Ville bjørnebær

Foto: Kow d.e. 27082013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Plutselig har vi ville bjørnebær. Hvor er de kommet fra?

Vi har i flere år hatt "tamme" bjørnebær.
Skjønt, noen av dem vokser på rotskudd som har fått lov til å leve, og er ikke så "tamme" akkurat.
De er fulle av illsinte torner.

Villbær
Nå har vi i tillegg fått ville bjørnebær.
De er mindre, og har et helt annet bladverk.
Men de er svarte og blanke og smaker søtt og godt - når de bare har fått stå så lenge at de er blitt ordentlig modne.
Først trodde vi i vår uvitenhet, at det dreide seg om en slags hybrid.
At våre "tamme" bær - som sender rotskudd opp av plenen over alt - hadde inngått en slags forbindelse med villbringebær som også vokser på stedet.
Man vet aldri.
Naturen er mangfoldig.
Men når vi har gått tur, har vi sett av maken bær også fins andre steder i kommunen.

Kommet med fuglene?
Våre ville bær har slått seg ned under furuene på tomtegrensen mot naboen.
Trolig er de kommet med fugler som har sittet der og spist og spredt frø.
Eller fugler som har spist andre steder og sluppet avføring med frø fra greinene.

Gode
Uansett: Vi er glade for denne tilveksten til hagens artsmangfold.
Med en liten vri på Inger Hagerups dikt, "Sommerøya", spør vi:
Vet du hva det beste er?
Jo, hele - øya, sier hun, hagen, sier vi - er full av svarte, søte, store, bjørnebær!
Så store er de riktignok ikke i forhold til den "tamme" varianten.
Men gode er de.
Det synes både store og små.

Mer om solsikker og originalitet

Foto: Kow d.e. 28082013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Ikke størrelsen det kommer an på? Vel, når det gjelder solsikker, er stort flott.

Merkelig fasong. Først en drøy meter bortover, deretter oppover mot lyset.

Solsikkene vokser i alle retninger - bare ikke rett opp.

For en uke siden skrev jeg om våre solsikker - som ikke oppfører seg som solsikker, men nærmest "kryper" rundt i blomsterbedet.
Trass i den merkelige voksemåten og fasongen, blir blomstene større for hver dag.
Et par av dem ser ut til å produsere masse frø som forhåpentlig blir modne og spiselige, og som fuglene kan komme og forsyne seg av.
Våre solsikker setter nok ikke høyderekorder.
Ikke får de de største blomstene heller.
Men når det gjelder kåringen av de merkeligste, tror jeg at de kommer høyt opp på resultatlistene.
Heldig da at i alle fall familiens gartner har sans og svakhet for det aparte og individuelle.
Som nok kan virke uryddig - og til tider uordentlig.
Men hvem har sagt at naturen skal følge menneskenes normer for orden?
Individuell originalitet bør verdsettes - både hos vekster og hos mennesker.
Syns gartneren.

Harry potter

Foto: Kow d.e. 27082013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

En tom ansjosboks er en helt grei potte eller potteskjuler  for nye planter som er dyrket fram fra stiklinger, syns familiens gartner. "Harry og stygge potter," mener resten av familien.

Svensk avdeling. Harry potter fra harry handleturer. Tomme bokser - eller burkar - er kultur, hevder gartneren. "Stygt," svarer familien.

Brukte plastbokser passer som "hånd i hanske" til potter med stiklinger som står for å utvikle skikkelig rotsystem. "Skjemmer ut gårdsplassen, og hagen," mener familien.

Vi opplever en aldri så liten kulturkollisjon i nærmeste familie.
Familiens gartner - som ellers nesten til overmål er tilhenger av estetikk, orden og system - bruker gjerne brukte plast- og metallbokser som potter og potteskjulere til de mange potteplantene som det ikke er blitt plass til i mer forseggjorte urner og kar.
Det faller ikke i god jord hos resten av familien.
Både husets frue, barna og enkelte av barnebarna, syns det er stygt og trekker ned inntrykket av gårdsplassen og hagen.

