Første tomaten moden

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 Klikk på bildet og se større versjon!  

Flere tomatkart rødmer, men dette er den eneste som er fullmoden - foreløpig.

 

 

" -- For første Gang, for første Gang" det giver mangen Smaating Rang," skrev Wergeland.

Og det har han rett i.

Ta en liten tomat som eksempel. 

 

En liten tomat som henger blant en masse andre tomater, men er den eneste som er blitt moden av seg selv etter naturmetoden. Det er en milepæl og en begivenhet. Fordi den er først. Og gir løfte om flere.

De andre tomatene er lovende, men de er kart. Umodne, altså. Og det har de vært en stund. Og husets frue og "familiens gartner" lurer på om de i det hele tatt rekker å bli modne der de henger.

For det begynner å bli kaldt om natta. Og enkelte dager er grå og kjølige. Og så blåser det. Ganske friskt og kaldt. Fra tid til annen.

Så utsiktene er ikke de aller beste.

Da "familiens gartner" fylte 80 år for fire år siden, ble han spurt om han ville ha drivhus.

Det har han alltid ønsket seg. Men han takket nei. Hans syns at han var blitt for gammel.

Siden har han angret på at han ikke sa ja. I drivhus ville tomatkartene vært modne forlengst. Og der kunne han begynt hagesesongen mens det ennå var for kaldt ute.

Og der kunne han ha innbudt fruen i huset til å plukke modne, søte tomater i drivhusets lune varme i stedet for å studere grønne kart på den forblåste terrassen og lure på om man like godt skal ta med kartene inn og modne dem på kjøkkenveggen.

Men vi venter litt. For det er rødfarge å spore på flere av kartene nå. Og kanskje blir det mer "indian summer". 

Men kommer september med kjølig høstvær og lite sol, kan vi ta inn tomatkartene da. Da kan vi klippe hele greiner å henge på veggen. Det har vi gjort før, og det har gitt oss røde tomater.

Men blir ikke alle røde, så kan vi vel bruke dem fordi om de er grønne?

 

I filmen "Green Tomatoes" serveres friterte grønne tomater som spesialitet på Whistle Stop Café. Og mange anser syltede grønne tomater og grønt tomatsyltetøy som en delikatesse.

Problemet er at grønne tomater inneholder solanin. Man skal spise mye for å bli alvorlig skadet, men man kan få tung pust, magesmerter eller diaré. Og "familiens gartner" har mange nok og store nok problemer med fordøyelsen fra før. Han ønsker ikke å  skaffe seg flere.

Så både han og husets frue venter utålmodig på at tomatene skal bli modne. Og foreløpig gleder de seg over den første.

Som er tatt inn, og spist. Den ble delt i to. En halvdel til husets frue og en til "familiens gartner". Og bitene ble fortært som en høytidelig handling.

Nesten som en høsttakkefest i det små.

Nå venter de på resten.

Sukkerertene blomstrer igjen

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

  Klikk på bildet og se større versjon! 

Sesongen er ikke over ennå. Sukkerertene blomstrer og planlegger ny avling.

Sukkerertene blomstret første gang i begynnelsen av juli. Da de i midten av måneden hadde dannet en lang rekke fine sukkererter, kom rådyra og spiste opp både ertene og de mange lovende blomstene.

 

Da trodde vi en stund at sukkertertdyrkingen var over for i år.

 

Men heldigvis kom det nye blomster - og etter hvert nokså mange, fine, velsmakende sukkererter som ble høstet og spist etter hvert for å sikre at de havnet i de rette magene.

Så sluttet plantene å blomstre. Bladene gulnet, og alt tydet på at  høsten var kommet, og at plantene i plastdunken hadde gjort sitt for i år.

"Familiens gartner" lot likevel plantene få vann. Når han vannet tomatene, paprikaen, gressløken og melonplanta og alle pelargoniene, gav han også sukkerertplantene vann i tilfelle de skulle ha mer på lager.

Og det har betalt seg. Nå er det dukket opp friske grønne blader og lovende hvite blomster blant det mer eller mindre visne bladverket.

Sukkererter bruker ikke lang tid fra blomst til velutviklet belg. Muligheten for at vi skal få en ny omgang med sukkererter før mørket og nattekulda tar over, er derfor absolutt til stede.

Og "familiens gartner" har på ny fått bekreftet at man ikke skal være altfor rask med å rive opp tilsynelatende visne planter og rydde bed og urner.

Plantene følger sin egen kalender - og sine egne rutiner. De må derfor selv få bestemme når sesongen er over.

Å rive opp og klippe ned og rydde bort kan vi vente med til våren.

Den jobben forsvinner ikke, og den er det ingen som tar fra oss, om vi utsetter den. Det er i alle fall helt sikkert!

Potetene er oppe av jorda - og spist

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

             Klikk på bildene og se større versjon!  

 

Riset taler sitt tydelige språk. Potetene vokser ikke lenger. Nå bare ligger de der og venter på å bli tatt opp - og spist.

Potetene var ikke mange. Men gode var de.

 

 

I dag har vi hatt salt sild til middag. Kryderfileter med nye, kokte poteter.

 

Potetene var så ferske som de kunne få blitt. De ble tatt opp av jorda en times tid før de ble kokt.

Årets avling var ikke stor, men potetene var gode. Eller nydelige som husets frue flere ganger ga uttrykk for.

Salt sild - gjerne krydderfileter fra Klädesholmen i nabolandet i øst - og nykokte nypoteter, er en av favorittrettene til  "familiens gartner". Som tilbehør vil han gjerne ha revne gulerøtter lett dynket med eddik eller sitron, og mye løk skåret i relativt tynne ringer. Noen biter syltede rødbeter og båter av kokt egg er heller ikke å forakte.

