Sniler

Foto: Kow d.e. 29.06.2015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

En "pølsestor" snile på veg over trappa. Når den kommer og byr seg fram på denne måten, lever den ikke lenge.

Det er tilsynelatende ikke så mange brune skogsniler i hagen som tidligere.
Men det er mer enn nok.
Både ganske små og temmelig store.
Bekjempelsen pågår derfor for fullt.

Min metode er ihjeltråkking eller klipping.
Salt bruker jeg ikke.
Salt i hagen er forurensning.
Og langsom dreping i saltlake er dyreplageri.

Klipping med saks derimot gir rask, effektiv død.
Når snilene er drept, legger jeg dem i hauger på steder hvor de ikke er til sjenanse, men hvor andre sniler og jeg selv kommer lett til.

Andre sniler kommer for å spise de døde artsfrendene.
Og jeg dukker opp med saksa og dreper dem også.
En selvforsynt, snilefelle som fungerer aldeles utmerket.

Rosenes tid

Foto: Kow d.e. 29.06.2015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rosene i sørveggen er i ferd med å springe ut, men ennå er knoppene i flertall. Vi har mye vakkert i vente.

Hvis noe er vakrere enn utsprungne roser, må det være roser i knopp. Her i rosa og grønt mot en mørkbeiset vegg.

For snart 40 år siden plantet vi roser i bedet langs sørveggen.
Rosene ble plantet mot alle gode råd og sunn fornuft.
Men under over alle under: Noen av dem lever ennå.

Den røde Heidelberg-rosa nærmest inngangsdøra for eksempel.
Den har hatt et variert liv.
Noen år har den vært frodig med mange blomster, grønne blader og god tilvekst.
Andre år har blomstene vært færre, bladverket har gulnet og falt av på grunn av flekkrust på bladene, og greinene har tørket inn.
Men aldri helt.
Hard nedklipping har holdt liv i den.
I år ser den ganske fin ut - foreløpig.
Den blomstrer, og den har mange, lovende knopper.

Rosebuska  med de rosafargede blomstene, som står ved siden av den klatrende Heidelberg-rosa, er imponerende vital.
Den er frodig og fyldig med glinsende, friske grønne blader - og masse knopper.
De seneste årene har den vært smittet med bladrust fra naboen, men foreløpig ser den frisk ut.
Men dessverre: Det betyr ikke at rusten ikke ligger på lur.
Kommer den, så kommer den om en måneds tid.

Hvilke roser man liker best, er en smaksak.
Her ingen ting riktig, og ingen ting galt.
Jeg er svak for de rosa skjønnhetene.
Både de utsprungne rosene og for de ulike stadiene av lovende knopper.

Dessverre er jeg ikke alene om denne preferansen.
Rådyrene har tydeligvis samme smak.
I år har de ikke vært og forsynt seg - ennå.
La oss krysse fingrene og håpe at de har funnet andre godsaker som frister mer.

Frodig hage

Foto: Kow d.e. 21.06.2015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Foto: Kow d.e. 21.06.2015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Villroser og rynkeroser skjermer hagen fra vegen.

Inntrykket av det dominerende postkassestativet dempes av villroser, rynkeroser, krossved og berberis. På toppen troner to markante klokkebusker.

Jeg liker en frodig hage.
Med frodig mener jeg trær, busker og blomsterplanter som gjør mye av seg.
Små formklipte eller figurklipte busker finner man ikke i vår hage.
Det småpene og nipsliknende er ikke min stil.
Jeg vil ha - natur.

Naturen ser ikke alltid ryddig og velordnet ut.
Jeg liker at vekstene viser sin livskraft.
Det hender selvfølgelig at jeg bruker hagesaksa - eller til og med den elektriske kjedesaga - men da helst for å sikre fornying.
Ikke så mye for å begrense - eller frisere.

Skjønt, der gjør jeg ett unntak.
Jeg bestreber meg på at vekstene - trærne f. eks. - på vår tomt skal være til minst mulig sjenanse for naboene.
Trær kan hindre lys og luft og ødelegge utsikten for folk.
Det prøver jeg å unngå.
Noen trær er derfor gått i bakken.

Plenen derimot slår jeg jevnlig.
Plenen er et bruksområde.
Den skal kunne brukes.
Derfor vil jeg ha den kortklipt.
Å vasse i en eng med langt gress og høye strå, finner jeg ingen glede i.
Når jeg slår plenen, forsvinner mange vakre blomster.
Men de kommer igjen.
Jomfru Marias Gullsko f. eks., Jonsokkoll og en rekke markblomster som jeg ikke vet navnet på.

Noen vil sikkert mene at hagen vår ville blitt penere, hvis det var mindre grønt, flere velfriserte busker, og mer orden i staudebedene.
En velordnet hage med rettskårne kanter, temmede planter, bar jord mellom plantene og helt uten ugress ville sikkert falt i fleres smak.
Men smak er en individuell sak.
Noen liker mora, og noen liker dattera som det heter.
Og jeg liker en frodig hage.