Mange planter
Vi har mange planter.
Husets gartner har nemlig to framtredende svakheter:
1. Han kan ikke la være å stikke plantedeler i jord for å forsøke å få dem til å vokse.
2. Han har ikke hjerte til å kaste noe.
Planter og prosjekter som ikke umiddelbart viser seg å ha livets rett, får stadig nye sjanser.
Så da blir det mye.
Og et sted må jo plantene stå.
På gårdsplassen, på sitteplassen ved trappa og på terrassen er det åpent og lyst, men likevel avskjermet.
Så der dominerer pottene - og potteskjulerne.

Ikke tørke ut
Når blomsterpotter vannes, renner vannet raskt tvert igjennom.
De må derfor stå i noe som ikke har hull i bunnen, men holder på vannet så lenge at plantene får sugd det opp.
Til det er emballasje av plast og blikk spesielt vel egnet.
Plastbakker som det har vært kjøttfarse i, tomme bokser etter iskrem som er fortært, syltetøyspann og plastemballasje etter pålegg, har egnet fasong og størrelse - og holder på vannet.
Det samme gjør blikkbokser.
Som dessuten har dekorative, kulturbærende dekorasjoner - inntil de er rustet så mye at de er modne for resirkulering.

Gjenbruk
Familiens gartner er dessuten av den grønne typen og tilhenger av gjenbruk.
Inne og ute.
I stedet for å kaste brukbare potter og potteskjulere for så å kjøpe mer profesjonelle, bruker han gjerne det han har.
Han ser til og med på det som fornuftig ressursbruk, naturvern i mikroformat - og kulturvern.
Ikke alltid like vakkert, men praktisk og økonomisk.
Og altså kultur.

Ikke harry potter
Men det gjør ikke familien.
Den ser på det som stygt.
Og harry.
Dette er nok derfor siste sesongen hvor sitteplassen ved trappa, gårdsplassen, terrassen, hagegangen bak huset, kjøkkenhagen, plassen under svarthylltreet og humleplantene - samt diverse andre steder - er fulle av brukte plastbakker, isbokser, syltetøyspann og bokser av plast, påleggsemballasje og mer og mindre "dekorative" blikkbokser.
Gartneren har flertallet av de stemmeberettigede mot seg, og vet når han er slått.
Det han derimot ikke vet, er hva han skal erstatte all den hendige plast- og blikkemballasjen med neste år.
Hvis han lever og har helsa, som hans mor raskt ville lagt til.
Kjøpe flere forseggjorte utepotter med skåler og potteskjulere?
Det blir dyrt.
For neste år er tallet på planter enda høyere.

Solsikker

Foto: Kow d.e. 19082013 ©
Klikk på bildet for å se større versjon 

Selv en solsikke kan bli sliten. Denne "puster ut" og hviler hodet mot veggen.

De solsikkene vi satte i bedet langs sørveggen blomstrer og ser ut til å trives.
Men de står ikke opprett slik solsikker er forventet å gjøre.

Trenger hjelp
Noen har vokst en meter bortover langs bakken før de har ombestemt seg og vokst rett opp.
Og noen har rette stengler, men orker ikke å bære blomsten oppe.
De har derfor lagt seg på bakken et godt stykke utenfor bedkanten.
Men der kjører bilene, så der kan de ikke ligge.
Vi har derfor måttet hjelpe dem "på beina".
Noen har vi tredd innimellom rosene.
Andre har vi tvunget inn bak espalierene som er satt opp for rosenes og klematisplantenes skyld.
Og den på bildet ovenfor, har fått tråden som prydbønnene vokser i, til hjelp.
Jeg har sett jorder fulle av strunke solsikker som vokser rett opp og holder seg oppreist ved egen hjelp.
Merkelig at ikke en eneste av våre vokser slik en solsikke skal gjøre.

Snile- eller rådyrmat
9 potter med livskraftige solsikker bar jeg til et bed på nordsiden av huset.
Jeg tenkte å plante dem der, men jeg skulle fjerne noen trerøtter fra bedet først.
Dermed ble pottene stående litt lenger enn beregnet.
Det var sikkert snilene - eller kanskje rådyrene? - glade for.
Der benyttet de sjansen til å spise av samtlige blomsterknopper og blader slik at bare de nakne stenglene stod igjen.
Snipp, snapp, snute så var det eventyret ute.
Solsikker kan åpenbart ikke stå i dette bedet.
Hva annet vil få stå i fred for snilene - eller rådyrene - der da tro?