Over det hele vil han ha smeltet smør. Og med smør mener han smør og ikke margarin selv om meierismør blandet med margarin til nød går an.

En klatt lettrømme kan han også få ned.

"Familiens gartner" sverger til vann. Han liker ikke øl. Men til salt sild kan han drikke et glass kaldt lettøl av typen "Bayer". Så det ble lettøl denne gangen.

Nå er årets potetavling altså fortært.

Gjorde smaksopplevelsen rett for alt arbeidet med å dyrke egne poteter i plastbalje på terrassen?

"Familiens gartner" mener ja. Han gleder seg like mye over prosessen som over resultatet.

Og når potetene smakte så godt som de gjorde der de kom så å si direkte fra jorda til kjøkkenbordet, vet han at an kommer til å sette poteter i plastdunken neste år også.

Hvis han lever og har helsa.

 

 

Campanulaen blomstrer ennå

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

  Klikk på bildet og se større versjon!  

 

 

Campanula er artsført som blåklokke på norsk. Det gjelder også campanula carpatika, altså karpatklokke.

 

Og i flere år hadde vi bare blå - som navnet sier. Men så dukket det opp noen hvite. Nå har vi både blå og hvite.

Flere steder på nettet står det at karpatklokke blomstrer i juni - juli. Og det gjør de. De blomstrer imidlertid mye lengre enn som så.

Bildet over disse linjene er tatt 21. august, og vårt bed står noen av karpatklokkeplantene ennå i full blomst.

 

Karpatklokke blomstrer nemlig lenge. Man kan godt si at de remonterer, selv om det ikke er samme blomsterstilk som blomstrer om igjen. 

 

Klipper man ned gamle blomsterstilker etter blomstring, skyter det fram nye som blomstrer langt ut over høsten.

Men også planter som ikke er klipt ned, og som har fått "greie seg selv", kan ofte komme med nye blomster.

Som f.eks. planta over disse linjene. Nye blomster har skutt fram selv om de gamle blomsterstilkene står intakt og produserer frø.

Så vil man at plantene skal spre frøene og legge grunnlag for nye planter, kan man la i alle fall noen stilker med avblomstrede blomster bli stående. Da sikrer man etterslekten.

Jordskokk

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

    Klikk på bildene og se større versjon!  

 

Slik ser jordskokk-plantene ut over bakken. Planta midt i bildet var 203 centimeter sist vi målte. Den hadde vokst 6 centimeter på to dager. Plantene til høyre har invadert gressløken.

 

Ikke antydning til blomst her. Da bør den formodentlig få vokse litt til.

 

 

Har man først fått jordskokker i hagen, har man dem for alltid, sies det.

 

Det er ikke riktig. De døde ut hos oss for mange år siden.

 

Men livskraftige er de. Og invasive. De sprer seg voldsomt uten respekt for omgivelsene.

 

Sprer seg voldsomt

For 5-6 år siden kom vi over noen nye. De plantet vi i et av bedene i kjøkkenhagen.

Bedet har støpte kanter. Foreløpig har det hindret jordskokkplantene i å spre seg til sidene . Men
bedet har de snart fylt til trengsel. 

 

Venter på blomster

Plantene er høye. Den høyeste er over 2 meter lang.

 

Men blomstrer gjør de ikke. Muligens kommer det av at de ikke har full sol, men står i halvskygge hvor sola først når fram ut på ettermiddagen.

Det er mulg at knollene er ferdig utviklet selv om plantene ikke blomstrer. Men vi venter og lar dem vokse litt til.

Invadert gressløken

I enden av bedet står det en del gressløktuer. Nå vokser det jordskokker oppe i gressløken.

 

"Familiens gartner" gruer seg til han skal ta opp jrdskokkene for av hensyn til gressløken må han ta opp de jordskokkene som står oppe i og blant gressløktuene, først.

Det vil si at han først må ta opp gressløken, deretter forsøke å få opp alle knoller og eventuelle biter av jordskokker, for så å plante gressløken igjen og håpe på at den ikke møter vinteren med handicap som følge av det krevende naboskapet og den ublide behandlingen.

Er det knoller?

Hva som skjuler seg nede i jorda, gjenstår å se. Er det fine knoller? Eller bare ertestore småknoller og lange røtter?

Vi bevarer spenningen et par uker til, men så tas de knollene som befinner seg på feil sted, opp.

Resultatet skal vi komme tilbake til.

Å kunne sette seg nedpå

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildene og se større versjon!

Godt å kunne sette seg og "kvile på ei stønn".

 

En liten hvil i hyggelig miljø med utsikt over gård og grunn før man går inn, er både koselig og oppbyggelig for kropp og sinn.

 

Det er viktig å ha sitteplasser i hagen.

 

Plasser hvor man kan slå seg ned å ta livet med ro. 

 

Og nyte.

Vi har flere sitteplasser - og en del små stoler som er lette å flytte på. Stoler som "familiens gartner"  sitter på når han jobber. Og stoler som han sitter på når han hviler rygg og lemmer. Og setter seg på for å nyte hagens mangfold. Eller for bare å sitte.

 

Som regel er det mye ugjort i en hage. Mange planer som skal realiseres. Mye som skal beskjæres og lukes og ryddes.

 

Større tiltak som har ligget ugjort altfor lenge. Og småting som dukker opp. Småting som har en tendens til å bli litt større enn man hadde tenkt seg. Og flere. 

 

For det ene fører til det andre. Og aldri blir en hage perfekt. Det er alltid noe som skal gjøres. Som må gjøres - og gjøres nå, ellers blir det sikkert liggende ugjort igjen som så mange ganger før.

Familien sitter som oftest på verandaen og terrassen. Det er steder for avslapping og nytelse.