"Snøballene" på snøballtreet er ikke spist!

Foto: Kow d.e. 21.06.2015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Snøballtreet gleder oss med store, kritthvite blomsterballer. Det har til og med blader. Har lusene gitt opp?

Vi har i mange år hatt et snøballtre (viburnum opulus var. roseum) også kalt snøballkrossved , i staudebedet.
Det har vi ikke hatt mye glede av.
Lusene har spist bladene så bare bladnervene har stått igjen.
De få blomstene som det mishandlede treet har orket å bære fram, har lusene også gjort kort prosess med.
År etter år.

Men vi har ikke gitt opp dette "prydtreet" og fjernet det.
Sta - og eksperimenterende - som familiens "gartner" er, har han gitt snøballtreet sjanse på sjanse.
Skuffelse har fulgt skuffelse, og "øksa har ligget ved rota av treet" som det heter, men treet har fått nye sjanser.
Og i år takker det for "gartnerens" standhaftighet.
I år har det kritthvite dekorative "snøballer" og grønne blader.
Lusene og åmene har riktignok mesket seg på noen av bladene, men det er så mange grønne blader igjen at det framstår som et normalt tre - med blader og blomster.

Snøballkrossvedtrær er sterile.
Blomstene danner altså ikke bær og frø.

Løvfellende trær trenger blader for å samle næring og forberede seg for en lang vinter og en ny vekstsesong.
Forhåpentlig kommer snøballtreet styrket ut av årets sommer.

Orientvalmuer

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Orientvalmuene bestemmer selv hvor de vil stå. Noen syns det er greit å stå på toppen av trappa opp til den øverste plenen og midt i passasjen der vi går og der vi bukserer fram gressklipperen.

Orientvalmuene er vakre å se på, men står akk så kort. Disse har søkt selskap med de tornefulle bjørnebærene.

Dette er en annen sort enn de på bildene ovenfor. Disse har kraftigere stilk og tåler regn og vind bedre. Dessuten har de færre kronblader og særdeles vakker blomsterbunn og støvbærere.

Det begynte med èn tuste - nemlig den nærmest kameraet - men valmuene sørget raskt for å formere og spre seg. Sammen med gule hageliljer og blå iris utgjør de et fargerikt innslag i staudebedet - en stakket stund.

 

Blomsterbunnen med frøanlegg og støvbærere er spesielt fin på denne valmuesorten. Også de kraftige blomsterknoppene er "morsomme" og dekorative. Det samme er frøhusene.

 

 

Orientvalmuer er ikke uten videre orange-røde blomster som står kort tid i blomstring og sprer sine frø til steder hvor de ikke skal være.

Det fins flere arter og varieteter.

 

Jeg har tidligere skrevet at de to varietetene vi har, ikke blomstrer samtidig, men avløser hverandre slik at blomstringen forlenges.

Slik er det vanligvis.

Men ikke i år.

I år overlapper de hverandre.

Og de er seint ute.

 

Jeg må innrømme at jeg er svak for orientvalmuene - eller papaver orientale som de heter.

Både for formen og fargen.

Og for de lange "ulenkelige" stilkene.

Både dem som legger seg ned ved første regnbyge, og dem som løfter de vakre rødorange valmuehodene mot lyset slik at de syns i staudebedet.

 

Orientvalmuene blomstrer ikke lenge, men er vakre så lenge blomstringen varer.

Syns jeg.

Det er vel en smakssak.

Noen betrakter valmuer - også orientvalmuer - som ugress.

Trolig fordi de er så "villige"

Jeg ser på dem som hagekultur.

De har lange tradisjoner i norske hager.

 

Hos oss har en del orientvalmuer av den fylte sorten, slått seg til i kanten av hekken mot vegen.

Ved et hus et par hundre meter lenger oppe i vegen, er det likedan.

Og når vi kjører til og fra kirkegården, passerer vi en bondegård som har et stort felt med fylte orientvalmuer i skråningen mot vegen.

For bare å nevne noen eksempler på valmuer "på rømmen" som liker seg best utenfor hagen hvor de var ment skulle å være.

 

De valmuene som står utenfor hekken hos oss, lever ikke lenge.

De står ved en skoleveg, og ungene kan ikke la dem være i fred.

De napper av knoppene, plukker dem i stykker og sprer kronbladene langs vegen.

At de lar seg friste og vil undersøke hvordan knoppene er inni, kan man forstå.

Men særlig "naturvennlig" er det jo ikke.

 

Det er en rekke artikler om valmuer på denne bloggen.

Søk i søkefeltet over profilbildet på første side, så får du en oversikt over dem.

 

  





Sjelden sopp i vår hage

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

31.05.2015: En stor, flat sopp har vokst fram i kjøkkenhagen like inntil gressløken. Jorda er leireholdig, men tilført hjemmelaget kompost.