Begoniaen med nytt sett blader

Foto: Kow d.e. 12082013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Etter at den kom i lett skygge på verandaen, utviklet begoniaen nytt sett med blader og stadig nye blomster.

Begoniaen er rask til å kaste blomstene, men så lenge de sitter på, er de særdeles dekorative.

Begoniaen tilbrakte sist vinter innendørs.
Og overlevde.
Mens den ennå stod inne, vokste den og ble frodig og grønn med fine, friske blader.

Formodentlig hadde planta glede og nytte av denne vekstperioden.
Men det hadde ikke vi.
For da den kom ut i frisk luft og lys, kastet den bladene etter hvert og så nokså pjuskete ut.

Da satte vi den opp på verandaen hvor det deler av dagen er skygge, og hvor strålene fra ettermiddagssola blir silt gjennom bladverket til kjempestore parkslirekner.
Dette miljøskiftet har begoniaen åpenbart satt pris på.
Den har dannet nye blader og blomstrer jevnt og trutt.
Det er små enkle og store, fyldige blomster - om hverandre.
De sitter ikke lenge på, men det kommer stadig nye.
Vi har derfor stadig noe å glede oss over.
Nå skal det bli spennende å se om begoniaen tåler en overvintring til.

Uønsket hjelp til beskjæring

Foto: Kow d.e. 12082013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Rådyra spiser knopper og blomster på de røde pelargoniene.

Vi har mange pelargonier - både røde, som vi ikke kjenner navnet på, og rosa dronning Ingerid.
Det er en jobb å holde dem pene.
De røde drysser og etterlater visnende kronblader som blåser omkring.
Og man må klippe bort avblomstrede blomsterstilker for å holde plantene pene, og for å fremme framveksten av nye knopper og blomster.
Dronning Ingerid drysser ikke noe særlig.
Blomstene visner mens de sitter på, og skal plantene holdes pene, må avblomstrede kronblader som er blitt brune, plukkes av.
Det er en kontinuerlig prosess - som varer hele sommeren.

Gjøre det selv!
Selv om dette er en tidkrevende prosess, vil familiens gartner helst gjøre jobben selv.
Dvs.: Andre familiemedlemmer, må gjerne hjelpe til - bare de er forsiktige og ikke plukker eller river av mer enn nødvendig.
Men den hjelpen han får fra de brune firbente som vandrer rundt i hagen og spiser knopper og blomster i nattens mulm og mørke, kan han så avgjort styre sin begeistring for.

Rådyra tilbake
Vi har ikke sett rådyra i vår hage på en stund.
Når det har regnet, har vi tatt sjansen og satt potter og kasser med stemorsblomster ut på terrassen slik at de skal bli vannet.
Og de har fått stå i fred.
Rådyra kan ikke ha vært der.
Rosene har også - Bank i bordet! - fått stå i fred.
Akkurat nå har rosene forresten en blomstringspause.
Det kan derfor ikke være rosene som har lokket rådyra tilbake til vår hage.

Tanker som ikke egner seg på trykk
Men vært her har de.
Det bærer pelargoniene tydelig bud om.
Her og der er blomster og knopper beitet av.
På de røde.
Dronning Ingerid har fått stå i fred.
Det kan se ut til at rådyra ikke liker henne.
Vi kan ikke kvitte oss med de røde av den grunn.
Vi syns særlig godt om dem.
Og sette dem slik at rådyra ikke når dem, kan vi heller ikke.
Vi har altfor mange til det.
Det er uoverkommelig.
Så hva gjør vi?
Bortsett fra å ergre oss og tenke tanker som ikke egner seg på trykk?

Baker for smed i reddikbedet?

Foto: Kow d.e. 09082013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Det er så å si bare bladnervene igjen av reddikbladene. Hvem har vært på ferde her? Sitter synderen på kanten av urna, eller ...?

Noen har hatt et lucullusmåltid på reddikbladene.
Hvem som er synderne er uklart, men snilene var lenge mistenkt.
På bildet ovenfor sitter en hagesnile med hus på kanten av plasturna.
Er den på veg for å forsyne seg?
Eller har den nettopp spist seg mett?