Men "familiens gartner" er en "sitter". Så han sitter over alt. Når han jobber, og når han tar seg en pust i bakken.

Han kan tillate seg det nå når han er 84 år. Derfor er de små lette klaffstolene så fine å ha.

De tok han med seg da barndomshjemmet ble tømt og solgt. Ikke dyre greiene, men kjekke å ha for en hagedyrker som gjerne sitter og arbeider. 

Eller sitter og tar seg en pause i arbeidet og filosoferer over smått og stort. Og nyter hagens frodighet og mange skjønnhetsåpenbaringer - og merkverdigheter.

 

Så sitteplasser i hagen er det viktig å ha. Mener "familiens gartner". Både faste og flyttbare. Sitteplasser som gjør det lettere å arbeide eller mulig å ta seg igjen etter en økt eller dagens dont.

Eller steder som rett og slett gjør det mulig å sitte.

Det er mye god psykologi i historen om sørlendingen som satt ved naustet ved en kvase med garn og så ut over vannet, da en nabo kom og spurte:

 

- Sidder du å bøder garn? 

- Nei, svarte sørlendingen, æ bare sidder!

 

Plommer - en lekkerbisken som må brukes

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildene og se større versjon!

 

Blåplomme, Victoria-plomme - eller noe helt annet? Navnet er ikke det viktige. Plommene er kjempegode i naturlig tilstand og som råvare til syltetøy, nedlagte plommer og til grøt.

 

 Plommer nedlagt i søt lake - med eller uten ekstra smaksforsterker.

 

 

Noen av alle glassene med sunt og godt hjemmelaget plommesyltetøy. Noen glass er allerede i fryseren.

 

 

Vi har ikke plommetre i hagen. Dessverre.

 

Men vår sønn har. Heldigvis.

Og vår sønn og hans familie er generøse. Når det er frukt på det ene plommetreet de har, vanker det plommer på oss.

Da  skifter"familiens gartner" ham til  "familiens kjøkkenskriver" og lager syltetøy og legger ned plommer i sukkerlake.

Syltetøy

Kjøkkenskriveren liker å eksperimentere og variere. Han koker i mindre porsjoner og gir hver porsjon sin spesielle egenart.

 

Med og uten steiner

Han koker syltetøy uten steiner og med steiner.

 

Han mener at steinene setter en litt besk, pikant smak på syltetøyet og lager derfor alltid noen glass syltetøy med steiner i.

 

Men han lager også syltetøy hvor steinene er fjernet på forhånd. Noe koker han litt kraftig slik at plommene kokes helt i stykker og syltetøyet blir glatt og homogent, og noe koker han mindre for å få syltetøyet grovere med biter av plommer i. 

Sukker etter smak

Kjøkkenskriveren tilsetter aldri sukker og eventuelt tykningsmiddel før plommene er kokt ferdig. Deretter smaker han seg fram. Han mener at smakssansen er kokkens beste hjelpemiddel. Noe syltetøy blir godt søtet, og noe blir mindre søtt. Noe blir tjukt og noe tynnere. Alt etter smak.

Smakstilsetning

I tillegg til å variere søthetsgraden og konsistensen tilsetter kjøkkenskriveren smaksstoffer i noen porsjoner. Stjerneanis i noe, vanilje i noe annet, nellikk i et tredje.

 

Og så flere glass uten noe annet enn rent plommesyltetøy - med eller uten stein.

Et glass plommesyltetøy fra Winthers kjøkken er m.a.o. ikke alltid kokt plomme med sukker, og ferdig med det.

 

Plommer i lake

Det samme gjelder plommene som blir nedlagt i lake. Også de får litt ekstra smak med på veien. F. eks. anis, vanilje eller nellik. 

Plommer som skal "hermetiseres", kan deles og steinene fjernes. Kjøkkenskriveren foretrekker imidlertid  hele plommer med steinene i.

 

Plommene kokes forsiktig i lett sukkerlake. Skinnet flaker da av. 

 

Det løse plommeskinnet fjernes, men plommene renses ikke for det skinnet som fortsatt sitter på. Det skinnet som ikke faller "frivillig", blir sittende. Skinnet setter smak akkurat som steinene som heller ikke fjernes, men ligger i plommene i laken til plommene skal nytes.

Litt sprit hindrer mugg

Når plommene er ferdige, legges de på glass, og laken som de er kokt i, smakes til med sukker, kokes opp og helles over plommene.

Etter som plommer i sukkerlake lett kan komme til å mugne, "forsterker" kjøkkenskriveren laken med en klunk sprit. Man kan bruke sprit som setter smak, eller nøytral sprit som overlater til plommene og laken å bestemme smaken.

Fruens grøt

I Winthers kjøkken er det ikke noe som går til spille. Etter at "familiens kjøkkenskriver" hadde gjort seg ferdig med sin kokkelering, trådte husets frue til og laget en utmerket plommegrøt av de resterende plommene.

 

Fruen nyter sin plommegrøt med melk, mens kjøkkenskriveren blander litt fløte i melken. Det er selvfølgelig en smaksak, og smaken avspeiler gammel vane fra barndomshjemmet.

 

Tradisjon er kultur

Mattradisjoner som holdes i hevd, går fra et slektledd til det neste og gjerne videre via barn og barnebarn. Matlaging, tilberedning og spising på "gammelmåten" er kultur.

 

Og bruk og tilberedning av frukt og bær fra hagen er en viktig tradisjonsbærer.

I dag blir alt for mye frukt og bær hengende ubrukt på trær og busker i hagene, og betydelige matressurser går tapt. 

 

Og mange ekte norske mattradisjoner forsvinner. Det er et alvorlig kulturtap.

 

Rogn - en upålitelig værmelder

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

         Klikk på bildene og se større versjon!

