Svartsurbær - sunnhet på glass og flaske

Foto: Kow d. e. 26092015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

En porsjon svartsurbær under koking. Her er det både saft og syltetøy.

Foreløpig har vi laget denne safta og dette syltetøyet. Men ennå henger det en god del bær igjen på treet.

Fruktgrøt - eller rettere sagt bærgrøt - av svartsurbær har vi aldri laget før. Det er ikke noe å utsette på smaken. Sunt må det vel også være?

Et eggeglass med konsentrert svartsurbærsaft på styrten hver morgen, skal være sunt. 

Hvis alt det positive vi har lest om svartsurbær, holder stikk, har vi en sunnhetsbombe i hagen.
Nå har vi plukket omtrent halvparten av det vår Aronia "Moskva"-busk har å by på.
Av de fargesterke bærene har vi laget både saft, syltetøy og grøt.

Vi koker bærene med passe mengde vann.
Mengden tilpasses den styrken man ønsker på safta.
Når bæra er ferdigkokt, heller vi safta på flasker med en øse.

Bærmassen som blir igjen etter at det flytende er helt av, kastes IKKE!
Den kokes opp med litt sukker eller annet søtstoff.
Er den blitt for tørr, tilsettes ørlite grann væske.
Denne massen bruker vi som syltetøy.
Som et av bildene ovenfor viser, har vi også brukt en del av den til svartsurbærgrøt.
Den ble absolutt spiselig.

De bærene vi brukte denne gangen har ikke vært utsatt for frost.
Verken utendørs eller i fryseren.
Etter frost blir bærene naturlig søtere.
Men vår fryser er full.

Resten av bærene - som fortsatt henger på treet - blir nok derfor også brukt uten å ha vært frosset først.
Nattefrosten venter vi ikke på.
Men skulle den komme, før vi får plukket, skader det altså ikke.
Tvert i mot.
Bærene blir bare søtere.
Men nødvendig er denne frysekuren ikke.
Bærene er utmerket som de er.
En svak bitter smak på saft og syltetøy gjør bare smaken mer pikant.

Se også:
http://hagekroken.blogspot.no/2015/09/svartsurbr-en-sunnhetsbombe.html
http://hagekroken.blogspot.no/2013/09/svartsurbr-fra-buske-til-flasker-og.html
http://hagekroken.blogspot.no/2013/07/blir-det-svartsurbr.html

Reinfannangrep slått tilbake

Foto: Kow d. e. 20092015 © Klikk på bildet for å se større versjon

Reinfann-plantene gjør seg klar til å spre frøene sine over alt hvor de ikke skal være.

Har man reinfann, må man holde den i sjakk.
Den sprer frøene sine over store avstander.
Hvordan det går til, vet jeg ikke, men at det skjer, er det ikke vanskelig å konstatere.
Reinfann-planter dukker opp over alt - i blomsterbedene, på plenene og mellom steinene i innkjørselen og på gårdsplassen.

Rensket opp i innkjørselen
En av de få oppholdsdagene vi har hatt i høst, satte jeg meg til å fjerne reinfann og andre vekster som har funnet det for godt å slå seg ned i innkjørselen og på gårdsplassen.
Reinfannen er ikke alene om å forsøke å etablere seg der.
Diverse sorter vårblomstrende og lavtvoksende dianthus mener også at de nesten ikke-eksisterende sprekkene mellom belegningssteinene, er egnede steder for et framtidig liv.
Sammen med løvetann, gress og en rekke ugressarter som jeg ikke kjenner navnet på, forsøker de å omskape innkjørselen og gårdsplassen til en blanding av gressbakke og blomsterbed.

Jordbær og rosespirea
Men nå er det rensket og rent.
Bare de plantene jeg ønsker å ta vare på, står igjen langs kanten.
Det er markjordbær, som godt kan være der, selv om det ser uryddig ut, og rosespirea-planter som har sådd seg der.
De får stå der fram til våren.
Da skal jeg forsøke å få dem opp med røtter for å plante dem i en skråning som vender mot naboen.