Små grønne syndere?
I går tok jeg opp resten av reddikene.
Da krydde det fram et stort antall små, grønne åmer.
Om de falt fra bladrestene eller oppholdt seg i jorda og kom fram da jeg dro opp reddikene, var jeg ikke i stand til å konstatere.
Jeg så dem for seint.
Er det disse små åmene som har spist bladverket?
Har familiens gartner gjort seg skyldig i et justismord?
M.a.o.: Er snilene uskyldig mistenkt og dømte?

Hva skal åmene bli?
De grønne åmene var en snau centimeter lange.
Og meget livlige.
De løftet forparten og kikket seg energisk omkring.
De var åpenbart forstadiet til et eller annet insekt.
Men hvilket?
En plagsom flue eller et nyttedyr?
Hvis noen har kunnskap - eller en teori - om hva de grønne åmene som invaderte reddikbedet, skal bli til, hører jeg gjerne om det.

Stikkelsbær - uvennlig, men godt og sunt

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Sunne, søte og gode og lette å plukke - hvis du tåler noen stikk.

En relativt liten buske gav så mye bær.

Av bærene lagde vi, fra venstre: 1 glass syltetøy, 7 glass gelé og stikkelsbærgrøt. To dype tallerkener med grøt ble spist før bildet ble tatt. NB: Alle glass er gjenbrukt!

Jeg våger en påstand: Stikkelsbær er et sørgelig nedvurdert og forsømt bær i villahagene og på våre kjøkken.
Før i tiden hadde enhver hageeier med respekt for seg selv, et par busker med stikkelsbær.

Nå fins de så å si ikke lenger.

Stikker

Hva årsaken er, kan man lure på.

For stikkelsbær er en både sunne og velsmakende.

Men buskene stikker.

Stikkelsbær er derfor kanskje ikke noe for pyser.

Som ikke gidder å plukke bær.

Og i hvertfall ikke vil ha noe med stikkende stikkelsbærbusker å gjøre.

Andre grunner kan jeg vanskelig tenke meg.

Sunt og godt

For stikkelsbærene er, som sagt, både sunne og gode.

Hvis man venter til de er modne, er de gode å spise rett fra busken, og de gir godt syltetøy, god gelé - og god grøt.

Stikkelsbær er rike på C-vitamin og inneholder vitamin B6.

Folk spiser for lite fiber.

Stikkelsbær gir kostfiber som bedrer fordøyelsen.

C-vitaminene bidrar til opptak av jern fra maten, fremmer dannelsen av bindevev og fungerer dessuten som antioksidanter.

Sammen med andre antioksidanter som fins i stikkelsbær, forebygger de kreft og hjertesykdommer.

Vitamin B6 bidrar bl.a. til omsetningen av proteiner i kroppen.

Så la stikkelsbærbuskene stå i hagen, plukk bærene og spis sunt.

Nye busker

Selv om stikkelsbær er større og ikke vokser i klaser, er bæret i slekt med rips og solbær. 

Det fins mange slags stikkelsbær: Røde, gule eller grønne, små og store, runde eller avlange, glatte eller hårete - og mer og mindre søte.

På eldre busker kan bærene være skjemt av flekker og skurv.

Hvis buskene dine er forfalt i tidens løp, kan du - slik du også kan med rips og solbær - lage deg nye busker ved avlegging.

Legg en grein på bakken, sett noe tungt på den slik at den holder seg nede, fyll jord over et stykke innpå greinen, og den slår med all sannsynlighet rot.

Når den har slått rot, kan du klippe den fra morbusken, og du har snart en ny buske.

Eller du kan kjøpe en ny sort i hagesenteret, selvfølgelig.

Gelé m.m.

Selv om vi bruker bærene til gelé og syltetøy, venter vi med å plukke dem til de fleste bærene er modne.

Det gir naturlig søtere produkter.

Blandingen av modne og halvmodne bær inneholder nok pektin til at geléen og syltetøyet blir stivt ved hjelp av litt Certo eller Atamon eller litt gelatinpulver.

Om lag halvparten av våre bær ble kokt med litt mer vann enn vi ville brukt hvis vi bare skulle lage syltetøy.

Den overskytende safta ble skilt fra, blandet med ikke altfor mye gelatinpulver og satt kaldt for å bli stivt.