Rogna har massevis av røde rognebær. I følge gammel folketro forteller det hvordan snøhøyden blir kommende vinter.

Men her - mellom furuene - 6-7 meter unna står en annen rogn helt uten bær. Hvilken av disse trærne har rett når det gjelder snømengden til vinteren?

 

 

Rognebær har i uminnelige tider vært brukt som værtegn. Men hva de varslet har det vært uenighet - eller i alle fall uklarhet - om.

 

Mye eller lite snø?

"Mye rognebær varsler en våt høst," mente noen. 

Andre var overbevist om at lite rognebær gav en dryg snøvinter. Og at mye rognebær ville gi lite snø. Forklaringen skulle være at rogna ikke ville bære to bører samme år.

Andre mente det stikk motsatte. De mente at hvis rogna bærer masse bær om høsten, skal det bli masse snø kommende vinter.

Hvilket tre skal vi tro på?

Hos oss er vi derfor nå i et dilemma. Vi har en buske som bugner av bær og et rognetre med flere stammer som står helt uten bær.

 

Kan vi da forberede oss på en kald vinter med barfrost? Eller en kald vinter med dyp snø?

Eller en mild vinter med mye snø eller en mild vinter uten særlig snø i det hele tatt?

Eller blir vinteren både mild og kald, og både snørik og snøfattig?

Ofte litt av hvert

Ingen av alternativene er usannsynlige. Heller ikke blandinsalternativet. Det er slike vintre vi ofte har her ved Oslofjorden. 

Uker med linne og uker med holke og perioder med dype snødriver hvor vi må vampe i snø til og fra postkassa, og hvor bilen står i garasjen uten å kunne komme ut før et barnebarn, en sønn eller en svigersønn forbarmer seg over de gamle og blåser snøen ut av oppkjørselen med snøfreseren.

 

Snø er innevær

Tiden da "familiens gartner" selv kunne måke bilvei ut av gårdsplassen er over. Når snøen faller, fyrer han i ovnen og koser seg med bøker og aviser og tar sin daglge tur på ergometersykkelen i "biblioteket".

 

Når årsskiftet er passert, tenker han på alt han skal gjøre i hagen når våren og sommeren kommer. Og ikke minst tenker han på alt han skulle gjort i fjor, men som det aldri ble tid eller ork til.

Når varmen og lyset og de lange dagene kommer, skal ha ta det tapte igjen. Det tenker han i hvert fall. Hvert eneste år.

Men så var det det med rognebærene, da. Varsler de en lang, kald og kanskje snørik vinter eller blir det tvert i mot  mildt og vått med mye is og hålke slik at en gammel mann må holde seg inne for ikke å bryte armer og bein?

Det skal bli spennende å se!

Lammeøre - god å ta på, fin å se på

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildene og se større versjon!

 

Lammeøre er fine å se på og gode å ta på.

 

Blomstene er spesielle. Syns man ikke om dem, kan man jo bare klippe dem bort - eller redusere antallet. Da hindrer man også frøformering.

 

 

Lammeøre (Stachys byzantina) er en plante som de fleste nok har for bladverkets skyld. Bladene er fine å se på og myke og gode å ta på.

 

Eksotisk

Lammeøre skriver seg visstnok fra Asia, eller mer spesifikt fra området rundt Armenia, Iran og Tyrkia. Det er altså i utgangspunktet en eksotisk plante i vår del av verden.

 

Skjønt, de av oss som liker å ha noe egenartet i hagen, setter sikkert pris pris på de spesielle blomsterstandene også. Selv om de nok er mer egenartede enn vakre. De små lilla blomstene sitter godt skjult inne i de grå dekkbladene. Så det er mer formen enn blomsterfargen som er iøyenfallende - og interessant.

 

Sprer seg lett

Lammeøre sprer seg ved frø og formerer seg lett. Frøene trenger minimalt med jord for å spire. De vokser f.eks. opp mellom belegningssteinene på gårdsplassen. Artsdatabanken mener likevel at den representerer lav sprednings- og forurensningsrisiko. Den er derfor verken uglesett eller svartelistet -

ennå.

 

Den har dessuten kraftige jordstengler som danner nye planter.  Vil man spare seg arbeidet med å begrense den ved å fjerne røtter, bør man plante den på et sted hvor den ikke har fri adgang til omgivelsene.

Herdig og vokser over alt

Min erfaring er at lammeøre vokser i all slags jord og i alle lysforhold. Den tåler sol, og den tåler skygge - i alle fall halvskygge.

En liten ulempe ved lammeøre er at de eldste bladene lett visner og blir brune og stygge. Vil man ha en pen, dekorativ plante og orden i blomsterbedet, må man derfor plukke av visne blader fra tid til annen. Det er lett gjort og ingen stor jobb.

 

På hageprogrammer på er lammeøre brukt av hagedesignere. Det er m.a.o. en plante som er "in". I hagelitteraturen er den dessuten beskrevet som en plante som er spesielt velegnet for steinbedet. 

 

Minas favoritt

Vi har en stor lammeøreplante i rosebedet. 

Der skulle den naturligvis ideelt sett ikke stått. Når den likevel står der, skyldes det at vårt barnebarn, Mina Amanda, for 12-13 år siden hadde sterk forkjærlighet for planta med de myke bladene. Hun nedla absolutt forbud mot at  planta ble fjernet. 

Og etter som "familiens gartner" er svak for sine barnebarn og har vanskelig for å si nei til deres ønsker, ble lammeøreplanta stående. Og den står der den dag i dag. 

Skal formeres

Og der skal den få stå. Selv om noen av rotstenglene skal bli jordet i et annet bed neste vår når rosebedet skal bli ryddet.

Det vil si: Så sant "familiens gartner" fortsatt er i arbeidsfør form når den tid kommer, og kan fortsette å glede seg over å arbeide med og fornye hagen.

