Brennende kjærlighet

Foto: Kow d. e.  28072015©
Klikk på bildet for å se større versjon

Brennende kjærlighet har lange stilker og legger seg lett over ende. Disse holder seg ennå oppreist.

 

 

Brannrød brennende kjærlighet og knallgul fagerfredløs er fine sammen. De fredløse tar imidlertid lett knekken på kjærligheten.

 

Folk trikser med blomsternavnene.

De gir plantene et navn og lar det stå til.

 

Da vi på 1960-tallet bodde på Jeløya fikk vi en plante med røde blomster av en vennlig nabo.

Han kalte den brennende kjærlighet.

Men det hette den ikke.

Det var en hestemynte (monarda didyma).

En flott, nyttig og dekorativ plante, men ingen brennende kjærlighet.

 

Planta som på norsk bærer det fascinerende navnet brennende kjærlighet, heter på latin lychnis.

Den varieteten som vi har i hagen, er mest trolig en lychnis chalchedonica.

Den har en intens rødfarge, og liver opp i staudebedet, men har lange, ranke stengler og legger seg fort i regn og blåst.

Vi har derfor plassert den slik at den har andre planter å støtte seg på.

 

Nå har fagerfredløs spredd seg i bedet.

Passer vi ikke på, vil de sikkert kvele den brennende kjærligheten som er langt mer tander og skjør.

Fredløsplantene får derfor stå så lenge de blomstrer og holder den brennende kjærligheten oppreist.

Deretter må de bort.

I den grad det er mulig å bli kvitt fagerfredløs.

Her har vi nok "næret en slange ved vårt bryst".

  

 



Lavendelen tåler hard klipping

 

Foto: Kow d. e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Slik så lavendelbuska ut i april etter å ha overvintret.

Og slik så den ut 6. april etter å ha blitt klipt og gjort klar for en ny vekstsesong.

Og slik så den ut 20. juli.

Lavendel (lavandula angustifolia) kan godt klippes kraftig om våren.
Det ser litt "skummelt" ut når den står der med tilsynelatende tørre stammer og kvister, men det er liv under barken.
Lavendel blir frodig og buskete av hard tilbakeskjæring og takker for hjelpen med rik blomstring.

I snørike vintre blir lavendelbuska ved garasjen hos oss begravd under snø.
Er snøen tung, blir den presset nesten flat, og får mange brukne greiner.
Det gjør ikke noe.
Om våren retter vi opp skadene ved radikal klipping.
Det har lavendelbuska ikke vondt av.
Tvert om.

Lavendel er en "takknemlig" hagevekst på mange måter.
Den er f. eks. lett å formere.
Stikker man noen av de kvistene man klipper av om våren, i sand - eller ikke altfor kompakt jord - er sjansen stor for at de fleste slår rot og vokser opp til nye planter.
Planter man flere kvister i samme potte, får man tette, fine planter på kort tid.

Bøllefrø

Foto: Kow d. e. 20072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hva slags blomster? Aner ikke. De går under betegnelsen "bøllefrø".

Min kone og noen av mine barnebarn fikk noen små poser med frø i en butikk.
Det var flere år siden.
Noen av frøene har vi strødd ut tidligere.
I år sådde vi i en litt stor blomsterpotte.

Nå har vi en potte full av blomster i diverse nyanser i blått.
Litt strantne og uryddige kanskje, men tross alt fine blomster.
Og bøllefrø er tross alt bøllefrø.
Bøller er gjerne opprørske.
At blått er familiegartnerens yndlingsfarge, legger et forsonende skjær over uryddigheten.
Man tåler som regel mer av den man liker.

De bøllefrøene vi har sådd tidligere, har sådd seg selv og kommet igjen år etter år.
På de mest overraskende steder.
Også i sprekkene mellom belegningssteinene på gårdsplassen.
Der har de fått lov til å stå.

Nå er vi spent på hvor vi i årene som kommer, vil finne igjen avkom etter årets blomster.
Det sies at Henrik Wergeland gikk med blomsterfrø i lommene, og kastet det ut i grøftekantene for å få blomster der.
Det bør ikke vi.
Bøllefrøene tar seg av spredningen selv.
Kjekt og rasjonelt.
Og skulle bøllene dukke om på et sted hvor de ikke kan stå, er det sikkert bare å prikle dem om.
Bøllefrøene har en utrolig grokraft og overlevelsesevne.