Bærrestene ble det laget syltetøy av.

Den andre halvdelen av bærene lagde vi grøt av.

God, sunn grøt som med melk - eller fløtemelk - fungerer utmerket som dessert til så å si alle slags hovedretter.

Eller som et eget lite kosemåltid om kvelden.

Forvirret svarttrost og irriterte skjærer

Svarttrostene rusler rundt på plenen og leter etter mark - eller noe annet de kan spise.
De har levd høyt på rips en stund.
Men nå er det slutt.
Ripsen er plukket og kjørt til Askim.

Vi strekte nett over ripsbuskene for å få beholde flest mulig av bærene.
Men nettene dekket bare delvis - selvfølgelig.
Og trosten - og skjærene og småfuglene - fant uten problem vegen til de bærene som var dårligst dekket.
Mange rips i hver klase var borte.

Nå skjønner ikke fuglene hva som er skjedd.
De setter seg i ripsbuskene, men finner ingen ting.
Skjærene skratter og sier tydelig i fra at de føler seg snytt og er irriterte.
Mens svartrostene - det er to av dem - stilltiende gjennomsøker plenen for å se om det kan være noe spiselig å finne der.
Og det er det jo.
Hvis de ikke er altfor kresne.
Eller er blitt vegetarianere etter å ha fråtset i røde, saftige rips i flere uker.

23 kilo rips ble det år.
Etter at vi hadde plukket et par ganger til rørte rips med sukker og vaniljekrem.
Og etter at fuglene hadde forsynt seg.
Det kunne vært interessant å vite hvor mye de har satt til livs.

Gruss an Heidelberg

Foto: Kow d.e. 06082013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 



Slik ble Heidelberg-rosa presentert på pakningen fra Sønflor, og slik så den faktisk ut hver sommer i mange år. Legg merke til prisen: Kr 31, 80.

Blomsterfloret er ikke like imponerende lenger, men hver enkelt rose er like vakker som tidligere.

Vi bygde i 1983.
Hagen ble anlagt ganske raskt.
Et par år etter innflyttingen kjøpte vi noen hageplanter fra Sønflor på tilbud på EPA i Sarpsborg.

En av plantene var en klatrerose som hette Heidelberg.
Etter beskrivelsen å dømme, er det den rosa som i hagelitteraturen går under navnet "Gruss an Heidelberg".

Pakningen viste en rose segneferdig av røde vakre blomster.
Og beskrivelsen fortalte at vi kunne vente oss en hardfør plante med sterkt røde blomster som er store og velfylte, og som blomstrer rikt hele sommeren og har mørkegrønt og glinsende bladverk.

Og planta - som ikke var i sin beste form da den ble kjøpt på tilbud på EPA i et allerede grundig "plyndret" utvalg av planter - holdt i mange år hva reklamen lovet.
Den var like overfylt av roser som bildet viste, den remonterte og blomstret hele sommeren - og bladverket var glinsende grønt og dannet en dekorativ kontrast mot de røde rosene og den mørkbeisede veggen.

Men tiden går ikke ubemerket hen - verken over mennesker eller roser.
Bladene som hadde vært så grønne og glinsende, ble angrepet av rust og andre soppsykdommer.
Stadig mer av stammene og greinene frøs ned i kalde vintre, og en tydelig aldrende rosebuske hadde stadig større problemer med å erstatte det nedfrosne med nye skudd.
Planta ble stadig lavere, bladene mer og mer angrepet av sopp, og blomstene ble færre.
Men like vakre.

Vi fryktet at den uvanlig harde vinteren vi hadde nå sist, skulle gi den trofaste rosebusken nådestøtet.
Men den klarte seg.
Den er ikke så vakker og imponerende blomsterrik lenger.
Og vi er stadig redd for at den skal smitte sine naboer med rust og andre soppsykdommer.
Men vi har latt den stå.
Både som en takk for lang og tro tjeneste og fordi blomstene - om de ikke er så mange - er like vakre som de alltid har vært.
De visner og faller fort.
Det er mange løse kronblader å plukke opp.
Men den jobben tar vi.
Så lenge det er vakre, røde roser å glede seg over, skal Heidelberg - eller kanskje "Gruss an Heidelberg" - få stå.
Selv om den opptar hedersplassen like ved trappa og inngangsdøra.
Den bærer preg av alder og levd liv.
Javel, men det er den ikke alene om her i gården.