 

Bjørnebærene er ustyrlige

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildene og se større versjon!

 

De taggete greinene på bjørnebærbuskene kan bli 5-6 meter lange i løpet av en vekstsesong.

 

Greinene på bjørnebærbuska dannet et ugjennomtrengelig kratt.

 

Vi har bjørnebærbusker flere steder i hagen - både der de skal være, og der de ikke skal være.

 

Vi kjøpte hagebjørnebær (Rubus fruticosus) uten torner, men etter noen år kom det fram greiner med torner. 

Voldsom vekstkraft

Bærene på disse greinene var like store og velsmakende som bærene på de torneløse, så vi lot dem stå.

Nå har vi tornefulle bjørnebærkratt flere steder i hagen.

 

Bjørnebærgreinene har en voldsom vekstkraft. De er mange, og de er lange. De lengste strekker seg 5-6 meter utover i løpet av en vekstsesong.

 

Fryktelige torner

Tornene på hagebjørnebærbuskene er store og skarpe og bøyde slik at de holder godt tak. De er derfor problematiske å komme borti.

 

Noen bjørnebærplanter vil vi ha - også de med torner. Men de må trimmes og klippes til "handterbar" lengde og til et antall og en plassering som ikke hindrer adgang til deler av hagen. Og slik at vi kommer fram til bærene og får plukket. 

 

Beskjæres hardt

Får de vokse fritt, danner de et ugjennomtrengelig klunger.

 

"Familiens gartner" klipper derfor med hard hand - flere ganger i løpet av sommeren. Både de greinene som skal bære bær, og de som må bort.

 

Hagebjørnebær er et fantastisk bær. Det skinnende blåsvarte bæret er meget sunt. Det er fullt av vitaminer og antioksidanter. Og det er velsmakende! "Familiens gartner" har aldri truffet på noen som ikke liker hagebjørnebær.

 

Verdt bryderiet

Det er altså en del arbeid - og ubehag - forbundet med å ha bjørnebær i hagen.

"Familiens gartner" mener imidlertid at det uten tvil er verdt bryderiet - og smertene. For tagger eller torner, eller hva man vil kalle dem, som setter seg fast i hendene gjør vondt. Og er ikke alltid lett å fjerne.

Men fordelene er verdt ulempene, mener "familiens gartner" som elsker spise store,søte, blåsvarte bjørnebær rett fra buskene, og som koser seg når han lager - og spiser - bjørnebærsyltetøy, bjørnebærgrøt og lune bjørnebær med sukkerlake og iskrem.

Ikke modne ennå

Ennå er ikke årets bjørnebær modne hos oss. Når det skjer, skal vi komme tilbake til saken.

I mellomtiden kan interesserte søke med stikkordet bjørnebær i søkefeltet øverst på bloggens venstre side og lese tidligere innlegg om det gode, supersunne bæret.

Pink Grootendorst med lang reisevei

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Pink Grootendorst-rosene er ikke alltid pink, altså rosa. 

 

 

Buskrosebuskene Pink Grootendorst er de plantene i hagen som har fulgt oss lengst.

Først stod de i Nesparken i Moss hvor vi bodde på 1960-tallet. Da bygartneren fjernet dem for å rydde en byggeplass der det før var rosebed, fikk "familiens gartner" så mange han ville ha.

Han klipte dem ned, stappet Folkevogna full og plantet buskene i rekkehushagen på Refsnes på Jeløya.

Da familien i 1970 flyttet, lot "familiens gartner" de fleste stå igjen, men tok med seg noen planter og rotskudd til den nye hagen i Spydeberg.

 

Og da familien fem år senere flyttet til nytt rekkehus med en liten rekkehushage på Heer i Frogn - eller Drøbak som folk sier - ble noen planter med dit. Der stod de i 8 år i en sandholdig sørvendt skråning og formerte seg og blomstret flittig.

I 1983 bygde familien eget hus med stor tomt og anla hage. Nå ble Pink Grootendorst-rosene delt igjen og plantet i skråningen langs innkjørselen til det nye huset. Og der har de stått siden.

"Pink Grootendorst" er en hardfør plante. Det er en såkalt nellikrose, men dufter ikke mye av nellik. Blomstene sitter i klaser.

 

Litt avhengig av forholdene blomstrer Pink Grootendorst fra seint i juni eller begynnelsen av juli. Blomsterklasene står ikke lenge, men buska remonterer og blomstrer langt ut i august - og gjerne lenger.

 

Grootendorstrosene er dyrket fram på grunnlag av Rosa rugusa og en ikke kjent klaserose. 

 

Rosa rugose er i dag svartelistet, men avkommet Pink Grootendorst er tilnærmet steril og setter bare unntaksvis nyper. Spredningsfaren er derfor minimal selv om den forynger seg selv ved rotskudd. Vi får derfor håpe at vi fortsatt får lov til å glede oss over denne varieteten i våre hager.

Det er flere innlegg om Pink Grootendorst på denne bloggen. Et par steder er den også feilaktig beskrevet som Pink Groetendorst. Søk med stikkordet Pink Grootendorst i søkefeltet øverst på venstre side av forsiden av bloggen, så får du opp tidligere artikler.

 

 

Krossved frister med røde bær, men ikke spis dem

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Krossvedbuska kjemper om plassen med svartsurbær, ertebusk og en liten solbærbuske som fuglene trolig har sådd her, langt unna kjøkkenhagen.

Bærene kan ligne rips og ser innbydende ut, men bør ikke spises - i alle fall ikke i rå tilstand. Du dør kanskje ikke, men blir ganske sikkert syk. La derfor bærene henge som pynt til fuglene tar dem.

 

I juni prydet krossvedbuskene hagen med snøhvite blomster. Nå er blomstene blitt til røde bær.

