Bladene på plass i kompostbingene

Foto: Kow d.e. 241109 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Bingene for kaldkompost er fulle. De var ikke tomme da jeg startet, men høstens blader fyller godt opp.

Nederst: Siste rest av det som skal i komposten. De våte bladene råtner nok fort når temperaturen stiger.

Så er det gjort.

Endelig fikk vi en dag med opphold slik at jeg kunne gå ut og rake løv og fylle opp bingene for kaldkompost.

Men nå er høstens blader der hvor de skal bli til ny, næringsrik jord.

Det vil si: De bladene som er friske og ikke drar med seg uønsket sykdom og sopp og forurenser den framtidige jorda, er lagt til kompostering.

Vi har noen blader som ikke egner seg til kaldkompostering også. Blader fra sibirkornell og kirsebær.

Kirsebærbladene er kjørt på kommunens fyllplass for hageavfall for lengst, og kornellbladene følger etter så snart været tillater det.

Jeg går ikke gjerne ute og raker løv i regnværet.

Jeg har lurt på om det er riktig å levere løv og kvister med sykdom på kommunens oppsamlingsplass.

Når jeg har gjort det, skyldes det at det nok er mye annet som heller ikke er helt "sterilt" der, og at omdanningsprossen foregår under høy varmeutvikling. Det ryker og damper av den oppkvernede biomassen, så det er en fornøyelse å se.

Men kan man være sikker på at sporene til sykdomssoppene dør og ikke sprer sykdommer til dem som bruker den komposterte massen? Hvem nå det kan være?

Burde det sykdomsbefengte hageavfallet vært kastet i søpla?

Men hvor hadde det da havnet?

Ville det blitt destruert ved brenning? Eller ville det blitt gravd ned og likevel kompostert på en måte? Utenfor all kontroll?

Og hva ville renovatørpersonellet si til å få soppbefengt høstløv og trevirke i søppelsekken?

Disponeringen av løv og andre planterester fra syke planter er et dilemma.

Hva mener "ekspertisen", mon tro?

Sidensvansene er her

I dag var sidensvansene (bombycilla garrulus) her igjen.
De har vært her noen ganger nå.
Men flokkene er små. Ikke som tidligere år. Da har det "drønnet" i lufta når de har kommet og slått seg ned. Eller tatt av.
Nå er det "bare" mellom 10 og 20 individer i flokken.
I vår hage er det hovedsaklig de røde bærene på de forskjellige mispelbuskene som trekker.
Men fortsatt er det mange bær igjen. Fuglene kan derfor gjerne bli her en stund. For vår skyld.
Vi nyter synet der vi står i skjul inne i stua.
Får fuglene øye på oss, stikker de av.
De er utrolig sky.
Med utgangspunkt i mine erfaringer gjennom flere år, er det ufattelig at Bokklubbens Naturhåndbøker (J. W. Cappelens forlag 1994) i bindet om fugler kan skrive at sidensvansen er "Selskapelig, oftest lite sky".
Å ta bilde har jeg måttet oppgi. Foreløpig.
Jeg har stått på lur med kameraet klart. Ute. Inne. Og i døråpningen. Men fuglene lar seg ikke overliste.
Noen ganger kommer flokken elegant svingende inn mot trærne der bærene henger, og vi tenker: Nå. Bare de kommer nærme nok, skal det endelig lykkes å få tatt et bilde.
Men nei.
I siste liten svinger de elegant unna og lander i stedet hos naboen lenger nede i vegen .
Der får de trolig være i fred for innpåslitne kameralinser. Og nysgjerrige, truende iakttakere.

Første advarsel

Foto: Kow d.e. 141109 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Lørdag 14. november var den første "skikkelige" vinterdagen hos oss. Da så det sånn ut da vi våknet.

Midten: Mennesker og dyr avleverer spor i snøen.

Nederst: Foreløpig bærer rododendron-buskene snøen uten problemer. I fjor lå de flate under dyp og tung snø et par måneder, men kom som ved et mirakel, fra det uten særlige skader.

Nå er vi advart.

Og minnet om hvordan det trolig kommer til å bli framover.

Jeg både gleder og gruer meg.

En del vekster har utvilsomt nytte av snøen som - når den er tykk nok - bidrar til å hindre altfor sterk frost i det jordlaget hvor røttene er.

På den annen side representerer snøen - i alle fall den våte og tunge - alvorlige påkjenninger på de delene av plantene som befinner seg over bakken.

Forøvrig er snøen vakker. Der den ligger uberørt på plenene, over staudebedene, i kjøkkenhagen - og på sommerens sitteplasser.

Eller sirlig brøytet rundt gårdsplassen.

Jeg måker for hånd, og ser på måkingen som en del av arbeidet med å holde hagen - og gårdplassen - pen.

Grundig måking. Og rette kanter.

Det kan bli temmelig slitsomt for en gammel rygg. Men jeg velger å se på det som mosjon.

Når snøen er tung, det er ekstra mye av den, og når det må måkes raskt for å få bilen på vegen til nødvendige oppdrag, hender det imidlertid at savnet av en snøfreser er følbart.