 

07.06.2015: Soppen er 21-22 cm i tverrmål. Den er blitt mørkere, og kanten har brettet seg mer ut.

07.06.2015: Bildet viser mer av jordsmonnet og miljøet soppen vokser i.

21.06.2015: Soppen er i ferd med å gå i oppløsning. Den råtner fra ytterkanten og innover.


I slutten av mai vokste det opp er stor, prektig sopp i kjøkkenhagen.
Jeg spurte soppekspertene på "Spør en biolog" hva det kunne være.
De var ikke sikre.
Noen mente at det var skivemorkel (disciotis venosa), mens andre helte mer til rødbrun flatmorkel (gyromitra perlata).

Før jeg spurte, hadde jeg konsultert min egen sopplitteratur.
Bl. a. "Den store soppboken" (Teknologisk forlag, 2000).
Skivemorkelen der har tydelig mønster i hatten og ser annerledes ut.
Jeg lurte da på om forskjellen i utseende kunne skyldes at soppen endrer utseende med alder.

For sikkerhets skyld sendte jeg også bilde og spørsmål til andre soppkyndige som jeg fant på internett, og til min egen bror som også kan mye om sopp.
De fleste - inklusive familiens egen ekspert - kom raskt til at soppen i vår hage måtte være skivemorkel.

Skivemorkel har imidlertid et kjennetegn som vår sopp ikke har.
Vår sopp lukter ikke tydelig klor.
Jeg har ikke tatt biter av soppen før nå.
Men jeg har strøket hendene over oversiden og undersiden flere ganger uten at jeg har kjent lukt av klor.
Nå er soppen seig og klissen.
Jeg har brutt av en del og luktet, men heller ikke nå kan jeg kjenne det minste snev av klor.
Når det gjelder dette kjennetegnet, oppfyller altså vår sopp ikke kravene til en skivesopp.
Hvis det da ikke er min luktesans som svikter.

Likevel: Ekspertenes uttalelser er så enstemmige at jeg har funnet å måtte akseptere at det er en skivesopp - altså en disciotis venosa - som i sommer har vokst i vår hage.
 

"Ja dette var gøy," skriver en soppsakkyndig i Follo som jeg har korrespondert med.

Hun mener, som de fleste andre at soppen i vår hage er en skivemorkel. 

Den står på rødlista som NT (nær truet), opplyser hun.

 

Den soppsakkyndige opplyser at skivemorkel gjerne vokser på jord, for eksempel under busker og kratt. Kjennetegnet er sterk klorlukt. Den er spiselig, men min hjemmelskvinne har ikke prøvd.

Min kontaktperson anbefaler at jeg skaffer meg GPS-koordinatene og legger inn funnet på Artsobservasjoner siden soppen er rødlistet.

 

Jeg har prøvd å registrere på Artsobservasjoner, men det lå på et for høyt nivå for meg.

Soppen i vår hage er derfor - beklagelig nok - ikke registrert.

Nå er soppen - som nevnt - råtten.

I og med at vi verken har fjernet overjordiske eller underjordiske deler, håper vi at nødvendig mycelium fins i jorda slik at den relativt sjeldne soppen kanskje kan komme tilbake neste år.

Den som lever får se.

Tradisjonelt ved inngangsdøra

Foto: Kow d.e. 13062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Spansk margeritt og hvit bacopa samt to blå lobelia er tradisjonell beplanting i urnene ved inngangsdøra.

I forkant av den opphøyde sitteplassen ved trappa og inngangsdøra står det to urner.
De står der hvert år og flankerer oppgangen til sitteplassen.
De to urnene inneholder samme slags blomster år etter år.
I bakkant står det en spansk margeritt, og i forkant en hvit bacopa.
På hver side står det en blå lobelia.

Plantene stiller om lag samme krav til jord og stell.
En av de to pottene står delvis under takskjegget og må vannes oftere enn den andre som nyter godt av naturlig nedbør.
Får de bare nok vann, klarer pottene resten sjøl.
Jorda er næringsrik med innblanding av kompost.
Gjødsling er nesten ikke nødvendig.
Jeg vanner imidlertid med oppløst, pelletert hønsemøkk i par ganger i løpet av sommeren.
For mye gjødsel, gir mye bladverk og lite blomster.

Erfaringsmessig blomstrer plantene i pottene til langt utover høsten.
Bacopaen fortsetter ofte å blomstre etter de par første frostnettene også.
Noen vil sikkert mene at det er kjedelig med samme plantekombinasjon år etter år.
Vi ser på det som tradisjon.
En tradisjon vi holder liv i så lenge vi har glede av det.

Blomstrende spirea

Foto: Kow d.e. 12062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Spireahekken mot vegen blomstrer.

Vi har flere slags spirea.
Denne kjenner vi ikke navnet på.
Det skyldes at den ikke er kjøpt i gartneri.