Bærene er også dekorative og ser fristende ut, men ikke spis dem. I alle fall ikke uten å varmebehandle dem først. Og selv da kan det være klokest å la være.

 

Krossved-bærene inneholder nemlig en irriterende plantesaft som kan gi kvalme, oppkast og diare.

 

Krossved har mange navn. Den kalles bl.a. korsved, beinved, ullraun, ulvebær, trollbær, giftbær, hundeved og hostebær. På Hafslund i Sarpsborg hvor jeg tilbrakte min barndom, kalte vi bærene og buskene for trollebær og trollebærbusker.

 

Tidligere tilhørte krossved kaprifolfamilien. I dag er den på grunnlag av moderne, avanserte biokjemiske metoder, klassifisert som Moskusurt (Adoxa moschatellina) sammen med bl.a. Sambucus, dvs. hyll.

 

Krossved er en prydbuske som stort sett passer seg selv. Den er vakker på forsommeren når den blomstrer, og dekorativ på ettersommeren når den står med røde bær. Og enda vakrere er den når bladene får høstfarger.

 

Fuglene spiser krossved-bærene - eller steinfruktene. Når de har spist, slipper de fra seg de ferdig stratifiserte og gjødslede frøene der det måtte passe.

 

Skulle du som gave fra fuglene få en krossvedplante som du ikke kjenner opphavet til, så la den stå.

Da får du ganske raskt en vakker, lettstelt prydbuske i hagen. 

 

Og vil du ikke ha den der den har landet, kan du uten vanskeligheter flytte den til et mer egnet sted. Det vil den etter all sannsynlighet tåle. 

 

Høsten er her

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Mispelen forteller med et språk som ikke er til å misforstå: Høsten er her.

 

Sommeren er over. 

Ikke slik at det ikke kan komme varme, solrike dager, men døra er så avgjort åpnet for en ny årstid.

August skulle egentlig være en sommermåned, men den augustmåneden vi nå er inne i, er både kjølig og våt.

Skjønt ikke så våt som meteorologene vil ha det til. I alle fall ikke på våre kanter. Flere av de styrtregnmeldingene vi har fått, har vist seg overdrevne. Og flere ganger når vi er lovet regn, har vi - og plantene i hagen! - ikke fått en dråpe selv om det har øst ned bare 3-4 kilometer borte.

Men høstlig er det. Og kjølig. 13-14 grader om kvelden er ikke mye. Og tjukke, tunge skyer seiler over himmelen og skygger for sola.

Vil de mange tomatkartene rekke å bli modne? Og hva med bjørnebærene? De er visst modne allerede i Skjeberg noen mil lenger sør, har vi fått høre. Men her er det bare kart. Masser av kart.

Bringebær, rips og solbær er i hus og er syltet og frosset ned, men stikkelsbærene ble det ikke mange av. De få som kom - og fikk henge til de modnet - spiser vi rett fra buskene. De er søte og gode, både de blå og de gule, men altså sørgelig få.

Men svartsurbærene er flotte i år - og mange. De skal nå i høstes. Det er trolig hagens sunneste bær.

Blomstene i alle urnene og pottene vi har rundt omkring, står ennå i fullt flor. Men "familiens gartner" har allerede begynt å tenke på at de skal tas inn. Planter skal pottes om. Jord skal tas ut av urnene og over i sekker hvor den skal oppbevares til neste år.

Og det skal finnes plass til plantene innendørs. Det er ikke "bare bare". Det er trangt om plassen. I skjulet konkurrerer plantene om plassen med ved og redskaper og mye annet som familien har samlet på seg i årenes løp, og som vi sikkert får bruk for. Noen planter må kanskje ofres. Det sårer hjertet til "familiens gartner", men hva skal han gjøre?

 

Skjønt, noen planter får jo plass i  "biblioteket" hvor "familiens gartner" sitter og fyrer og leser i den kalde tiden på året. I gjesterommet kan vi også ha et par når det ikke er noen barnebarn med allergi som skal overnatte. Så helt håpløst er det ikke. De fleste skal vi nok få overvintret.

Foreløpig er avviklingen av hagesesongen på planleggingsstadiet. Men mispelens høstfarger forteller sitt tydelige språk. Høsten er her - eller i alle fall i rask anmarsj.

Det er bare å forberede seg - entalt og praktisk!

 

 

Oregano

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Oregano-plantene har invadert steinbedet. 

 

 

Og dette er egentlig - eller skulle være - en stikkelsbærbuske, men her har oregano-tua som selv har slått seg til her, satt seg fore å ta knekken på stikkelsbærene. Den fortvilte stikkelsbærbuska kan skimtes til høyre i bildet.
 

Oregano er en dekorativ, blomsterrik staude og en velsmakende krydderurt.

 

Krydderurten oregano (origanum vulgare) ble alminnelig kjent i Norge da pizzaen kom til landet på 1960-tallet. Kjent for hvermann ble den da TV-kokken Ingrid Espelig uttalte ordet med tydelig trykk på e'en på 70-tallet.

"Pizzakrydder"

Men oregano - eller bergmynte og kung som den heter på norsk -  har eksistert i Norge i uminnelige tider. Den fins vill mange steder, og den fantes allerede før pizzaen kom i mange norske hager uten at eierne høstet den og visste hva den skulle brukes til.

 

Oregano brukes gjerne tørket og smuldret. Men kan også brukes fersk. Både blader og bomster kan spises. Oppklipte friske blomster er f.eks. fine som "pynt" i grønn salat.

Ellers er ikke anvendelsesområdet særlig stort. Oregano passer kanskje best i italienskinspirerte retter som pasta, på pizza og i ost-, tomat- og kjøtt-retter. Oregano i kjøttdeig gir f.eks. en lett pikant og "eksotisk" smak.

Kurerer tannverk og dårlig mage?

Som når det gjelder de fleste urter i kjøkkenhagen, mener folkemedisinen at oregano har undergjørende effekt og kurerer visse lidelser. F.eks. tannverk. Man skulle tygge på bladene og så ble tannverken borte.

 

Og hvem vet. Mange urter inneholder desinfiserende stoffer.

 

Den kjente urtelegen Nicholas Culpeper som levde på 1500-tallet skal ha ment at te trukket på oregano hjelper mot dårlig fordøyelse, gir økt appetitt og lindrer hoste.

 

Som sagt: Hvem vet. "Familiens gartner kan imidlertid ikke bekrefte dette. I løpet av sin relativt lange levealder har han drukket mange kopper med oregano-te uten at fordøyelsen er blitt bedre. Den er like dårlig og kranglete som den alltid har vært.

 

Sprer seg voldsomt

Bergmynte eller kung - altså origanum vulgare - er en vakker staude og et pikant krydder. Det kan fastslås. Den forsvarer derfor uten diskusjon sin plass i hagen - både i staudebedet og i kjøkkenhagen. Men den sprer seg fort og voldsomt.

Sår eller planter du oregano, skaffer du deg samtidig en del ekstra arbeid. Men er du enig med "familiens gartner", syns du at det er verdt innsatsen.

Svartsurbær - en helsebombe

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Svartsurbærbuska bugner av store, svarte, saftige bær fulle av antioksidanter. (Klikk på bildet.)

Her er mye sunnhet samlet på en grein. Noen blader begynner allerede å få høstfarger.

 

I fjor tok svartsurbærbuska et hvileår. De få bærene som den bar, tok fuglene seg av.

I år tar den sitt monn igjen. Det er massevis av store, svarte, saftige bær fulle av vitaminer og  antioksidanter. 

"Fersking" i norske hager

Svartsurbær (aronia) har ingen lang tradisjon i norske hager. Buska ble innført til Europa først i forrige århundre, altså på 1900-tallet.

 

Noen mener å ha lest at svartsurbærene er giftige. Det er de ikke. Men de er bitre og smaker ikke godt før de er varmebehandlet eller fryst. Eller begge deler. De blir faktisk bedre av å få en tur i fryseren før de blir kokt og brukt til syltetøy, saft - eller shots. Men selv etter en slik kur, kan de trenge å få tilsatt søtningsstoff - enten sukker eller kunstig søtningsstoff.

Tvert imot å være giftige, eller skadelige på annen måte, er bærene meget sunne og velgjørende. De brukes i mat og medisiner - og som styrke- og helse-drikk.

Ekstremt sunne

Årsaken er at svartsurbær inneholder stoffer som tilsynelatende motvirker framvekst av ondartede bakterier, f.eks. i urinvegene. Bærene er m.a.o. usedvanlig sunne - spesielt for eldre.

Selv har "familiens gartner" tidligere laget syltetøy og saft av svartsurbær. Han koker bærene lager saft og "styrkedrikk" av det meste av safta, og koker syltetøy på bærrestene og den safta som er igjen.

 

Styrke-shots

Saft og syltetøy bruker han på vanlig måte, og "styrkedrikken", som er konsentrert og sterk, drikker han som shots av drammeglass. En shot per dag om morgenen før maten.  

Mange lar svartsurbærene henge og håper at fuglene vil rydde opp. De vet trolig ikke hva de går glipp av.

Hvis de visste sitt eget beste, ville de plukket svartsurbærene og brukt dem. For svartsurbærene er noe av det mest helsebringende som man kan tylle i seg.

Og har man først bærene i hagen, er det bare initiativ og ork som skal til. Gratis er det også. Og sunt. Meget sunt! 

 

Kransøye

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Den vevre kransøye - eller kransvakkerøye - kjemper om plassen med den langt kraftigere og mer invasive fagerfredløs. 

 

Vakker, solgul blomst, men akk så svak stengel. Kransøye inntar gjerne liggestilling i bedet.

 

 
Når de fleste andre staudene i vårt bed har avsluttet blomstersesongen, lyser den vevre, solgule kransøye (coreopsis verticillata) opp med sine solgule blomster og sitt filigranfine bladverk.

 

Den blomstrer til langt ut i september.

Kransøye ser så ømtålelig og skrøpelig ut, men er en "tøffing" som kan plantes langt opp i Trøndelag. Men den kan være var for barfrost. Der hvor det er kuldegrader, men lite snø, bør den derfor kanskje dekkes over.

 

Hos oss i Drøbak har den aldri blitt dekket med noe annet enn snø.  Har det vært barfrost, har den greid seg selv uten ekstra dekke av noe slag.

 

Og under over alle under: Kransøye er en plante som får stå i fred for glupske rådyr.

 

Det er et av kvalitetskriteriene i vår hage.

Masse kart, men blir de modne?

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Tomatplantene har skiftet fra blomst til kart. Men rekker de å bli modne?

 

 

 

Vi har sådd cherrytomater.

 

 

Vi har mange planter og det er blomster og kart på nesten alle sammen - også noen som det er beitet på.

 

 

Tomatdyrking er en usikker geskjeft når man ikke har drivhus. Vil de få stå i fred for rådyrene? Og vil de rekke å bli modne før høstkulda setter inn?

Cherrytomater

Vi har ikke kjøpt planter som er drevne i drivhus før de plantes ut. "Familiens gartner" har sådd selv.

Det vil si at han har åpnet friske, velsmakende cherry-tomater, pirket ut frøene og sådd i potter inne. 

Resltatet ble en masse planter. Flesteparten plantet han ut i urner og i større potter.

Beitet på, men overlevde

Etter at de hadde begynt å blomstre, ble noen av de plantene som stod lysest, og var kommet lengst, skamspist av rådyrene. Som selvfølgelig tok blomstene og plantetoppene.

De ble derfor satt tilbake og dannet nye blomster og kart senere enn de ellers ville gjort.

Nå er det kart på de fleste plantene og fortsatt blomster på flere.

Blir de modne?

Spørsmålet er nå om de rekker å bli modne før høstkulda setter inn.

Størrelsen er det ikke noe å si på. Cherrytomater er ikke store. Men noen har hengt som kart ganske lenge uten å få rødfarge.

Sommervarmen har riktignok vært fraværende en stund, og det blåser en del på våre kanter, men direkte kaldt har det ikke vært.

Vi håper nå på en "indian summer" med riktig varme dager slik at tomatene rødmer før de må tas inn.

Ikke plass inne

Selve plantene kan ikke tas inn. De er for store. Så de tomatene som ikke modnes på kvist, eller er kommet så langt at de kan ettermodnes inne, går tapt. Det opplever vi hvert år.

Det er da "familiens gartner - tross sin høye alder! - innser at han skulle sagt ja til det drivhuset han kunne fått til 80-årsdagen. Men det "toget" er gått.

På verandaen

De fleste tomatplantene står på terrassen. Men det står også to på verandaen. De står litt mørkere, men lunere. De ligger litt etter plantene på terrassen, men har også noen kart - og blomster.

En av disse plantene har "husets frue" fått av vår svigerdatter. Hva slags tomater det blir på den er usikkert. Den står i en liten potte, og kan derfor flyttes inn om det skulle bli nødvendig.

Spennende geskjeft

Som sagt: Tomatdyrking uten drivhus, er en usikker geskjeft. Men interessant og framfor alt spennende. 

Blir plantene spist? Klarer plantene seg mot vinden? Blir det blomster og kart? Blir tomatene modne?

Har plantene fått nok vann?

Ikke i butikken

Mange vil nok lure på hvorfor noen frivillig pådrar seg så mye styr og så mange fortredeligheter og usikkerhetsmomenter. Ville det ikke være lettere å gå i butikken å kjøpe ?

Lettere ville det avgjort være. Men så er det gleden - og spenningen - ved å få noe til å gro. Gleden ved å ha dyrket selv. Den finner man ikke i butikken.

Roser i fengsel

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Roseknoppene kjemper for livsrom bak netting og har det ikke godt, men de er i alle fall ikke spist.

 

 

De rosene som velger å bryte gjennom stengselet, lever farlig.

 

 

Stoler, netting og staur forsøker å holde rådyrene borte fra roser, stauder, blomkarse og pelargonia.

 

Det ser forferdelig ut, men hittil har det holdt rådyrene borte fra rosene og de andre plantene.

 

Vi liker å ha det pent og ryddig og ordentlig i hagen. Men det stiller oss over for valgets kval: Skal vi prioritere orden, eller skal vi prøve å beskytte hagens vekster mot grådige rådyr?

Orden eller roser

Rosene for eksempel - og tomatene og sukkerertene og paprikaen og melonplanta. Skal de ofres for at vi skal slippe å sette opp skjemmende stengsler som skal hindre at rådyrene eter det vi strever med å få til å gro og vokse? Det vi dyrker for å skape litt skjønnhet for øyet og smaksopplevelser for ganen? Det som gir oss skaperglede og glede over intimt samarbeid med og glede av naturen?

La oss holde oss til rosene.

Reddes det som reddes kan

De høye rosebuskene som vi har latt vokse oppover veggen, ble tidligere i sommer snauspist nederst.  De lave rosene ble snauet slik at de så vidt stakk over bakken. Det gjaldt både gamle veletablerte roser med vedaktige stammer og ferske skudd, og nyere roser som ikke hadde rukket å bli like "treene".

"Familiens gartner" valgte forsvarsverker framfor orden. Han stablet hagestoler foran rosebedet og blomsterurnene i hjørnet. Han plasserte et gjerdeelement og en del av en gammel lekegrind, foran stolene, strekte netting foran rosene og satte opp staur for å gi plantene litt rom bak nettingen.

Ser ut til å hjelpe

Det ser forferdelig ut, men det har hjulpet. Etter at disse forsvarsverkene er satt opp, har rådyrene ikke spist av rosene som nå er i ferd med å vokse til igjen. 

Rosebuska med de vakre rosafargede blomstene har til og med fått ro til å blomstre bak nettingen. Og i nettingen. Den, og den gule rosa nærmest garasjeinngangen, ser ut til å være de to som rådyrene velger først. Knoppene blir gjerne spist før de får slått ut i blomst.

 

Lette på restriksjonene?

Nå er høsten på veg. Da er det kanskje tid for å lette litt på restriksjonene?

 

Kanskje er rådyra nå avvendt fra vår hage? Kanskje har de lært seg å foretrekke andre jaktmarker som er lettere tilgjengelige? Og kanskje er det etter hvert nok å spise i andres hager i vårt velordnede villastrøk?

Husets frue stemmer for at vi tar sjansen. Hun syns at alle stengslene ser for ille ut.

Man skal jo trives

"Familiens gartner" er mer tvilende, men skjønner fruens følelser. Man skal trives i sine omgivelser. Og ikke skjemmes.

Det blir nok derfor til at vi fjerner gjerdeelementet, lekegrindsiden, nettingen og staurene - så får vi la stolene stå og dekke så godt det lar seg gjøre.

Høstasters-plantene - som er spesielt frodige i år etter å ha vært beitet på i våres - skal vi i alle fall beskytte. For rådyrene er de "gefundenes fressen". Men den gleden skal de ikke få. Så sant det er opp til "familiens gartner". Der er han ikke til å rokke.