Men foreløpig er garasjen full. Vi har derfor ikke plass til en tilvekst til maskinparken.

Så den gamle ryggen må nok krøkes i år også.

Hvis det blir noe snø å snakke om i år da.

Foreløpig er vi blitt spart.

Med unntak av sist lørdag, da.

Men da var vi ikke hjemme. Og dagen etter hadde naturen selv ryddet opp.

Og i dag er det nærmere 6 plussgrader. Og regn.

Så vinteren lar vente på seg.

Men vi er, som sagt, advart.

Bladene er falt

Foto: Kow d.e. 111109 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Bildene: Løvtrærne hadde fine farger. Nå har de kastet bladene og står med nakne greiner som tusjtegninger mot en grå høsthimmel.

Det var vakkert så lenge bladene satt på trærne.

Riktig fargeglade var de.

Men så kom frost og kulde. Og da falt bladene av.

Ikke alle. Men det aller meste. Og peneste.

Nå ligger de på bakken og bidrar til vår dårlige samvittighet.

Vi burde ha rakt løv. Men har ikke orket. Det har vært for hustrig. Så vi har prioritert innendørs gjøremål.

Men vi må nok til pers. Vi slipper ikke unna.

Skjønt noe lar vi ligge.

Alle de små bladene under spireabuskene og bladene under duftskjærsminen f.eks. Og alt som faller i blomsterbeddene. Og i hekkbeplantingene i skråningen fra vegen inn mot gårdsplassen.

Egentlig er det bare på plenene og gårdsplassen vi fjerner løvet. Eller mesteparten av det.

Det vi raker sammen og bærer bort, plasserer vi i kaldkompostbingene.

Det blir utmerket jord etter hvert.

Har vi potter med planter som tåler en norsk vinter, og kan overvintres ute, graver vi dem godt ned i løvhaugen. Ikke fordi det er frostfritt der, men fordi vi forestiller oss at det ikke er så kaldt der som på bar mark.

Vi vet ikke. Men det meste pleier å klare seg når det står sånn.

Kirsebærtreet har vært uten blader lenge. Det har monilia. Bladene derfra har vi kjørt på kommunens plass for hageavfall hvor biomassen kvernes opp og hvor gjæringen holder høy temperatur -hvis vi tolker røyken og dampen fra de gjærende massene rett.

Vi regner derfor med at soppen blir destruert. I motsatt fall ville vi kjørt disse bladene på søppelfyllinga.

Før i tiden brente man slike ting. I dag tar vi mer hensyn til miljøet. Og til naboer som muligens ville blitt plaget av sur røyk.

Så kommunens anlegg for hageavfall - eller søppelfyllinga - blir stedet for blader og planterester som vi ikke komposterer selv.

Enten i kaldkompostbingene. Eller som "tørrmasseinnblanding" i varmkomposten som fortsatt jobber og gjærer og produserer varme.

Vi får se hva det blir til neste uke.

Akkurat nå er det hvitt på bakken. Men snølaget er beskjedent. Så snart snøen går, skal vi rake løv.

Før vinteren kommer for alvor. Og tar overtaket.

Enslig karpatklokke

Foto: Kow d.e. 111109 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

En enslig karpatklokke utgjør blomstring nummer to på de nedklipte tustene ved sørveggen.

Første blomstring var som vanlig flott.

Den 17. juli klipte jeg ned karpaklokkene for om mulig å få en blomstring til.

Det lyktes til en viss grad forrige sommer.

Men ikke i år.

I år bestod blomstring nummer 2 av èn blomst.

Det er ikke så lenge siden den sprang ut. og den varer ennå.

Uanfektet av korte mørke dager og minusgrader.

At "etterblomstringen" ikke ble større, er i grunnen overraskende.

Vi klipte ned tidligere i år enn i fjor. Plantene skulle altså hatt bedre tid enn tidligere til å sette nye knopper og blomster.

Dessuten pleir det å bli veldig varmt og tørt i det sørvendte bedet inntil veggen ut på sommeren.

I år sørget stadig regn for naturlig vanning. Selv her inne under takskjegget.

Bladverket vokste godt.

Men blomster ble det altså ikke.

Unntatt denne ene. Som ser like "sprek" ut ennå.

Vi får glede oss over den. Og forsøke å tenke ut hva som kan ha gått "galt".

Uansett om vi finner en plausibel forklaring. Eller ikke. Prøver vi nok på neste sommer.

Hvis vi lever og har helsa.

Mispel - fin om høsten

Foto: Kow d.e. 051109 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Røde blader og røde bær. Mispelen er en riktig fargebombe i den snart avblomstrede og mer og mer fargefattige høsthagen.

Cotoneaster - eller mispel som vi vel sier på norsk - er en mangfoldig slekt.

Vi er heldige og har en del forskjellige.

Noen har vi plantet. Andre er kommet av seg selv. Eller trolig ved hjelp av fuglene.

Fra mitt barndomshjem fikk jeg et par rotskudd med merkelig form.

Det ene så ut som en litt lang og altfor tynn spaserstokk med overdrevent langt håndtak.