En tidligere nabo hadde på 1980-tallet fått noen planter som han ikke hadde bruk for, og som han derfor hadde tenkt å kaste.
I stedet fikk vi dem.
De lå og led vondt under et stykke takpapp.
Hos oss kom de raskt i jorda.
For det har de nå takket oss med rik blomstring i flere sesonger.
I år er de særlig fine.

Se også:
http://hagekroken.blogspot.no/2008/08/foto-kow-d.html og
http://hagekroken.blogspot.no/2009/06/enda-en-spirea.html

Basilikumem visner

Foto: Kow d.e. 18062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

De sørgelige restene av en innkjøpt, omplantet basilikum.

Vi har tidligere plantet om innkjøpte basilikumplanter med vekslende hell.
Noen ganger visner hele planteklumpen bort stengel for stengel selv om den er kommet i ny, næringsrik jord.
Andre ganger har så godt som alle stenglene funnet seg til rette i den nye jorda og utviklet seg til frodige, bladrike planter med god smak og duft.

Årets plante ble en skuffelse.
Først visnet de ytterste stenglene.
Deretter visnet de øvrige.
Nå er det bare en igjen, og den virker ikke frisk den heller.

Lurer du på om den har stått innendørs eller utendørs, så er svaret at det har stått inne.
Den har altså ikke hatt for kaldt.
Og vann har den fått.

Trolig var røttene av en eller annen grunn ødelagt, før vi kjøpte planta.
Eller rettere sagt plantene.
I en potte med basilikum er det mange små enkeltplanter selv om de er sådd tett og framstår som èn plante.

Skal man kjøpe planter for omplanting, bør man sjekke planterøttene.
Plantene skal ha friske, hvite røtter.
Jeg undersøker nesten alltid.
Men ikke denne gangen.
Det straffet seg.

Kjøper man urter med dårlig rotsystem, kan man like godt klippe av det man skal bruke, med èn gang.
Da får man i alle fall noe glede av det.
Vår basilikumplante fikk vi, som bildet viser, liten glede av.
Penger "rett ut av vinduet"!

Blir det ringblomster i år?

Foto: Kow d.e. 12062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ringblomstene er sådd, men blir det blomster?

Ringblomster er noe alle får til.
Bortsett fra meg.
Jeg har sådd i flere år.
Av mange planter blir det - kanskje! - blomst på en eller to.
Resten blir bare blader.

I år har jeg prøvd igjen.
Frøene spirer.
Plantene ser lovende ut.
Men vokser de og blir store og levedyktige?
Og blir det blomster?

Det er blomster jeg vil ha.
Blomster til å nyte synet av.
Og blomster til å spise.
Gule - eller kanskje heller orange - kronblader i grønn salat er både pent og godt.

Å mislykkes med den enkleste oppgaven år etter år , tærer på stoltheten.
Min svigerdatter la for et par år siden noen frø i en potte og kunne triumferende vise fram kraftige, frodige planter med store orange blomster på.
Ikke vanskelig i det hele tatt.
Nærmest som fot i hose.

Men familiens "gartner" kommer altså til kort.
Hvis jeg ikke skulle lykkes i år, da.
Jeg krysser fingrene og håper på det beste.
Men frykter det verste.

Et nytt nederlag blir tungt å bære.
Jammen, sa jeg "gartner"!

Symphytum officinale

Foto: Kow d.e. 13062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Valurt er ingen matplante. Den egner seg best til å lage  kompost og gjødselvann av. Den blå varianten av Valurt kalles forøvrig forvalurt (symphytum asperum) i følge Wikipedia.

Enkelte forveksler valurt (symphytum officinale) med borago (borago officinalis).
Da blir de skuffet.
Valurt og borago, eller agurkurt som den kalles, tilhører samme planteslekt, nemlig rubladfamilien (boraginaceae).
Borago er en ettårig urt.
Valurt er flerårig.
Begge anvendes som medisinplanter
Men mens blad og blomster fra agurkurt er gode å spise og kan brukes i salater og andre matretter, er valurtbladene hårete og trevlete og ingen fryd for ganen.

Reseptpliktig legemiddel
Valurt er en gammel medisinplante.
I våre dager har homeopatene en forkjærlighet for den.
De lager et homeopatisk middel som kalles Symphytum.
Det får man når rota trekkes i alkohol.
I følge Urtelista fra Statens legemiddelverk er valurt reseptpliktig legemiddel .
Det kan derfor ikke omsettes fritt.

Tradisjonsbærer
Valurt er en tradisjonsplante i norske hager.
Som den tradisjonalisten jeg er, har jeg derfor et eksemplar i staudebedet.
Planta er pen når den står full av blå blomster, men de første blomstene visner før de siste springer ut.
Utover sommeren blir planta derfor litt rufsete.
Når den når det stadiet, klipper jeg den ned.

