asters en av disse.

På nettet står det imidlertid at mange ettårige astersarter har forvillet seg ved hjelp av frø på avveie.
Hvis røttene på vår asters ikke overlever, kan den kanskje - om den ikke er steril eller infertil - slippe noen frø som kan ende opp i nye planter neste år.

Håpet er lysegrønt, heter det.
La oss håpe at det er riktig - i dobbelt forstand.
Å eksperimentere er under enhver omstendighet alltid morsomt.
I hagen skal man aldri si aldri.

Rådyrene tok de siste blomstene

Foto: Kow d. e. 14112015©     
Klikk på bildet for å se større versjon.

I går var denne planta frodig og fin med mange lovende blomsterknopper. Da vi kom ut i dag, var alle knoppene og flere av bladene borte.

Denne pelargoniumplanta hadde både blomster og knopper. Etter nattas etegilde stod kun én knopp igjen. Også blomkarse-stilker, -blader, -knopper og -blomster var spist.

Vi har hatt en usedvanlig mild høst.
Noen pelargonium-planter har derfor fått stå ute til nå.
De har stadig satt nye knopper - og blomstret.
Nå er sesongen over.
I natt har rådyrene - eller rådyret, dvs. bukken som vanker her - knasket i seg både blomster og knopper.
Lobeliaene har vegetarianeren ikke rørt.

Det var bare å få plantene og urnene i hus.
Men først ble pelargoniumplantene plantet over i mindre og mer håndterlige plastpotter som er lettere å flytte og finne plass til.
De tomme urnene tar ikke så stor plass når de settes oppe i hverandre.
Og overvintringsplass er mangelvare.

Urna på det nederste bildet blir forresten ikke tatt inn.
Den er frostfri.
Jeg fikk den til 60-årsdagen.
Nå er jeg 78.
Den har altså stått ute hos oss i 17 vintre - hittil.

I dag er pelargonium, blomkarse og lobelia byttet ut med lyng.
60-årsgaven er klar til å møte nok en vinter.

Ned til minste flis

Foto: Kow d. e. 26102015©     Klikk på bildet for å se større versjon.

Dette er ved. Ikke avfall. Vi kaster ikke egne ressurser og kjøper ny ved i stedet.

Tidlig på sommeren felte vi tre grantrær.
To vanlige norske - og en edelgran som vi ikke er hundre prosent sikre på navnet på.
Det gav lys og luft - spesielt for en av naboene - og masse fin ved.

Hos oss rommer begrepet ved så å si alt som kan puttes i ovnen.
Tjukke stammer, tynne topper, enda tynnere greiner og ikke altfor tynne kvister.
Det meste av granbaret havnet på kommunens kompostmottak.
Løse nåler - som det ble en del av - ble strødd i rododendron-bedet.
Og sagspon, barkebiter som ikke ville gi særlig varme, og sagflis ble lagt i våre egne kompostbinger.
Trærne blir med andre ord brukt ned til minste flis.

Har man en god grensaks - og det har man vel hvis man har hage - så er det lett å gjøre greiner og kvister om til ved.
Det som er for tjukt for hagesaksa, bruker man øksa på.
Og det som er for tjukt for øksa, kutter vi med den elektriske kjedesaga.

Det sies at ved skal varme minst tre ganger: Når den felles, når den kuttes og/eller klyves, og når den brenner i ovnen.
At det koster litt anstrengelse, og kanskje litt svette, å få veden i fyrbar stand, er altså som det skal være.
Å jobbe med veden gir dessuten mosjon.
At mosjon er sunt, er de fleste enig i.
Mange betaler til og med i dyre domme på treningsstudio for å mosjonere.
Vi som fyrer med ved fra egen "skog", trenger ikke betale for treninga.
Vi får den gratis - i tillegg til gleden og nytten ved å utnytte ressursene fra hagen.
Det er en vinn-vinn situasjon.
Som både gleder og varmer - opp til flere ganger.

Bergenia - ikke bare grønne blader

Foto: Kow d. e. 26102015©    
Klikk på bildet for å se større versjon.

Bergeniabladene får fine høstfarger.

Hagesesongen er ikke over.
Om høsten byr trær, busker og hageplanter på fine høstfarger.

Bergeniaplantene - eller bergblom som de vel heter på norsk - tar stor plass, men er nokså uanselige hele sommeren etter at de har blomstret.
Om høsten tar disse plantene - som engelskmennene kaller elefantører - imidlertid sitt monn igjen.
Noen solrike, men ikke altfor varme høstdager kombinert med kjølige, men frostfrie netter så skifter bladene fra grønt til diverse variasjoner av lilla, rødt og brunt.

På Facebook-stedet Hageglade ble en hageeier rådet av andre til å kvitte seg med bergeniaplantene.
En innsender skrev: "Hos oss er disse ugress! vokser over alt, tar over, sprer seg, minste lille bit rot som er kvar får nye blader, river du de opp (enkelt, da de store røttene ligge på bakken) så ikke kast det i komposten, for da begynner de vokse der med.."