Klipt "hodet" av reinnfannplantene
Etter at innkjørselen og gårdsplassen var rensket, gikk jeg løs på reinfannplantene i staudebedet.
De som var lettest tilgjengelig, klipte jeg av helt nede ved bakken.
De øvrige klipte jeg "hodene" av.
Om jeg med dette ikke har klart å hindre frøspredning og enda flere reinfann-planter, har jeg i alle fall begrenset spredningen.
Det er jo noe.

Humlen blomstrer overdådig

Foto: Kow d. e. 20092015 © Klikk på bildet for å se større versjon

Svarthylltreet er fullt av humlelianer med massevis av blomster.

Blomstene henger i lange klaser både på skyggesiden og solsiden av leveggen.

Blomstene sitter tett i tett.

Vi har hatt humleplanter i mange år.
Noen år har det vært få blomster.
Andre år har det vært flere.
Men aldri har humlebuskene blomstret så overdådig som i år.

Humle beskjæres radikalt hver vår.
Fjorårets tilvekst klippes av helt nede ved bakken.
Alle årsgamle greiner fjernes.
Årsskuddene blir mange meter lange.
Greinene er seige og bringer tankene hen på de lianene barndomshelten Tarzan slengte seg fra tre til tre i.

Vi har to humlebusker.
Begge står i skyggelandet mellom leveggen på terrassen og naboens furuhekk.
Mangel på sol og lys, hindrer ikke veksten.
Eller blomstringen.

Like i nærheten av den ene humlebusken står et svarthylltre.
Det bruker humlegreinene som klatrestativ.
I år er svarthylltreets side mot humlebusken så dekt av humlegreiner, -blader og -blomster at man ikke kan se treet som humlen klatrer i.

Humleblomstene er sterkt aromatiske.
De inneholder over 300 forskjellige æteriske oljer.

I de nordiske land har humle vært kjent og brukt i alle fall siden 1000- tallet - trolig lenger.
Det mest vanlige er å bruke humleblomstene som krydder i drikkevarer, f.eks. i mjød - og i våre dager i øl.

Men humle har også andre anvendelsesområder.
De skal f.eks. virke avslappende og beroligende på nervene.
Legger du tøy- eller gasposer med humleblomster i senga, sover du bedre, i følge tradisjonen.
Te trukket på humleblomster hjelper deg også til å sovne lettere og sove bedre.
Sies det.

Gamlehjemmet på veggen

Foto: Kow d. e. 15082015 © Klikk på bildet for å se større versjon

Gullklematis lager gammelmannshoder av frø og fnokk. Espalieret på veggen ser ut som festsalen på gamlehjemmet.

At gamle mennesker blir grå i håret er en kjent sak. 
Gullklematis har det på samme måten.
Først blomstrer den, så går den i frø.

De lange fnokkene som hjelper til med spredningen av de spirevillige frøene, ser ut som grå gammelmannshoder.
Når det blir mange av dem, ser det ut som et gamlehjem.

De gjør et  morsomt inntrykk så lenge de henger på planta.
Mindre morsomt er det når frøene river seg løs og fraktes rundt omkring av fnokkene.
Frøene har en utrolig spireevne, og det stikker opp små gullklematisplanter på steder hvor de absolutt ikke er velkomne.  

Man kan selvfølgelig plukke eller klippe av frøhodene før frøene får spredd seg, men det er en jobb.
Dessuten er gammelmannshodene fine å se på.
Er man for ivrig med saksa, taper  man det fine synsinntrykket.

Skjønt, kanskje ville hyppigere og mer brutal klipping gitt flere nye, gule blomster.
Blomster som igjen ville blitt til grå frøhoder. 