Gjødsel og kompost
Først legger jeg blader og stilker i vann.
Da får jeg et næringsrikt vann som jeg gjødsler med.
Jeg tømmer det dessuten over rosene i håp om at lusene ikke skal tåle behandlingen.
Blad- og stengelrestene fra gjødselvannet, legger jeg i komposten.
Der setter det fart på nedbrytingsprosessen og blir til fin, næringsrik jord.

Sølvarve til glede og bekymring

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Sølvarven er vakker når den blomstrer. Den bestemmer selv hvor den vil stå. Her har den slått seg ned mellom belegningssteinene i innkjørselen.

Akkurat nå får jeg ikke slått gresset på kanten langs vegen, samt foran postkassestativet. Sølvarven må få blomstre ferdig først.

Søppelkassa er ikke av de største og mest dominerende, men likevel ingen prydgjenstand i hagen. Det hjelper med litt vakker, hvit sølvarve omkring.

Sølvarven (Cerastium biebersteinii) sprer seg uhemmet.
Den har kvekeliknende røtter og er ikke lett å holde styr på.
Sammen med gravmyrt har den bemektiget seg en del av skråningen ved innkjørselen.

Området er egentlig avsatt til Pink Grootendorst-roser.
Og de står der de også.
Men det virker rotete og uordentlig med all bunnvegetasjonen.
Selv om sølvarvens sølvfargede bladverk er fint også når plantene ikke blomstrer.
Hvert år bestemmer jeg meg for å fjerne sølvarven og gravmyrten mellomrosebuskene.
Det blir imidlertid aldri noe av.

Våren er kort.
Det er det ene.
Dessuten har rosebuskene "illsinte" torner.
Selv om rosebuskene blir klipt ettertrykkelig ned hver vår, er det nok tornefulle greiner og rester igjen i bedet til at jeg gruer meg til - og utsetter - jobben.
Og for det tredje: Sølvarven er vakker når den blomstrer.
Selv om den er på feil plass.

Jeg kunne fjerne den - eller i det minste begrense den - etter at den har blomstret, selvfølgelig, men da ville jeg brekke roseskuddene som vokser opp og skal gi oss et rosa blomsterflor om en måneds tid.

Derfor blir nok sølvarven værende i år også.
Denne sommeren får jeg dessuten et flere ukers ufrivillig avbrekk i hagearbeidet.
Jeg skal på sykehus.
Når jeg kommer hjem derfra, blir det formodentlig mest å spasere rundt i hagen og se på alt som burde vært gjort.
Sølvarven overlever nok derfor denne sommeren også.

111 blomster

Foto: Kow d.e. 12062015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rododendron-plantene avbildet fra vinduet i 2. etasje.

De samme plantene fotografert fra inngangen ved hoveddøra. Overveldende blomsterrik velkomst akkurat nå.

Vi har to rododendronbusker (catawbiense).
De står sammen i et smalt, grunt surjordsbed mellom en fjellskrent og sitteplassen ved hoveddøra.
I flere år stod de i skyggen av en stor gran.
Da blomstret de ikke.
Så ble grana felt.
Da tok det ikke lang tid før begge buskene fikk sine første blomster.

111 blomster
Sommeren 2013 hadde buskene mer enn 70 blomster.
De blomstret rikt i fjor også.
I år har de overgått seg selv.
111 blomster har jeg kommet til at det må være.
Jeg har telt to ganger, men det er ikke lett å holde orden på tellingen.
Det er lett å overse noen eller telle noen to ganger.

Klippe av blomsterrestene
Det hevdes at rododendron blomstrer rikere dersom man fjerne visne blomster og blomsterstander.
Det er mulig.
I fjor fikk jeg bare fjernet noen få.
Årets blomstring er altså likevel overdådig.
Om jeg i år får tid til å fjerne de visne restene etter 111 blomster - noen godt gjemt i bakkant av buskene - er jeg i tvil om.
Jeg vil nødig "brøyte meg fram" og ødelegge nye, sprø skudd og knopper.
Da overlater jeg heller pleien til naturen.

Barnåler
Våre rododendron har aldri fått rododendrongjødsel.
Men de har fått barnåler.
I mange år fikk de barnålene fra årets juletre, men nå har vi gått over til plast.
I år har vi imidlertid felt to norske graner og en edelgran.
Flesteparten av barnålene tømmes i rododendronbedet.
Jorda er derfor sur nok.
Og trolig næringsrik nok også.
Selv om den ikke er dyp.
Og selv om bedet er lukket på alle kanter slik at røttene må bli der de er uten sjanse til å strekke seg ut mot næring og væte utenfor bedet.

Se også andre innlegg om rododendron på denne bloggen.
Bruk søkevinduet under profilen på side 1.

Stemor som har overvintret

Foto: Kow d.e. 12062015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Disse stemorsblomstene har overlevd vinteren utendørs. De har stått "nedgravd" i kjøkkenhagen på nordsiden av huset.