Lokkevarer?

Foto: Kow d.e. 07082013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Trodde du at en fuglekasse er en kasse for fugler? Ikke i følge butikken.

Det var siste dag i tilbudsperioden, så jeg kjørte tidlig til Felleskjøpet for å sikre meg noen fuglekasser til glede for mine bevingede venner.
Og for meg selv.

Men den turen kunne jeg spart meg.
Den ene ekspeditøren kjente ikke til varen, og den andre opplyste at den var utsolgt.
- Det er ikke egentlig en kasse for fugler, la hun til. Det er en pyntekasse.

Pyntekasse?
Det stod ikke noe om det i annonsen.
Riktignok ser kassa litt smal og trang ut, men den er omtalt som fuglekasse, og annonsen oppgir ingen mål som kan fortelle potensielle kunder at det ikke er en ordentlig bolig for fugler det er snakk om.

At en vare er utsolgt siste tilbudsdag, får man finne seg i.
At en seriøs butikk - her en landsomfattende kjede - tilbyr juggel som ekte vare og lokker kunder til butikken på feil premisser, er verre å akseptere.

Verst for butikken?
Ja, egentlig, men jeg er lei av stadig å få fargesterke salgsbrosjyrer med fristende tilbud som butikkene er totalt uvitende om, eller ikke har selv om man dukker opp første tilbudsdagen.
Eller som viser seg å være noe helt annet en reklamen sier.
Felleskjøpet er - dessverre - slett ikke alene om denne framgangsmåten.

Hva med å ta kundene litt mer på alvor?
Hvis de ikke føler seg lurt, kan det til og med hende at de kommer igjen.
Får man derimot høre at den annonserte fuglekassa i tre er en pyntekasse - m.a.o. en "liksomfuglekasse" - kan det hende at man betenker seg to ganger før man biter på neste lokketilbud fra samme butikk og kjede.

Vakre blomster med god duft

Foto: Kow d.e. 06082013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Blomsterert eller erteblomst er en takknemlig, lettdyrket plante som de fleste steder kan forkultiveres innendørs eller såes direkte på voksestedet ute. Såes de tidlig nok på en lun og solrik plass, rekker de å blomstre uansett.

Vi har hyggelige minner knyttet til blomstererter.
På 1960-tallet bodde min kone og jeg og våre to eldste barn på Refsnes på Jeløya i Moss.
Når vi om sommeren fikk besøk av mine foreldre fra Sarpsborg, hadde de gjerne med en bukett blomster fra egen hage.
Ofte fikk vi en stor bukett blomstererter.
Blomstererter er vakre å se på - og dufter godt.
Min kone nevner ofte med glede disse besøkene og blomsterbukettene.

Blomstererter (lathyrus odoratus) har - paradoksalt nok - ikke satt noe avgjørende preg på våre hager.
Familiens gartner har mer og mindre planløst stukket noen frø i jorda, men det har blitt lite av det.
Trolig fordi stedene ikke har vært velvalgte - og fordi han som skulle ta seg av dem, ikke har sørget for skikkelige klatremuligheter.
Erteplantene har derfor mer fungert som "bunndekkere" enn klatreplanter.

I år har vi sådd noen ved foten av clematisplantene på vestveggen og i rosebedet ved sørveggen.
Tanken har vært at erteplantene skulle klatre i de plantene de står sammen med.
Og det har de gjort.
Så langt, så bra.

På tross av den varme sommeren og jevnlig vanning har de par-tre plantene i vestveggen, ennå ikke blomstret.
De har sluppet taket i naboene, lagt seg utover og har knopper, men ennå ikke blomster - en uke ut i august.

Plantene i sørveggen - som ble sådd samtidig - og er blitt "tvunget" til å klatre fra tidlig alder, har imidlertid blomstret i to-tre uker allerede.
Stadig fjerning av visne blomster og antydning til frøbelger, sikrer kontinuerlig blomstring.