Se også:  http://hagekroken.blogspot.no/2009/10/foto-kow-d_24.html
 

Søte bjørnebær i regnværet

Foto: Kow d. e. 08092015 © Klikk på bildet for å se større versjon

Nå kan vi plukke modne bjørnebær. Merkelig nok er de søte på tross av alt regnet? 

Hagebjørnebærene tar til å modne.
Noen er glinsende svarte allerede, mens andre henger etter.
Bjørnebærene er slik.
De utvikles og blir modne i omganger.

Det vedvarende regnet påskynder ikke akkurat modningen.
Både bjørnebærene - og vi mennesker - kunne trengt noen varme soldager.

At bærene modner og får dyp svart farge, betyr ikke at de får den søtsmaken som er karakteristisk for fullmodne bjørnebær modnet i sol.
Vi var derfor spent på årets avling.
Ville de være søte?
Eller ville de bære preg av regnværet og bli vasne og smakløse?

Modne bjørnebær er myke og føyelige.
Og - som sagt - søte.
Til vår overraskelse er årets modne bær akkurat som de skal være.
På tross av overkudd av regn og kjølig luft over lengre perioder, og altfor lite sol og varme, er bærene søte og gode.

Nå venter vi på opphold - og gjerne sol - slik at vi kan plukke de bærene som er modne.
Plukker vi dem ikke, risikerer vi at de faller av og havner på bakken.
Eller at fuglene forsyner seg av dem.

Eller at de angripes av mugg. 
Noen ikke helt modne bær er befengt med mugg.
Det er ikke til å undres over, så vått som det er.
Muggbefengte bær og kart må fjernes før de får anledning til å spre muggsporene til resten av avlingen.
Vi håper derfor på så lange oppholdsperioder mellom regnbygene at vi får høstet og rensket.
Akkurat nå kommer regnbygene tett i tett.
Det frister ikke til uteliv blant bærbuskene.

Men blir det ikke bedre, må vel familiens "gartner" ut i regnet.
Han gleder seg ikke.

 

Ny rododendron fra stikling?

Foto: Kow d. e. 12092015 © Klikk på bildet for å se større versjon.

Har rododendron-stiklingen virkelig slått rot? Nå prøver den å blomstre.

Da huset ble beiset i fjor sommer, kom stigen borti en av rododendron-buskene.
Resultatet var to avbrukne greiner.
Min vane tro, stakk jeg dem ned i jorda for å se hva som skjedde.

Begge klarte vinteren.
De stod med grønne blad da våren kom.
Men i løpet av sommeren ble den mest lovende av dem brun og vissen - selv om det ikke skortet på vann "från oven".
Og jorda der den stod, burde være sur nok.
Jeg dro den opp.
Den hadde ikke antydning til røtter.

Den andre har beholdt grønnfargen.
Og nå prøver den til og med å sette blomst.
Litt utenom blomstertid for catawbiense, riktig nok, men tross alt et lovende forsøk.
At den har energi til å utvikle blomst, tyder vel på at den har kontakt med jorda og klarer å ta opp den næringen og fuktigheten den trenger?

Om den virkelig har utviklet røtter, vet jeg jo ikke.
Og kan jeg jo ikke få undersøkt uten å ødelegge.
Så det lar jeg være ubesvart.

Klarer den å få blomsten til å springe ut, og overlever den til neste vår, tyder mye på at jeg har lykkes med å formere en rododendron av arten catawbiense ved hjelp av stikling.
Det er kanskje ingen sensasjon eller stor nyhet, men det gleder en eksperimentglad amatørgartner som elsker å utfordre naturen ved å prøve det som "ikke lar seg gjøre".

Et lite naturens "under"

Foto: Kow d. e. 12092015 © Klikk på bildet for å se større versjon.

Her har jordbær og bregne funnet vekstvilkår gode nok, og har vokst rett ut fra eikestammen. Men kommer de til å klare vinteren?