Spennende planter er det.
I posene må det ha vært en salig blanding.
Hva de heter på ordentlig?
Det aner vi ikke.
Ikke er det så viktig heller.
For morsomme og dekorative er de.
Det er det viktigste.
Botanikken får komme i annen rekke.

Mine venner lupinene

Foto: Kow d. e. 20072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Fjerner du ikke frøskolmene, kan du få plagsomt mange lupiner.

Jeg liker lupiner!
Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne.

Jeg er dessuten av den mening at den vendettaen som myndighetene har satt i gang mot lupinene, er uberettiget.
Hadde lupinene vært en slik trussel mot genuint norsk artsmangfold som det påstås, hadde både innmark og utmark vært fulle av dem.
For lupinen er en plante med lange tradisjoner i norske hager.
Det var en prydplante for "vanlige folk".
Nå prøver "ekspertene" å få oss til å betrakte den som et utskudd.

De "åkrene" av lupiner som folk ser i vegkantene, har ikke spredd seg dit.
De er plantet og sådd der.
Av dem som har ansvaret for vegene våre.
Altså med medvirkning av andre myndigheter enn de som har svartelistet dem.
Myndigheter er så mangt.

Det skader ikke å tenke selv.
Har man lupiner, kan man lett begrense dem ved å klippe av frøhusene før plantene får spredd frøene sine.
Man bør ikke klippe av alle en gang.
Det klarer seg å klippe av noen slik at man stadig får gjenvekst, men ikke plagsomt mye.

Kanskje får man nye farger.
Det kan se ut til at lupinene bærer på recessive gener for egenskaper som først opptrer dominant og viser seg, når genene opptrer i tilstrekkelig mengde.
Frøene fra samme plante kan derfor - ser det ut til - gi planter med ulike fargeegenskaper.

M.a.o.: Lupinen er en spennende plante.
Som absolutt fortjener sin plass i hagen.
Men pass på hvor du kaster røtter og frø.
Får lupinmotstanderne se lupiner utenfor privathagene, får de vann på mølla.
Det bør de ikke få.
De er fanatiske nok som det er.

Så kjølig at selv snilene trekker inn?

 

Foto: Kow d. e. 17072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

 

Har brunsnila søkt innendørs i det kjølige været?

 

Man skal være forsiktig med å "Disneyfisere" dyr.

Det vil si tillegge dem menneskelige egenskaper.

Men når man finner brunsniler innendørs, begynner man å lure.

Trekker de inn for å komme unna det sure, kjølige "sommerværet"?

 

Selv har vi pakket bort kortbuksene og begynt å lure på om vi skal finne fram makkoen.

Juni var visst den kaldeste i manns minne.

Juli ligger neppe langt etter.

 

For noen dager siden hadde de nattefrost i Hovden i Setesdal.

De måtte skrape is av rutene på bilene som hadde stått ute om natta.

Hovden er riktignok ikke Drøbak, men jammen er det kjølig her også.

Til og med brunsnilene ser ut til å mene at det er bedre innendørs.

 

For så vidt greit det, for da slipper familiens gartner å jakte på dem.

Da kan han bare hente dem i gangen med saksa og ekspedere dem til et enda varmere sted.

Et sted gartneren egentlig ikke tror fins.

Men hadde det eksistert, hadde brunsnilene nok havnet der.

 

 

Allotria

 

Foto: Kow d. e. 16072015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

 

Her er reklamen ...

 

... og her er virkeligheten. Blomst til venstre, knopp til høyre.

Jeg trodde klaseroser hadde blomster i klaser.
Derfor erstattet jeg for to år siden en av de utgåtte buskene i rosebedet med klaserosen Allotria.
Busken var utstyrt med en forlokkende plastplakat med røde roser tett i tett.

I fjor sommer kom det ingen blomster.
Det fant jeg ikke urimelig.
Jeg gav den gjerne en sesong til å etablere seg.

Denne sommeren hadde jeg større forventninger.
Hittil er det kommet to blomster og èn knopp.
De har sittet langt fra hverandre og ikke i klase.

De fleste andre rosene i rosebedet er spesielt flotte i år.
De har mange blomster på èn gang og får stadig nye.
Det er altså ikke et spesielt dårlig roseår i vår hage.
Men Allotria-rosa imponerer ikke.

Foreløpig.
Den skal blomstre fra juni til oktober, sier "pakningsvedlegget".
Den har altså ennå tid til å ta igjen det forsømte.
Men hvis den skal holde det reklamen lover, må den snart få opp farten.
Familiens "gartner" begynner å bli utålmodig.