Så nå får vi forsøke å binde opp de sene, gjenstridige plantene ved vestveggen.
Jeg skriver forsøke, for de er sprø, tåler lite og ryker lett.
Vi tar derfor nødig hardt i dem.
Det er bedre med liggende, sentblomstrende planter enn klatrende som er ødelagt av uvørne hender.
Eller blir revet i stykker av feiende vindkast fra fjorden.

Reinfann - en tradisjonsbærer

Foto: Kow d.e. 31072013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Reinfann er kanskje ikke hagens vakreste staude, men har en lang historie i norske hager. Her danner den bakgrunn for en Agapanthus som skjuler den litt rufsete nederste delen av reinfannplanta.

Reinfann (chrysanthemum eller tanacetum vulgare) er en av våre eldste stauder.
Den vokser i all slags jord og under nær sagt alle slags forhold.
Den fins viltvoksende over så å si hele landet.
Den fins så langt nord som i Finnmark.
Og på fjellet i over 1000 meters høyde.

Og den sår seg selv.
Slipper du den inn i hagen, må du være forberedt på å luke bort nye planter som dukker opp der du ikke vil ha dem.

Har du, som jeg, en viss forkjærlighet for tradisjonsbærerne blant staudene, tar du med glede den vesle ekstrajobben det er å fjerne planter som dukker opp på steder hvor de ikke kan få stå.
Liker du ikke å luke, bør du kanskje tenke deg om to ganger før du gir reinfannen plass i hagen din.
Passer du ikke på, fortrenger den snart andre planter og overtar staudebedet.

Og ikke bare staudebedet.
Planta på bildet har på egen hånd funnet seg en plass i sprekken mellom den liggende kreosotinnsatte lysstolpen og belegningssteinene som danner øverste trinnet i trappa ned til den nederste plenen.
Inntil stolpen har maurene dratt opp litt sand som skulle være under steinene, og det er nok for reinfannen som der har utviklet et kraftig rotsystem, kraftige stengler og store, dekorative blomster i det magre og sparsommelige "jordsmonnet".

Reinfann har den "uvanen" at de nederste bladene visner og blir brune ut over sommeren.
Planta gjør seg derfor best dersom den står bak andre planter, eller f. eks. bak en urne, som skjuler den visne delen.
Reinfann blir over meteren høy så den drukner ikke i mengden selv om den ikke står fremst i bedet.

Reinfann er giftig og bør ikke spises.
I folkemedisinen har reinfann imidlertid bl.a. vært brukt som middel mot innvollsorm.
Det ville jeg ikke prøvd.
Ellers har den sammen med abrodd og malurt vært anvendt som middel mot møll.

Skjønnhetsåpenbaringer i hagen

Foto: Kow d.e. 31072013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

En nesten ubeskrivelig skjønnhet.

Roser er røde, fioler er blå, skrev jentene i minnebøkene til hverandre da jeg var gutt.
Men roser er så mye mer enn røde.
Og vakre er de alle sammen.

Jeg skal ikke gi meg til å rangere blomstene i hagen.
De er alle vakre - på hver sin måte.
Men rosene rangerer høyt - uansett kriterier og skala.

Selv er jeg en staudemann.
Og blant staudene foretrekker jeg tradisjonsbærerne.
De som gjennom tiden har vist seg levedyktige her oppe i det kalde nord og har opparbeidet seg plass i norsk hagekultur og skjenket skjønnhetsopplevelser til generasjoner på generasjoner med norske hagedyrkere.

Det betyr ikke at jeg ikke vet å verdsette rosens skjønnhet.
Rosen er vakker som knopp, halvt utsprunget  og som blomst i fullt flor.
Det er ikke uten grunn at rosen har en så sentral plass i hagehistorien.
Og at den på grunn av sin skjønnhet er brukt som bilde på kjærligheten og den elskede av poeter i diverse kulturer fra oldtiden til våre dager.

Mange forestiller seg et liv i skjønnhet etter døden.
Til en stad jeg er på vandring, dit hvor roser aldri dør, står det i sangen.
Roser i evig blomstring er selve innbegrepet av skjønnhet.

De er ikke verst de jordiske rosene heller.
Selv om de "blomstrer for sesongen" og både visner og dør.
For om vinteren ikke er altfor hard, kommer de tilbake.
År etter år.
Og gleder oss med sin nesten overjordiske skjønnhet.