På nordøst-siden av huset står det en stubbe etter et eiketre.
Stubben er ikke helt kort etter som vi hadde tenkt å sette opp et fuglematingsbrett på den.
Midt på stubben er det et "sår" etter en sidestamme som er skåret vekk.
I dette "såret" har frø av jordbær og bregne funnet det for godt å slå seg til.

Det har vel samlet seg litt jord der, antakelig.
Eller trevirket har råtnet og blitt til jord.
Mer trenger ikke jordbær- og bregnefrøene for å slå seg ned, utvikle røtter og vokse.
Frøene kan ha blitt fraktet dit av vinden.
Eller fuglene har fraktet dem.
Har en fugl spist jordbæret og så latt frøene gå gjennom tarmen og ut sammen med fugleskitten, har frøet også fått med seg "niste" på vegen.
Meget praktisk.
Det skal tydeligvis ikke så mye til.

Men nå går det ubønnhørlig mot vinter.
Hvordan går det da med jordbær- og bregne-plantene på stammen?
De står jo så å si med røttene i løse lufta.
Kan de klare tosifrede kuldegrader?
Eller har de to plantene valgt en morsom, men upraktisk vokseplass hvor de ikke vil være i stand til å utvikle nye generasjoner?

Markjordbærsesongen ikke over

Foto: Kow d. e. 12092015 © Klikk på bildet for å se større versjon.

Markjordbærplantene produserer modne bær fortsatt. 

Fortsatt byr naturen på modne, søte markjordbær.
At de er søte og gode på tross av uoppholdelig regn, er Marius Teodors vurdering.
Han er et av våre barnebarn, og spiste de tre sist "ankomne" markjordbærene i går.

Men før de ble fortært, ble bærene behøring avfotografert og dokumentert.

Enkelte markjordbærplanter blomstrer nå.
Om de rekker å få modne bær før frosten kommer og setter en stopper for bærproduksjonen for i år, gjenstår å se.
Blir høsten mild, så kanskje vi kan plukke modne markjordbær til nærmere jul?

Uønsket "hjelp" i hagen

Foto: Kow d. e. 08092015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Rådyrene beiter på pelargoniene. Knopper og blomster forsvinner. Bare de nakne stilkene står igjen.

Rådyrene er vakre, men de er plagsomme.
De bruker hagen vår som matfat.

Tulipaner kan vi ikke ha.
Vårblomster som perleblomst, scilla og krokus gnages jevnt med bakken.
Rosene blir jevnlig "beskåret" av glupske rådyr.
Og plutselig står pelargoniene med sprikende stilker uten blomster og knopper.

Bank i bordet, men roser og pelargonier har fått stå i fred denne sommeren.
Inntil nå.
Nå har vi hatt besøk.
Pelargoniene på den øverste plenen er skamfert.
På gårsplassen der de fleste står, har "ugangskråkene" ennå ikke vært.
Vi går derfor med hjertet i halsen.

Den som ikke har særlig sans for blomsterprakt, forstår sikkert ikke at dette er noe å snakke om.
Det kommer nok nye knopper, tenker man vel.
Blomstersesongen er dessuten på hell.
Nattefrosten kryper stadig nærmere, og plantene skal så allikevel snart i hus.

Jo, jo, men for den som gjerne vil ha blomster i hagen, er dette mer enn ergerlig.
Familiens gartner har dyrket fram pelargoniene fra stiklinger, og nettop når han - og familien - skal nyte fruktene av arbeidet, kommer rådyrene og fjerner blomster og knopper.

Ikke vet vi hva vi skal gjøre for å hindre at rådyrene bruker hagen som matfat, heller.
Vi har i årenes løp prøvd det meste.
Blodmel, menneskehår, luktstoffer som skal holde de firbente borte - og mye mer.
Ingen ting hjelper.
Stadig nye generasjoner rådyr lærer at det er godsaker å finne i vår hage.
Og har de først vært her en gang, kommer de ufortrødent tilbake.

Det er ikke morsomt!