Stemor er ikke "sesongplanter" og bør ikke kastes etter bruk. Riktig behandlet er de nesten som stauder å regne.

Ikke noe å si på blomstringen eller frodigheten.  Den gule planta er i alle fall tre år gammel.

Noen betrakter åpenbart stemor som en plante som skal brukes tidlig på våren før nattefrosten for alvor er over.
Når sommerblomstene kommer i handelen, og det er trygt å plante ut, havner altfor mange av stemorsplantene i gropa der vi kaster hageavfall.
Da har de åpenbart etter manges mening, gjort sitt.

Noen stemorsplanter dør av uforklarlige grunner.
Noen får etter hvert altfor dårlig kontakt med jorda og bør plantes på ny og dypere.
Men de aller fleste stemorsplanter klarer seg sommeren igjennom.
Forutsetningen er at de får et minimum av omsorg og stell.
Visne blomster og frøkapsler må klippes av.
Og plantene må få vann og næring - altså gjødsel.

Når sommeren er over, og høsten heller mot vinter, bør stemorsplanter som har stått i potter og urner, plantes ut på friland.
Gjerne dypt.
Men de bør ikke begraves.

Friske, robuste planter overlever selv tøffe vintre.
I alle fall på våre kanter.
Dvs. rundt Oslofjorden.
Men jeg ville prøvd samme hvor jeg jeg hadde bodd.

Færder'n

Foto: Kow d.e. 12062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Fra huset og hagen har vi utsyn til Oslofjorden. På bildet er seilbåtene på veg sørover ut fjorden mot Færder.

Hagen er et sted for opplevelser.
Opplevelser er så mangt.
Å stelle med planter og busker og trær er en opplevelse.
Å sette seg ned for å nyte utsikten er en annen.

Èn dag i året er utsikten fra stuevinduene og fra krakken på plenen spesielt spektakulær.
Det er når seilregattaen Færder'n går av stabelen.
Noen ganger kommer båtene i spredt orden ut fjorden.
Andre ganger fylles fjorden med båter og hvite seil som krysser iherdig fram og tilbake over fjorden for å overvinne motvinden.
I går blafret flagg og vimpler frenetisk i sterk sønnavind.
Altså kraftig motvind for seilerne som var på veg utover.
Det er kanskje slitsomt og frustrerende for seilerne, men hyggelig for oss som nyter synet av hvite seil mot blå sjø og blå horisont.

Båtene fylte fjorden i går kveld.
I dag ligger fjorden tom uten et hvitt seil i sikte.
Bare Kiel- eller Danmarksferjene glir lydløst inn fjorden som flytende hotell.
Antakelig har seilerne rundet Færder fyr og seilt inn igjen i natt.
Hvis vinden holdt seg, har de hatt skikkelig medbør innover.
Nå ligger de formodentlig og sover.
Fornøyde med innsatsen - eller skuffet over egen innsats, feil seilføring og dårlig manøvrering i motvinden.
Og med et ubrytelig løfte om å gjøre det bedre neste år.

Kosakkveronika på fransk visitt

 

Foto: Kow d.e. 08062015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

De blå-hvite veronikaspirene lyser opp i staudebedet.

Vakre når de blomstrer, men akk så kortvarig.

Begrepet "fransk visitt" bruker vi om et kort besøk.
Kosakkveronikaen (veronica gentianoides) blomstrer noen få dager for så å forsvinne igjen.
Men i den korte tiden den gleder oss med sitt blå-hvite spir, lyser den opp i staudebedet.

Kosakkveronika kommer fra Krimhalvøya og Sørvest-Asia.
Den er en gammel hagestaude i Norge.
Jeg tok med meg en rotdel fra mitt barndomshjem før det ble solgt og utilgjengelig for alltid.

Jeg skrev om våre kosakkveronikaplanter 16. juni for tre år siden.
De lever altså ennå - enda de har stått skyggefullt under en stor gran.
Nå er grana borte.
Vi får se om bedre tilgang på lys - og sikkert også fuktighet og næring - påvirker kosakkveronikaen og de andre staudene i bedet innerst på gårdsplassen.
De har i alle fall helt andre vekstvilkår nå, enn de hadde tidligere.

Litt hjelp på vegen

Foto: Kow d.e. 08062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Kantlobeliaen har hvite, friske røtter, men de vokser i ring og trenger hjelp før planting. 

Endelig er kantlobelia på brett kommet i handelen.
Det er ikke for tidlig.
Verken for oss som skal plante, eller for lobeliaen selv.

Frisk, voksekraftig lobelia utvikler et kraftig rotsystem.
Det blir fort trangt i "pottene" på brettene.
Når røttene treffer plastveggen og bunnen, slutter de ikke å vokse, men vokser i ring.
Planter man dem videre som de er, er sjansen stor for at de fortsetter på samme måten og ikke sender røttene ut for å hente vann og næring fra den nye jorda de settes i.