Roseveggen

Foto: Kow d. e. 13072015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rosene blomstrer.

Massevis av roser og enda flere knopper.

Nyanser i rosa.

"Spredt orden", men tross alt blomster i "klatreveggen".

Våre roser står i sørveggen.
Innunder takskjegget.
På tomtas mest veldrenerte sted.
Altså: Feil på feil på feil.

Men rosene overlever de.
Og blomstrer.
År etter år.
Noen er tettvokste, frodige og fine med glinsende grønt bladverk.
Mens andre er mer "strantne" med lange, ulenkelige stammer og greiner nesten uten blader.

Det siste skyldes selvfølgelig mangel på beskjæring og pleie.
Men etter noen år med mye udyr og bladrust, har vi gitt klatre- og slyngrosene fritt leide til å utvikle seg som de selv vil.
Teorien er at de da bedre vil tåle beskjæring og "trimming" neste sommer.

Et rosebed skal selvfølgelig være for roser.
I vårt bed må imidlertid rosene dele plass med en rekke andre planter.
Abrodd, klematis, diverse sorter campanula, lammeøre, høstasters og minst tre sorter lave stauder som vi ikke vet navnet på, står i rosebedet og konkurrer om vann, næring, lys og luft.
Til gjengjeld beskytter de rose-"røttene" mot den sterkeste sola.
Og solvarmen kan være sterk - både de direkte solstrålene og refleksen fra den mørkbeisede veggen.

Vi flyttet inn i vårt nybygde hus i 1983.
Noen av rosene er fra midten av 80-tallet.
Den røde klatrerosa for eksempel.
Andre er nyinnplantet etter at de opprinnelige har gått ut.
Til å begynne med var det bare mørkt røde og rosa.
Nå er det både røde, hvite, rosa og gule.

I årenes løp har rosene fått påfyll av jord, kompost og gjødsel.
Men det er grenser for hvor mye man kan fylle på et bed som er avgrenset av bedkanter og av en vegg.
Rosene våre lever derfor fortsatt nødtørftig - på et særdeles utsatt sted.
Men de lever altså - og blomstrer.
Man kan vel trygt si at lykken i dette tilfellet, har vært bedre enn forstanden.

Ikke spist

Foto: Kow d. e. 13072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rosene blomstrer og visner uten å bli spist.

Den gule rosa ved garasjeporten gleder oss med sin andre blomst for året.
Blomst nummer 1 er i ferd med å visne.
Dette er sjeldent hos oss.
De gule rosene pleier å være spist lenge før de kommer så langt.

Det er rådyrene som spiser rosene.
Men bank i bordet.
I år har rosene fått stå i fred for de glupske firbente.

Så nå kan vi nyte synet.
For en gangs skyld.
Et syn vi gjerne deler med dere.

Umulige å bli kvitt?

Foto: Kow d. e. 03072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Villbringebærene forsøker å gjenerobre blomsterbedet. Hvem er mest utholdende, bringebærene eller "gartneren"?

Tidlig i våres fjernet jeg villbringebærbuskene fra staudebedet.
Trodde jeg.
Jeg gjorde grundig jobb.
Brukte spade og fikk med meg røtter som lå dypt.
Ren for ugress lå jorda der og ventet på staudene

På grunn av inntrufne omstendigheter, fikk jeg imidlertid ikke plantet der bærbuskene hadde stått.
Det ergret meg da.
Nå ser jeg at det nok var en fordel.

For bringebærene er kommet igjen.
Ut av ingen ting", så å si.
Sterke friske nye skudd som strutter av livskraft.

De burde vært fjernet umiddelbart, men det går ikke.
Familiens gartner er rekonvalesent og må avholde seg fra slike kraftanstrengelser for en stund.
Dermed får bringebærene mulighet til å etablere seg skikkelig.

Så får vi se til våren igjen, om det er mulig å fjerne dem da.
Eller om det er umulig å bli kvitt dem.

Trodde du kanskje at bringebær har et grunt, nærmest overfladisk rotsystem?
Da skulle du se bringebærene i vårt staudebed.
Det er ikke noe overfladisk ved dem.
Det kan vi garantere.
Hvem som skal vinne denne kampen, er vi derfor usikre på.

Blomstene på veggen

Foto: Kow d. e. 03072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Lobeliaen er ny av året. Pelargoniumplanta har overvintret i denne potta og pryder inngangspartiet andre året på rad.