Urner og potter på rekke og rad

Foto: Kow d. e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Ved det vesle staudebedet ved gårdsplassen står disse potte med pelargonium. I den bakerste deler rød pelargonium plass med blomkarse. I potta foran holder grønn eføy og rød pelargonium hverandre med selskap. 

I denne smalhalsede urna er det trangt om plassen, men både pelargonium og blomkarse trives og blomstrer.

Her lever både røde pekargonium, rosa dronning Ingerid, blå lobelia og orange blomkarse i fredlig sameksistens. I potta ved siden av er en fuchsia-stikling i ferd med å utvikle seg til frodig plante.  Den har mange blomsterknopper.

De blomkarsefrøene vi på lykke og fromme putter ned i urnene og pottene som vi har plantet i, tar noen ganger helt over.  I bakkant kjemper beskjedne pelargoniumplanter mot en overmektig blomkarse om "lebensraum".

Vi har mange urner og potter med blomsterplanter rundt omkring på gårdsplassen og i hagen.
Det er mange flere enn de få vi har vist på bildene ovenfor.
Mange av dem inneholder røde pelargonier eller rosa "Dronning Ingerid".
Alle sammen hjemmelagede fra stiklinger som er tatt ved "nedklippingen" om våren.
Hvor mange pelargoniumplanter vi har, har vi ikke tall på.

Noen står i sammenplantinger med andre planter, og mange står alene.
Felles for dem alle sammen - eller så å si alle sammen - er at de blomstrer rikt.
Hele sommeren og langt ut på høsten.
Ja, helt til nattefrosten kommer, og de blir båret i hus.

Hadde det ikke vært for alle blomstene i urner og potter på gårdsplassen, ved trappa og inngangsdøra, og over alt ellers i hagen, på terrassen og verandaen, ville det vært relativt lite blomster i vår hage om høsten.
De ikke-remonterende rosene har gjort sitt, og de remonterende har knopper, men få blomster.
Staudene har gått i frø.
Bortsett fra reinfann og kuletistel som det er plagsom mye av, og som må begrenses.

Men takket være plantene i urnene og pottene, er det fortsatt blomster i hagen.
Det er noe sydlansk over en gårdsplass og hage full av urner og potter.
Spesielt nå når dagene er blitt kortere og mørket faller på slik at utelysene tennes, får man nesten en følelse av å befinne seg på sørligere breddegrader.

Men bare nesten.
For temperturen er nordisk.
I dag tidlig klokka 6 var det 6 grader.
Nå gjelder det å nyte potteblomstene før nattefrosten kommer.
Høsten er så avgjort kommet.

Svartsurbær - en sunnhetsbombe

.

Foto: Kow d. e. 23082015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Svartsurbærbuska står trangt og litt for mørkt og har fått en merkelig fasong.

Bæra er det ikke noe å si på. De er store, saftige - og mange.

Er man på jakt etter vitaminer og antioksidanter, er svartsurbær tingen.
Vi har en buske av sorten Aronia "Moskva".

Det saftige, glinsende bæret er stappfullt av sunnhetsfremmende virkestoffer.

Bærene er bitre, men blir søtere hvis de utsettes for frost.
Enten ved at de får henge på buskene til frosten kommer, eller ved at de plukkes og legges i fryseren før de brukes.

Å la dem henge på buskene, er å ta en risiko.
Fuglene elsker svartsurbær.
Spesielt er trosten glupsk.
Vil man selv ha glede av bærene, kan det derfor være lurt å få dem i hus så snart de er modne.

Det er ikke avgjørende nødvendig å framkalle den naturlige søtsmaken i bærene før man bruker dem.
Jeg setter pris på den bitre smaken, og bruker bærene som de er - både til styrkedrikk og syltetøy.

Jeg lager styrkedrikk - eller kall det gjerne saft - og syltetøy samtidig.
Først koker jeg bærene med en passe mengde vann.
Ikke for mye!
Da blir styrkedrikken for utvannet og smakløs - og svak.