Det har i tidens løp utviklet seg til en kraftig, frodig buske ved innkjørselen.

Det andre var en rett, tynn 30-40 cm lang stamme.

I dag - godt og vel 20 år senere - er denne en fin, solitær buske med utoverhengende grener inn mot gårdsplassen under en av syrinbuskene.

Det er den vi ser i høstskrud på bildet overfor.

Dvs.: Det er en del av den vi ser. Resten av greinene har funnet vegen fram gjennom det tette buskaset av snøbær- og diverse spirea - samt syrin - som den er omgitt av, og lever sitt eget liv i skråningen mot hagenivået nedenfor.

Sånn lar vi det være.

Vi kunne beskåret og klippet og hjulpet til med å holde orden og skaffe lys, selvfølgelig, men foreløpig har buskene klart seg godt på egen hånd.

Mot gårdsplassen er mispelbusken riktig flott på denne årstiden.

Elegante greiner og fine farger.

De røde bærene burde vært spist av sidensvansene nå, men dem har vi ikke sett noe til i år.

Så da får de bare ha det så godt.

Bærene henger der, røde og lekre.

Men hvis fuglene med pønkersveisen forsmår, skal ikke vi nøde dem.

Vi har å by bort, men ikke å krysse bort.

Som min mor bruker å si.

Mer om roser i november

Foto: Kow d.e. 051109 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Klatrerosa med de røde blomstene tar ingen notis av at kalenderen sier at det er november. Den blomstrer ufortrødent.

Midten: Også de rosa stilkrosene setter nye knopper og folder ut nye blomster selv om kvikksølvet i gradestokken har krympet merkbart.

Nederst: Pink Grootendorst-rosene står utsatt til, men fortsetter å sette stadig nye knopper og blomster.

I går skrev jeg et innlegg om de av rosene i vår hage som blomstrer i november.

Men det bildet jeg hadde, var vel 14 dager gammelt.

Jeg gikk derfor ut i går og tok nye bilder. Av Pink Grootendorst-rosene i skråningen langs innkjørselen og noen av stilk- og klatrerosene tett inntil sydveggen inne på gårdsplassen.

Som bildene viser, blomstrer de som om vi skulle være inne i en langt varmere årstid.

Grootendorst holder ut

Foto: Kow d.e. 171009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Pink Grootendorst-rosene - som har en og annen mørkere rød inne i mellom - blomstrer fortsatt.

Det er kaldt og grått, og det snør så smått - selv om det er langt mellom snøfnuggene - med Pink Grootendorst-rosene holder ut.
De setter stadig nye blomster.
Bildet ovenfor er riktignok vel 14 dager gammelt, men det er fortsatt roser - og knopper - i bedet.
Så "den blomstertid" som våre naboer og venner i øst synger om, er ennå ikke over.
Under ikke altfor ugunstige vær- og temperaturforhold kan blomstringen holde på til juletider.
Det gjelder klatrerosene og stilkrosene i sørveggen også.
Husets frue hadde nylig jubileum, og vi kunne den 30. oktober klippe inn roser fra egen hage til å pynte bordet med.
Så kalenderen bryr våre roser seg lite om.

Besøk på kjøkkenbordet

Foto: Kow d.e. 271009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Marihøna gikk og gikk rundt og rundt på kanten av salatbollen. Slik vi vel alle går rundt kanten på livets salatbolle. Uten påviselig mål og mening.

Da jeg satte meg ved kjøkkenbordet for å lage salat, fikk jeg besøk.
Den besøkende slo seg ned på kanten av glassbollen jeg skulle ha salaten i.
Uten å røpe hvor den kom fra.
Den bare var der. Plutselig.
Og der lot jeg den sitte.
Det vil si: Den satt ikke. Den gikk. Utrettelig. Runde etter runde.
Uten å la seg skremme av at jeg fylte opp bollen med ingredienser.
Verken grønne salatblader, røde tomater, paprika, eller fetaost og tranebær, skremte - eller lokket - den plutselige gjesten ned fra bollekanten hvor den ufortrødent gikk og gikk.
Slik vi vel alle gjør, når det kommer til stykket.
Går og går rundt livets salatbolle. Uten påviselig mål og mening.
Kanskje hadde den holdt til i salathodet.
Og var mett. Men trengte å røre på seg litt.
Mosjon er sikkert sunt for Marihøner også.
For det var det det var. En Marihøne. Som mosjonerte på kanten av en glassbolle. På vårt kjøkken. En litt hustrig dag i slutten av oktober.
Men hvor skulle jeg gjøre av den?
Jeg satte den på et grønt salatblad og plasserte den forsiktig og omtenksomt i varmkompostbingen.
Hvor den enten kan oppholde seg i varmen fra gjæringsprosessen.
Eller kan stikke av. Etter eget forgodtbefinnende. Og ved egen hjelp. Hvis den foretrekker et noe kjøligere oppholdssted.
En hyggelig fransk visitt og påminnelse om sommeren, var det i alle fall.
Nå som hageaktivitetene er innskrenket til det ubetydelige.