Hva som er ugress, er subjektivt.
I vår hage er bergenia, eller bergblom, ikke ugress! 
Men de må pleies - og holdes i sjakk.
Visne blader som det lett blir en del av, bør fjernes - bl.a. for at brunsnilene og andre sniler ikke skal finne ly der. 
Dessuten klipper man bort blader og fjerner røtter som har spredd seg til steder hvor de ikke skal være.
Men man bør være forsiktig med hvor man kaster rotstilkene.
De slår lett rot.

Men her som ellers: Det er forskjell på å barbere seg og å skjære haka av seg.
Bergblom har lange tradisjoner i norske hager.
Både den urbane tradisjonen og den rurale, altså bonde- og husmannshage-tradisjonen.
Og tradisjoner skal vi ta vare på.
De forteller om våre røtter.

 

Klart til mating

Foto: Kow d. e. 2015©    Klikk på bildet for å se større versjon.

Foringshuset er endelig på plass på "stubben". Det trenger litt "upshining", men utseendet betyr trolig mer for fuglemateren enn for fuglene.

Da vi felte det store grantreet utenfor kjøkkenveggen - og kjøkkenvinduet - mistet vi mye fugleliv.
Treet - som var en slags "edelgran", trakk til seg mange fugler ved sin blotte eksistens.
I tillegg hengte vi ut fuglemat på de greinene som kunne sees fra kjøkkenvinduet.
Slik fikk vi orkesterplass til et rikt dyreliv.
Fugler og ekorn gav oss to gamle, samt besøkende barnebarn, mange gleder.

Men treet ble for voldsomt og måtte i bakken.
Da ble det fære fugler og ekorn å se på.
For ikke å miste fuglelivet helt, lot vi en høg "stubbe" stå igjen.
Der har vi nå plassert et av de to fuglematingshusene som husets gartner lagde i husets stil og farger for mange år siden.
Det bærer tydelige merker etter tidens tann, men dette er trolig mer til ergrelse for husets eiere enn for fuglene.

Huset - og maten vi legger ut - er beregnet på småfuglene.
Det bryr ikke skjærene seg om.
Ubeskjedent forsyner de seg av brødsmuler og solsikkefrø.
Det blir derfor lite igjen til dem som maten egentlig er beregnet på.

Gartneren - og i dette tilfellet også snekkeren - har utstyrt foringshuset med sperrelister som skal gjøre åpningene til matfatet mindre, og maten vanskeligere tilgjengelig, men skjæra er en akrobat og lar seg vanskelig stoppe når det er noe den vil ha tak i.

Foringshuset trenger en "upshining", bl.a. nytt listverk her og der.
Vi får kanskje også overveie nye skjærehindringer.
Ikke slik at jeg ikke unner skjærene mat, men dette foringsstedet er for småfuglene - finkene, sprvene, meisene, bokfinkene, dompapene og eventuelle andre småfugler som gleder oss med sitt nærvær utenfor kjøkkenvinduet.
Dukker det opp en forvirret grå- eller svartrost som foretrekker brødsmuler og solsikkefrø framfor meitemark og bær, er de velkomne de også.
Og skulle det komme et ekorn, er også det velkomment.
Enten det forsyner seg av maten i foringshuset, eller av meisbollene og kokosnøtta vi har hengt opp på stativet som foringshuset hviler på.

Snart er det forresten tid for julenek.
Også nek er det plass til på foringshuset.
Så her er det plass til mat for noen og enhver.

Rådyrbukken bruker hagen som matfat

Foto: Kow d. e. 2015©   
Klikk på bildene for å se større versjon.

Rådyrbukken på naboens plen. Her går den og spankulerer så å si hver dag. Den beiter ...

... eller tar seg en hvil og fordøyer maten, før den fortsetter beitingen ...

... i skråningen foran vårt kjøkkenvindu. Den spiser gress og tysskål ...

... og gulnet løv samt kvister og greiner på små busker.

Den stod lenge og så på oss som stod inne på kjøkkenet. Redd så den ikke ut til å være, men vaktsom.

Rådyrene bruker vår og naboenes hager som spisesteder.
Den siste tiden har vi hatt besøk av en bukk, som kommer til "fast" tid hver dag og spiser av blomsterplanter, ugras, løv og buskvekster.
Sånn mellom klokka 1300 og 1400 en gang kommer den gående på naboens plen, og slår seg til foran vårt kjøkkenvindu.

Trolig har den da allerede vært og tatt forretten i vår hage.
For i dag, da min kone og jeg kom hjem fra en spasertur, stod den på toppen av trappa fra vår gårdsplass og opp til terrassen.
Da hadde den allerede forsynt seg av pelargoniumplanta i urna ved foten av trappa.
Da vi gikk hadde planta både blomst og knopper.
Da vi kom hjem, var det verken blomster  eller knopper igjen.
Bare avgnagde stilker med begrenset dekorasjonsverdi.

Rådyr er vakre.
Det er neppe andre meninger om det.
Men de gjør ugagn.
Folk flest bryr seg neppe om noen avgnagde vekster her og der, men for en hagedyrker og blomsterelsker er det bittert ikke å kunne dyrke de vekstene man ønsker og å få spist opp knopper og blomster.
Man må nesten ha de samme lidenskapene selv for å forstå skuffelsen og ergrelsen.