Å ha planter i potter på veggen, er ikke uten problemer.
Pottene er som regel for små, inneholder for lite jord og næring - og tørker for lett ut.

Etter et dødsfall i familien, fant vi potta på bildet ovenfor.
Den er kanskje ikke så vakker, men har affeksjonsverdi og ble derfor tatt vare på - selv om verken fargen, formen eller størrelsen er slik vi ellers ville valgt.

Etter som potta henger på sørveggen, blir plantene i den vannet hver dag.
På dager med ekstra intens sol, kanskje et par ganger om dagen.

Det gjelder å vanne på en sånn måte at vannet ikke renner av, men trekker ned.
M.a.o. litt og litt slik at vannet får trekke ned og fukte jorda før vi fyller på.

Skal plantene overleve - og få krefter til å blomstre - må det sparsomme, skrinne jordlaget få tilført næring.
Vi har litt oppløst pelletert hønemøkk i vannet noen ganger i løpet av sommeren.
Det ser ut til å være nok.
Pelargoniumplanta produserer stadig nye blomster, og pelargoniumen har hittil beholdt blomstene.

Fortsatt er vi bare i begynnelsen av juli.
Vi krysser fingrene og håper på fortsatt blomsterflor på veggen ved inngangsdøra helt til høsten kommer.

Smart brunsnile

Foto: Kow d. e. 03072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Den brune skogsnila holder fast blomsten mens den spiser den. De andre blomstene er også gnagd av.

Har sniler intelligens?
Eller i alle fall praktisk sans?

Det står noen spinkle, tandre sommervalmuer ved Leca-muren.
De har snilene beitet på?

Hvordan har de greidd det?
Har snilene på en eller annen måte tynget ned blomstene og spist av dem mens de har ligget nede?
At de spinkle stilkene kan bære en feit, tung brun skogsnile er lite sannsynlig.
Snilene må altså ha en eller annen teknikk.

Hva teknikken er, kommer plutselig for en dag når jeg får se at en snile sitter på den loddrette muren.
Under seg har den en av valmueblomstene som den spiser på.
Den presser altså blomsten mot muren, og "holder" den i et fast grep, mens kjevene går.

Smart.
Men hvordan har den fått tak i blomsterstilken?
Som man ser av bildet, vokser ikke stilken helt inntil muren.
Snila har bøyd den innover.
På en eller annen måte har den klart å få tak i stilken - eller blomsten - slik at den har kunnet trekke til seg stilken slik at den kan "holde" den inntil muren mens den spiser.
Dette krever en viss evne til koordinering.
Og planlegging.

Derfor spør jeg igjen:
Har sniler intelligens?
Eller i alle fall praktisk sans?

For noen blekker!

Foto: Kow d. e. 01072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rabarbraproduksjonen har ikke svart  til forventningene de par siste årene. Da vi tømte varmkomposten i fjor høst, gav vi derfor rabarbraplantene rikelig med kompost rundt røttene. Det har betalt seg.

Rabarbraen må ikke beskattes for hardt.
Etter høsting må den ha igjen noen stilker med blader for å sikre vekst og utvikling.

Kanskje har vi vært for grådige i en del år.
Plantene har skrantet.

I fjor fikk imidlertid rabarbraplantene et tjukt lag kompost rundt røttene.
Det har gitt mange stilker - og kjempeblader.
Det ser ikke ut som om bladene har vokst på bekostning av stilkene.

Fersk kompost rett fra bingen, skal ikke legges rett på plantene.
Det blir for sterk kost, heter det.

Det syns åpenbart ikke rabarbraplantene.
Bedene der de står, ble brukt som deponi for komposten.
Der skulle den ligge vinteren over for så å kunne brukes i potter, urner, bed m.m. sammen med plantejord.
Rabarbraen har så avgjort tålt "påkjenningen".
Den har ikke vært så flott på mange, mange år.

Dessverre var familiens gartner på sykehus ved St Hans-tider.
Seinere har han vært "sykmeldt" og ute av stand til å passe jobben sin i hagen.
Mesteparten av rabarbraen ble derfor stående ubrukt.

Kanskje gjør det ikke noe.
Kanskje er det akkurat det som skal til, for å gi rabarbrarøttene en sjanse til å magasinere næring og utvikle grokraft til årene som kommer.

Rabarbrasesongen er over for i år.
Nå er stilkene fulle av syre som er en utfordring for nyrene.
Ikke minst for familiens gartner som bare har èn.
Og den vil han ikke eksperimentere med.

Men neste år kan han kanskje spise rabarbra igjen - for eksempel rabarbrasuppe til stekt makrell med poteter og salat nedlagt i en blanding av eddik, sukker og egg.
Det er sommerspise for gourmeter.
Og familiens gartner er en gourmet - og en gourmand også for den saks skyld.

Skolopenderens ringdans

 

Foto: Kow d. e. 03072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Skolopenderen på trappa oppførte en merkelig ringdans.

Det er forskjell på skolopendere og tusenbein.
Grovt sagt, kan man si at skolopenderen (chilopoda) har ett par bein på hvert kroppsledd.
Mens tusenbeinet (diplopoda) har to.
Skolopendere er dessuten rovdyr.
De lever bl. a. av små leddyr, ormer og krypdyr.
Tusenbein er vegetarianere.
De lever på råtne plantedeler o. l.

Blinde, men finner fram
Noen skolopenderarter er blinde.
Selv om de ikke ser, gjør den tynne, bøyelige kroppen og de mange beina det mulig for dem å komme seg fram på mørke, trange steder.

Det fins flere arter av skolopendere.
De fleste er hovedsakelig aktive om natta.
Om dagen gjemmer de seg i det øverste jordlaget, under stein, mellom barken og veden på råtne greiner og på liknede steder hvor de er beskyttet mot direkte sol.

Rovdyr med gift
Skolopendere er rovdyr som fanger og lammer byttet ved hjelp av gift.
Giften som produseres av skolopendere som lever i Norge, er harmløs for mennesker.

Skolopendere har to kjønn.
De parrer seg ved at hannen fører sine kjønnsorganer inn i hunnen og legger fra seg spermier som hunnen oppbevarer til hun legger egg.
Skolopendere er "ansvarsbevisste" foreldre.
De "pleier" og beskytter yngelen sin i flere uker.

Ringdans på trappa
En dag ble jeg sittende og studere en skolopender som gikk i runddans på skiferhella på trappa.
Den gikk i ring - gang på gang, runde etter runde.
Ringen var 10 - 15 cm i diameter.
Etter en stund gikk den seg en tur inn i skyggen, for deretter å komme tilbake og fortsette rundgangen.

Det så totalt meningsløst ut.
Det var ingen andre smådyr eller insekter i nærheten.
Etter utallige runder stanset den og lå som død.
Da jeg pirket borti den, begynte den å gå igjen inntil den gav opp og gikk sin veg inn i skyggen.

Hvorfor?
Var det en form for jakt?
Eller hadde den fått i seg noe den ikke hadde tålt?
Var det et forsøk på å lokke til seg et mulig bytte?
Eller kanskje en avledningsmanøver for å unngå å bli bytte selv?
Gikk den i ring fordi den var blind og ikke klarte å orientere seg i åpent landskap?

Sjelden ofrer oppmerksomhet
Skolopendere, tusenbein og andre smådyr er fascinerende.
Ved å studere dem nærmere, åpner vi vegen inn til deler av naturen som vi sjelden ofrer oppmerksomhet.
Kanskje burde vi av og til stanse opp og studere de minste av naturens mange små kryp.
Både de som er åpenbart nyttige og arbeider iherdig for å sikre naturmangfoldet og for å holde liv i hagen, og de som fører et liv, og utfører oppgaver, som vi vet lite og ingen ting om.

En skolopender for eksempel som går rundt og rundt i ring på trappa.
Er det noen hensikt i det den gjør?
Og i så tilfelle: Hva?

 

Skjærsminen sprer sin herlige duft

Foto: Kow d. e. 03072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Skjærsminen er full av hvite blomster. År etter år fyller den hagen med skjønnhet og velduft.

I går satt vi på verandaen hos vår yngste datter og hennes familie.
Skjærsminen fylte lufta med duft av sommer.

Også i vår hage har vi en skjærsmin som fyller hagen med skjønnhet og velduft i begynnelsen av juli.
Den svikter sjelden.
En sjelden gang i mellom klipper vi den tilbake etter blomstring for å sikre fornyelse, frodighet og blomsterprakt.

Vi flyttet inn i vårt nybygde hus i 1983.
Et år eller to senere ble hagen ferdig.
For ikke å få for store høydeforskjeller, er øverste plen der skjærsminen står, fylt opp med kjempestore steinblokker med et tjukt lag leire over.
På toppen er det fylt jord.
Leira skal hindre at jorda forsvinner ned mellom steinene.

Skjærsminen har stått der siden hagen ble anlagt.
Det vil si i rundt regnet 30 år.

Også en av naboene har en duftskjærsmin som ble plantet omtrent samtidig.
Også den er årlig fylt med kaskader av hvite, velduftende blomster.
Den som ikke har duftskjærsmin i hagen, går glipp av mye velduft og blomsterglede.
Skjærsminduften er selve sommeren.

Søk i søkefeltet ovenfor med stikkordet skjærsmin etter flere artikler om skjærsmin på denne bloggen.

Agapanthus-plantene takker for bedre forhold

Foto: Kow d. e. 03072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Etter flere år uten blomster, slår nå agapanthus-planta på den øverste plenen til med flere lovende blomsterknopper. Flere andre planter følger dens eksempel.

Vi har flere urner og potter med agapanthus.
Noen hadde "startvansker" da de ble satt ut etter vinteroppholdet innendørs.
Men de fleste har tatt igjen "det tapte".

Nå dukker det opp knopper i de fleste av urnene.
At de har hatt det "vondt", ser ikke ut til å hemme blomstringen.
Tvert i mot, kan man nesten si.
Vanskelige leveforhold trigger behovet for å sikre nye generasjoner.
Og nye generasjoner forutsetter blomster og frø.
Det er slik plantene er programmert.
Det ligger i genene.

To agapanthus-planter har stått uten blomster i to-tre år.
Den ene står på sin vante plass i bakkant av staudebedet ved gårdsplassen.
Den andre står i en krok på den øverste plenen.
I år har begge flere knopper.

Begge har fått det litt lysere der de står.
Grantrærne som tidligere skygget for planta i staudebedet, er felt og borte.
Og brudespireabuskene som skygget for planta på den øverste plenen, er fått redusert omfang.
Denne planta har dessuten fått mer jord rundt røttene.
Den har siden den ble omplantet for noen år siden, hatt for mange "luftrøtter".

Disse to plantene lærer oss noe som er viktig for enhver hagedyrker:
Gi ikke opp om du ikke lykkes i første omgang.
Kast ikke planter, men endre litt på forholdene og gi dem en ny sjanse.
Selv relativt  små endringer, kan gi store forbedringer.
Noe våre to agapanthus-planter er ugjendrivelige bevis på.

Matfat og aktivitetsområde

Foto: Kow d. e. 03072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Plenen er ikke akkurat nyslått, og den kommer til å bli verre før den blir bedre. Mye verre.

Jeg er rekonvalesent.
Jeg har operert bort en nyre, og kan ikke ta tunge tak på en stund.

Jeg får f. eks. ikke slått plenen.
Selve gressklippingen er vel ikke så tung - den skulle jeg nok klart - men gressklipperen skal bukseres opp natursteintrappa fra gårdsplassen til tomtas øvre nivå.
Det krever mer draing og dytting enn sårene mine har godt av.

Dessuten skal oppsamleren tømmes.
Det er tungt.

Hvis du nå skulle tenke at man kan jo bare la være å samle opp.
Lar man det avklipte gresset ligge, blir det gjødsel.
Så er ikke det noen løsning for meg.
Sånn uorden orker jeg ikke.
Jeg mulcher med avklippet både i blomsterbed og under buske og trær.
Men på plenen vil jeg ha orden.

Nei, da lar jeg heller plenen være uslått inntil videre.
Til glede for humler og bier - og masser av veps.
Vakkert er det også med markblomster i plenen - eller på gressbakken som kanskje er en riktigere betegnelse akkurat nå.

Nå lurer jeg på om jeg får slått plenen før måneden ebber ut.
På Olav Haraldsson den helliges dødsdag kan det hende at barn, svigerbarn og barnebarn stikker innom.
Ikke for å feire olsok, men for å gi oppmerksomhet til familiens gartner, "Moff", som fyller 78 år den dagen.
Da hadde det vært greit med en striglet plen.

Skjønt, hvem bryr seg.
Kanskje er det bare gartneren som lar seg genere av det høye gresset.
De andre har nok sett plener med langt gress før.
Uten at det har hemmet livsutfoldelsen.

Så vi får sjå ...

Vakker blå lobelia og litt om lokalpatriotisme

Foto: Kow d. e. 03072015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Den blå lobeliaen gjør seg godt mot den mørkt brunbeisede veggen. Ikke en gang de mindre pene pottene og potteskjulerne klarer å ødelegge det vakre inntrykket.

Blått i blått på verandabordet.

Jeg "elsker" fargen blå.
Skjønt, fargen?
Det fins minst "fifty shades of blue".

Blå er mine favorittfarger.
Mørke og lyse.
Iris, kinasøte - og lobelia - står derfor høyt i kurs hos meg.
Sammen med en rekke andre blå blomster - hageblomster og markblomster.

Heldigvis har familiens overhode - mater familias - ikke noe i mot blå blomster.
Hun liker dem hun også.
Derfor er det mye blått hos oss.

Kanskje ligger smaken i genene.
Opprinnelig er vi fra Sarpsborg.
Selv om vi ikke har bodd der siden 1959, heier vi på fotballaget Sarpsborg 08.
De har blå og hvite drakter.

Dessuten heier vi på iskrigerne til ishockeylaget Sparta.
De har blå drakter.

Sarpsborg er en rød by politisk.
På alle andre måter er byen blå.

Da byens torg ble innredet etter total renovering, ble det installert røde benker.
Fadesen utløste et ramaskrik.
Nå er de røde benkene borte, byttet ut med - blå!

Man tøyser ikke med alvorlige ting.
Blå er byen ved fossen.
Romantikkens blomst var også blå.
Blå er de vakreste blomstene i bedet.
Og på verandaen.

Blå lobelia er en fryd for øyet og en lise for sjelen.
Syns i alle fall vi.

Pernilla, Tareq og John

Foto: Kow d. e. 03072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Tareq Taylor og Pernilla Månsson Colt drøfter bruk av smakspelargonier i hagen og i maten.

Pernilla Månsson Colt leder det beste hageprogrammet jeg vet om.
Men så har hun da også to uforliknelige medspillere i kokken Tareq Taylor og gartneren John Taylor.

Programmet til Pernilla, Tareq og John er instruktivt.
Men aldri bedrevitende, doserende og kjedelig.

Det er holdt i en lett, ertende, småkjeglende, sjarmerende tone som kler stoffet og de tre deltakerne.

John er en kunnskapsrikt og erfaren gartner som bor og arbeider i Malmø, men noen ganger ser ut til å glemme at han ikke lenger er i England hvor han kommer fra.

Tareq er mesterkokken og hobbygartneren som lager de lekreste retter med små midler.
M.a.o. retter som seerne selv kan lage i sin egen hage eller på sitt eget kjøkken.
Tariq tråkker ikke i gamle spor, og er ikke redd for å gå nye veger.

Og Pernilla syr det hele sammen.
Sympatisk, flørtende og skjelmsk holder hun de to "gutta" i ørene, og får sin vilje igjennom - om nødvendig med tilpasninger som viser seg å være mer vellykkede enn hennes opprinnelige ideer.
Programmet er lett, trivelig - og som sagt: informativt!

Akkurat nå sender NRK noen gamle programmer i reprise.
Jeg har sett dem før, men ser dem gjerne igjen.
At programmene er i utakt med årstiden gjør heller ikke noe.
Kunnskap er aldri bortkastet.
Og gode seeropplevelser har verdi i seg selv.

Derfor: Takk til NRK.
Og takk til Pernilla, Tareq og John for sympatiske og gode programmer.

Kruspersille og koriander

Foto: Kow d. e. 01072015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Korianderen i bakkant og kruspersillen foran vokser og forsyner oss med friskt grønt. Salvien som kikker inn fra venstre, har overvintret ute i kjøkkenhagen på nordsiden av huset. Nå nyter den sommeren i en av plastdunkene på terrassen.

Jeg har tidligere vist at ompotting ikke berget basilikumplanta vi kjøpte i butikken.
Den fikk de aller beste forhold, men døde hen.

Samtidig kjøpte vi en korianderplante.
Etter som koriander erfaringsmessig tåler et tøffere uteliv, plantet vi den direkte i en av plastdunkene på terrassen.
Der har den vokst og utviklet seg.

Først la den seg riktignok flat og så nokså medtatt ut.
Men det kom raskt nye, friske, opprette skudd fra rota, og nå er den riktig fin.

I plastdunken deler den plass med en kruspersille som vi først klippet av inne, men plantet ut da den ikke lenger så ut til å trives innendørs.
Den har også fått nye, sterke skudd med kraftig bladverk etter at den kom i friluft.

Tilveksten på begge plantene er så god at vår lille familie kan forsyne seg av friskt grønt uten å tenke på at plantene ikke tåler belastningen.

Man er altså ikke dømt til å mislykkes med alle urteplanter fra dagligvarehandelen som man forsøker å holde liv i og få mer ut av enn det vesle grønne som er der når plantene kjøpes.
Men det er et lotteri - med både tap og gevinst.

Svarthyllen tar revansj

Foto: Kow d.e. 01.07.2015 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Svarthylltreet har virkelig funnet seg til rette. Blomsterprakten er stor. Men hvor mye bær blir det?

Svarthyllblomsten er vakrest når den sitter på treet. I en vase drysser den raskt.

Svarthylltreet har tatt sitt monn igjen.
Som jeg har beskrevet flere ganger tidligere, hadde det en ganske problematisk start.
Men da jeg flyttet det til den nåværende vokseplassen på nordsiden av huset, ble det fart i sakene.

Av hensyn til naboen som gjerne vil ha TV-signaler fram til "tallerkenen" sin - og det er jo ikke noe urimelig ønske - har jeg flere ganger beskåret treet kraftig - fortrinnsvis for å begrense vekst i høyden.
Men svarthyllen tar raskt det tapte igjen.

Klatrestativ
Hylletreet blir dessuten brukt som "klatrestativ" av humleplantene i nærheten.
Det ser det ikke ut til å ta skade av.
For å begrense humlebuskenes voldsomme vekst, river og sliter vi i de mange meter lange "lianene".
Det gjør vi minst et par ganger i vekstsesongen.
Da brekker også kvister og greiner på svarthylltreet av.
Det ser imidlertid ikke ut til å plage eller skade hylletreet.
Det vokser.
Og blomstrer.

Fra saft til vin
I fjor lagde vi saft på hylleblomster.
Den gjæret og ble ikke god.
Vi - eller rettere sagt jeg - slo den ikke ut, men gav den en sjanse.
Nå smaker safta vin.
Jeg har smakt noen ganger, og vinen blir stadig bedre.
Så kanskje ...

Bærene forsvinner
I år vil jeg prøve å lage saft på hyllebær.
Hvis det blir noen bær til overs til oss, da.
Etter at fuglene har forsynt seg.
Og etter at lusene har tatt det de makter å spise opp.
Det er ikke lite.
Etter lusene står de tomme blomsterstilkene igjen, mens kartene i ulike stadier er fortært og borte.
Men før eller senere må vel treet produsere flere bær enn glupske lus og fugler klarer å fortære.
Kanskje skjer det i år?
Vi krysser fingrene og håper det beste.
For svarthyllsaft er godt.
Og framfor alt sunt.
Med masse antioksidanter.

Akeleienes fargemutasjon

Foto: Kow d.e. 29.06.2015 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Alle akeleiene i hagen er blå ...

 

... bortsett fra denne som er hvit, selv om de åpenbart kommer fra samme morplanter.

 

Vi har mange akeleier i hagen.

De likner hverandre.

De er mørkt blå.

 

Det er ikke så rart.

Akeleier sår seg mer enn villig, og plantene i vår hage er i nær slekt og familie.

Arvede egenskaper med andre ord.

 

I fjor tok jeg en plante som hadde valgt seg plass på et upraktisk sted, og plantet den i blomsterbedet på nordsiden av huset.

De øvrige plantene står på sør- og vestsiden.

 

Planta på nordsiden har ikke blå blomster.

Den har hvite!

 

Vi har tidligere hatt masser av beige og rosa akeleier.

Plantene med de blå blomstene, må være etterkommere etter de beige og rosa.

Vi har nemlig ikke sådd noen og ikke plantet inn noen utenfra på mange år.

 

Når blomstene har skiftet farge, må det mest trolig, skyldes endringer i jordsmonnet der de gror

Men hva vi har gjort for å endre jorda - for eksempel surhetsgraden - så radikalt at alle akeleiene er blitt vakkert blå, vet vi ikke.

Vi har år om annet tilført hjemmelaget kompost.

Noe "brukt" overskuddsjord fra potter og urner som har fått ny jord, er det nok også blitt gjennom årene, men ikke over alt.

Men akeleiene er blitt blå.

 

Bortsett fra den ene som står i bedet på nordsiden.

Som derfor står mørkere og er utsatt for mindre direkte sol.

Og som kanskje står i jord med en annen surhetsgrad og med andre næringsforhold forøvrig.

 

Andre forhold enn jordsmonn, lys og i noen grad temperatur, som kan være årsak til fargeforskjellen, vet vi ikke om.

Er det noen der ute som kan forklare fenomenet på mer vitenskaplig vis?