Røttene trenger hjelp for å endre vekstretning.
Man bør brekke på rotklumpen og rive fram røttene på èn side slik at de stikker ut og blir "inspirert" til å vokse inn i det nye jordlaget som de settes i.

Det samme bør gjøres med den harde rotklumpen i bunnen.
Planta til høyre i bildet har utstikkende røtter og kan kanskje klare omplantingen på egen hand.
Planta til venstre derimot vil trolig ha nytte av at røttene i bunnen rives fra hverandre slik at de kommer til å vokse inn i den nye jorda, og ikke bare fortsetter rundgangen.

Plantene dør nok ikke ut om man ikke hjelper dem på veg.
Men erfaringsmessig blir planter som får hjelp, frodigere fordi de bedre kan dra nytte av ny jord og næring.

Mintha - nymfen som ble urt

Foto: Kow d.e. 01062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Mynten kommer igjen år etter år. Men er det samme mynte? Det begynte med flere. Nå ser det ut til å være èn.

Mynte sprer seg.
Vi har derfor plantet dem i en sementring.
Der har de holdt seg.

Opprinnelig var det tre slag.
Nå ser alle like ut.
De smaker likt også.

Enten har de mutert, eller så har ett slag overlevd mens de andre har gått ut.
Hva slags mynte vi har, vet vi derfor ikke.
Men at den setter god smak på diverse retter, og er fortrinnlig til å trekke te på, er hevet over tvil.
Artsbestemmelsen er derfor ikke så viktig i det daglige husholdet.

Mintha var en nymfe i gresk mytologi.
Hun var vakker.
Dødsguden Hades "innledet et forhold" til henne.
Men Hades var gift, og hans hustru Persefone grep dem på fersk gjerning.
Hun ble så sint at hun slengte Mintha i bakken, og hoppet på henne og sparket henne i småbiter.
Av bitene vokste urten mynte opp.

Mynten gir, som sagt, god te.
Den reduserer, etter sigende, saltsyreinnholdet i magen og kan derfor med fordel drikkes av personer med magekatarr og "sur mage".
Den virker også mot kvalme og brekninger.
Men den kan brukes til så mye mer.
I grønn salat er den f. eks. et pikant innslag - bare man ikke overdriver.
Myntegelè er en delikatesse.

Mynte er brukt av industri og håndverk som smakstilsetning i nytelsesmidler og i matvarer.
Myntesukkertøy og sjokolade med mynte eller mint-smak er kjent og likt av de fleste.

Har du ikke mynte i hagen, bør du skaffe deg noen.
Gjerne forskjellige slag, men hold dem fra hverandre.
Og - for all del - så eller plant dem slik at de ikke kan spre seg.
Ellers forlater de voksestedet og forflytter seg ved hjelp av rotutstikkere.

Løpstikke - en superurt

Foto: Kow d.e. 01062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Løpstikke er godt og sunt og har et stort anvendelsesområde.

Jeg har lest at noen betrakter løpstikke som et ugress og anbefaler at man får den ut av hagen så fort som mulig.
Det er et dårlig råd som man ikke skal lytte til.
Løpstikke er en superurt som hører hjemme i enhver velassortert hage.

Jeg har hørt folk kalle urten for "løvstikke".
Det er misvisende.
Navnet har ikke noe med løv å gjøre, men med kjærlighet.
Det norske navnet løpstikke er en forvanskning av det tyske liebstickel - kjærlighetsurt.
På latin heter planta levisticum officinale.

I vekstsesongen lager vi knapt en grønn salat uten et rikelig innslag av løpstikke.
Dessuten bruker vi den i grønnsak- og kjøttsupper.

Men løpstikke kan brukes til mer enn som så.
Tradisjonelt er den brukt i badevannet.
Trolig for å stimulere kjærlighetslivet.
Det sies at den også stimulerer fordøyelsessystemet og lindrer magekatarr.
Løpstikke-te virker urindrivende og er i folkemedisinen anbefalt hvis man har vannansamlinger i kroppen, eller har blærekatarr, nyrebekkenbetennelse eller nyrestein.
Avkok av rota skal visstnok være effektivt som gurglevann ved halsbetennelser og sår i munnhulen, og ellers virke lindrende hvis man har bronkitt. 
Jeg har ikke prøvd alt dette, og gir ingen garantier.

"Kokt" makrell er en delikatesse.
Med løpstikke i "kokevannet" blir smaken enda bedre.
Men det er selvfølgelig en smakssak.

Alt på løpstikke kan brukes.
Frøene brukes som krydder.
Enten tørket eller i fersk tilstand.
Te på knuste tørkede frø inntatt på fastende hjerte skal være bra for milt- og leverfunksjonen.
Den skal også drive ut nyresteiner.