Etter oppkok svømmer de istykkerkokte bærene rundt i en tjukk lake.
Laken tømmer jeg av og samler på ikke altfor store flasker.
Jeg sukrer ikke.
Jeg har nå flasker med en bitter, blåglinsende, konsentrert styrkedrikk som jeg tar en slurk av på kalde, mørke vintermorgener.

Bærrestene lager jeg syltetøy av.
Har jeg presset ut all saft av massen slik at den er blitt for tørr og hard, tilsetter jeg litt vann slik at den blir smidig og "smørevennlig".
Deretter søter jeg til "angenäm styrka och smak" - for å sitere Evert Taube.
De fleste kan søte med sukker.
På grunn av diabetes, bruker jeg helst alternativt søtningsstoff.
Hvor søt bærmassen skal være, er en smaksak.

Årets bær henger ennå på buska.
Jeg skriver buska i entall, for vi har bare en, men den gir nok bær til en hel vintersesongs forbruk-
Noen bær er ikke helt modne ennå.
Men neste uke skal bærene plukkes inn og tilberedes.

Fuglene får nøye seg med bær fra mispler, bærberis og andre busker.
Det er nok og velge i, og de lider ingen nød selv om de ikke får meske seg med
glinsende svartsurbær.
Dem vil vi ha for oss selv.

Plommer - på trær og i glass

Foto: Kow d. e.  3108 og 01092015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Plommetreet som står relativt skyggefullt på østsiden av huset er ikke overvettes stort, men du verden som det bærer. Hvert år.

Treet som står midt i ettermiddagssola på vestsiden av huset, er også årlig fullt av velsmakende plommer.

Saftige, søte, blå, gulrøde og rosa plommer.

Høyt henger de - og gode er de.

Bakerst står fire glass med hermetiserte plommer i sukkerlake, så seks glass med plommesyltetøy, og helt foran "spiseplommer" og plommegrøt.

 

 

Plommer er en fantastisk frukt.

I flere 10-år fikk vi plukke plommer i hagen til mine svigerforeldre.

Men de er nå borte, og huset og hagen er solgt.

 

Men heldigvis har vår sønn og hans familie plommer.

Trolig Victoria-plommer.

Han har to trær som bærer enormt og ikke ser ut til å ha behov for hvileår.

 

I går var vi og plukket.

Vi tok det som var lettest å få tak i.

Forhåpentlig gjør regnet opphold de nærmeste dagene slik at vi kan plukke mer.

 

Regnværsdagen i dag har familiens "gartner" tilbrakt på kjøkkenet.

Gartneren fusker alså i kokkefaget.

Det gjør han forøvrig ganske ofte.

I dag har han laget syltetøy, hermetisert og kokt grøt.

 

Både hele og halve plommer er hermetisert.

De hele med stein, og de halve uten.

Sukkerlaken som plommene er nedlagt i, er søtet på slump etter "smake-seg-fram-metoden".

Som diabetiker prøver "gartneren" å spare på sukkeret.

 

Plommesyltetøyet lager gartneren med og uten stjerneanis.

Denne gangen ble det to med og fire uten.

Ikke alle setter pris på anissmaken.

Men amatørgartneren og amatørkokken liker den.

 

Syltetøyet plasseres i fryseren.

Vi bruker relativt små glass slik at syltetøyet blir fort oppbrukt når det blir tatt fram.

Hjemmelaget syltetøy er laget med tykningsmiddel og sukker, men inneholder ikke holdbarhetsmidler slik som "kjøpesyltetøy" gjør.

 

Amatørkokken har også sørget for dessert.

Plommegrøt er godt.

Syns både amatørkokken og hustruen.

 

Grøt og kompotter kan lages av frisk frukt og friske bær.

Eller av frosne.

For ikke å snakke om hvor smart det er å lage grøt eller kompott av syltetøyrester og syltetøy som man ikke regner med å få brukt som pålegg eller i bakverk.

Å kaste slike ressurser er det ingen mening i.