Og ikke minst:
Løpstikke holder veggelus, ormer, rotter, onde onder og hekser borte.
Vi har verken sett onde onder eller hekser her vi bor.
Det kan jo tyde på at løpstikken virker!

Hvorom allting er: Løpstikke er en superurt.
Den setter god smak på maten.
Og har en rekke andre virkeområder.
På folkemunne kalles den "maggiurt" fordi den visstnok har vært brukt til å sette smak på buljongterninger, sauser og andre produkter fra den opprinnelig sveitsiske produsenten Maggi som nå er oppkjøpt av Nestlè.
Verken Maggi eller Nestlè ville nok brukt løpstikke hvis den ikke hadde falt i smak hos det store publikum.

Vi som har løpstikke i hagen, har en gratis smaksforsterker som andre må betale dyrt for.
Dessuten er vi ikke plaget av onde ånder og hekser.
Ugress som man bør kvitte seg med?
Hørt på maken!

Sitronmelisse kan brukes til mye

Foto: Kow d.e. 01062015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Sitronmelisse er en fordringsløs urt som er lett å dyrke, men som kanskje ikke overlever harde vintre.

Urter har - eller bør ha - sin selvfølgelige plass i kjøkkenhagen.
Sitronmelisse (melissa officinalis) - også kalt hjertensfryd - er en urt som vi har stor glede av.

Vi trekker gjerne te på bladene, men den kan brukes til så mye mer.
I grønne salater f. eks.
Sammen med rømme gir den en frik, god rømmesaus, og finhakket og blandet i smør, gir den et kryddersmør som kan anvendes til retter av fisk og kjøtt.
I supper kan den også brukes.
Kok den med i grønnsak- eller kjøttsuppe, eller dryss finhakket sitronmelisse over kremet fiskesuppe.
Omeletter setter den også en spiss på.

Spiser du skalldyr, kan sitronmelisse brukes til noe så prosaisk som tilsetning i vannet som du skyller fingrene i.
Noen går - etter det jeg har lest - et skritt lenger og bruker sitronmelisse i badevannet.
Det har jeg aldri prøvd.
Framgangsmåten er visstnok slik:
Først koker man sitronmelisse med vann og lager et avtrekk.
Deretter heller man så mye av avtrekket i badevannet at det får ønsket styrke.

Sitronmelisse skal visstnok bedre hukommelsen.
Om det bare gjelder hvis du spiser eller drikker den, eller om det også gjelder hvis du bader i den, vet jeg ikke.
Du kan jo prøve.
Lykke til.

Liljekonvall - vakkert ugress

Foto: Kow d.e. 01062015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

 

Vil du ha liljekonvall i hagen, så sett den på et sted hvor den kan "krabbe utover" uten å gjøre ugagn. For den sprer seg, og den setter ikke store krav til vekstvilkårene. Her klatrer den oppover fjellet blant blåbærlyng og mose.

 

Blomstene er egentlig uanselige, men "søte". Dessuten dufter de forførende.

Min kone elsker liljekonvall.
Både utseendet og duften.
Jeg har likevel fjernet dem fra blomsterbedene.
Ved hjelp av de tegeformede - kvekeliknende - røttene overtar de blomsterbedet før man vet ordet av det.

Jeg har imidlertid ikke fjernet dem fra tomta.
De har fått lov til å leve på sine egne vilkår i skogbunnen og på det skrinne jordlaget som dekker deler av bergknattene rundt huset.

Jeg innrømmer at liljekonvallene har sin egen sjarm.
De er småpene og dufter godt.

Jeg har alltid likt svenske viser.
 I min pure ungdom hørte jeg gjerne på "Konvaljens avsked".
Olof David Lindwall har skrevet tekst og melodi.
Mest kjent er trolig melodien kjent i Calle Jularbos trekkspillversjon.
Klikker du på denne lenken, kan du høre Göingeflickornas utgave.
Da får du også glede av teksten.

Våren "tvekar"

Foto: Kow d.e. 31052015 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Orientvalmuene står med massevis av sprekkeferdige knopper, men bare denne ene har slått ut i blomst hittil.

Foto: Kow d.e. 01062015

De gule liljene har store knopper, men ingen utsprungne blomster ennå. De blå irisene i bakgrunnen har få knopper foreløpig.

På denne tiden i fjor, stod en rekke av de orange orientvalmuene  i full blomst.
Nå er det kun èn valmue som har sprunget ut.
De andre knoppene "tvekar" som lyrikeren Karin Boye skrev om våren.

De gule liljene står med store knopper.
Men det gjør ikke den gule og den blå irisen.
De har bare satt noen få knopper så langt.
Og de pleier å være fulle av blomster.

Trass i den pangstarten den fikk, er altså våren senere i år.
Regn og sur, kald vind har fått både den ene og den andre blomsten til å "tveka".

Ikke at det gjør så mye.
Når utviklingen ikke går altfor fort, får vi sjanse til å gjøre mer i hagen før det er for seint.
Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe.