"Evighetsblomster" - III

Foto: Kow d.e. 25052014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Fin? Denne planta som prydet "verandakassa" i fjor, har ligget ute i vinter med minimalt med jord omkring røttene - og blomstrer nå som aldri før. Det må man vel kunne kalle "evighetsblomst"?

Stemorsblomster tåler det utrolige.
Kulde bukker de f.eks. ikke under for.
I alle fall ikke alle.

Den frodige, riktblomstrende planta på bildet ovenfor er fra i fjor.
Men bildet er tatt i dag.
Den lever i beste velgående.

Jeg skrev om den 11. januar under tittelen "Evighetsblomster", og  under tittelen "Evighetsblomster - II" den 8. april.

Stemorsblomster er hardføre.
At jeg skulle klare å holde liv i denne planta, var jeg egentlig ganske sikker på.
Hadde den klart seg gjennom vinteren, ville den nok fortsette å leve når den kom i ny jord og i potte.
At den skulle blomstre så rikt og bli så flott, var jeg imidlertid ikke forberedt på.

Av dette trenger jeg følgende lærdom: Man skal tenke seg vel om før man kaster planter.
Fins det minste håp, bør de få nok en sjanse.
Kanskje takker de for sjansen ved å overraske med generøs blomstring slik stemorsplanta på bildet ovenfor har gjort.

Nå er spørsmålet: Hvor lenge vil den fortsette å glede oss med et vell av vakre blomster?
Holder den sommeren ut dersom den får vann og gjødsel?

Villige, varige "vipeegg"

Foto: Kow d.e. 18052014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

"Vipeegg" og primula konkurrerer med grantrærne om fuktighet og næring - og ser ut til å klare seg bra.

Da jeg delte "tusta" med Fritilaria Meleagris, eller vipeegg, i fjor, plantet jeg noen av løkene i staudebedet under grantrærne ved gårdsplassen.
Jeg tenkte det var en sjanse å ta, for grantrærne sender sine finmaskede rotnett ut i det lette og næringsrike jordsmonnet og forsyner seg grovt av både fuktighet og næringsstoffer.
Men vipeeggene ser ut til å like plassen de er blitt tildelt.
De blomstrer frodig - og blomstene står lenge.
Mye lenger enn de løkene som fortsatt står i den solrike vestveggen, og de jeg plantet på andre steder hvor de står i direkte sollys.

Også primulaene som krever mye fuktighet hvis de ikke skal tørke og dø ut, er frodige og fine med mange blomster der de står i det lett skyggefulle bedet under grantrærne.

Jeg har selvfølgelig ikke overlatt alt til tilfeldighetene.
Jeg har vannet et par ganger i løpet av våren.
Regnet har det også gjort, men det skal regne mye før det blir skikkelig vått under greinene med tett granbar.

De andre staudene i bedet ser også ut til å få den næringen og den fuktigheten de trenger.
De er friskt grønne og har god tilvekst.
Det viser at man ikke skal være redd for å prøve løsninger som i første omgang ikke virker fornuftige.
Naturen har sin egen logikk.

Mose

Foto: Kow d.e. 09052014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Hvem river mosen av steinene på tomta? Dyr med nebb eller dyr med klør? For et dyr er det vel?

Snart dekker mosen hele steinen. Det er vakkert - etter min smak.

Her var det et fint, mykt, grønt heldekkende lag av mose, men i nattens mulm og mørke har noen vært der og flekket mosen av og laget stygge sår.

Her er en "step stone" som har fått være i fred. Foreløpig. Et vakkert skue, syns jeg.

På inngangstrappa og på trinnet opp til sitteplassen ved inngangen er mosen revet eller hakket av i små "mosedotter". Flere steder på gårdsplassen er det likedan. Hvem gjør dette? Og hvorfor?

Jeg syns mose er vakkert.
Jeg vil ikke ha den over alt, men mange steder er den mer enn velkommen.
Ikke en gang mose i plenen er jeg frenetisk motstander av - selv om jeg sprer vedaske der og håper på gress.
I mangel på levedyktig gress er mose både myk og god å gå på for små barneføtter - og grønn og pen å se på.
Folk som skaffer seg maskiner og river opp mosen for å få en lytefri gressplen, har jeg ingen sans for.

På øst- og nordsiden av huset vokser mosen frodig - på bakken, på fjellet, på steiner, ja, stort sett over alt.
På østsiden av huset er det en "skogteig" som vi eier.
På nordsiden er det skyggefullt og mye furunåler.
På disse to sidene er nok "miljøet" og jordsmonnet surt.
Og mosen vokser villig.

I stedet for å betrakte den som en fiende som må bekjempes, har vi valgt å se på og behandle den, som en venn.
Et dekorativt innslag i hagen.

Vi blir derfor både lei oss og irritert når "noen" ødelegger.
Hvem denne "noen" er, vet vi ikke.
Men vi går ut fra at det er et dyr.

Er det fugler?
Eller er det firbente dyr?
Er det grevlingen?

Og hva er hensikten?
Mat?
Hva skjuler seg i eller under mosen som dyr kan være interessert i å fjerne mosen for å få tak i?
Når jeg ser nærmere etter, finner jeg ingen ting.
Verken der mosen er fjernet, eller når jeg forsiktig løfter på moseflak som foreløpig har fått ligge i fred.

Jeg følger utviklingen med spent oppmerksomhet i håp om å avsløre synderen.
Ødeleggelsene ser imidlertid ut til å finne sted om natta.
Da sover jeg.
Men jeg vet om ødeleggelsesmester som er aktiv da, og som har endevendt bringebærlandet og plenen vår tidligere.
Er det grevlingen som har vendt tilbake?
Og: Er ødeleggelsen av mosen bare et forvarsel om hva vi har i vente?

Vi krysser fingrene og håper det beste.

... deilige bjørnebær

Foto: Kow d.e. 09052014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Bjørnebærbuskene ser ikke ut til å ha tatt skade av årets vinter som jo var usedvanlig mild. Ennå er det for tidlig å si hvor mye det er liv i, men det ser bra ut.

I fjor trodde jeg at den harde vinteren hadde tatt knekken på bjørnebærbuskene.
Alt så tørt og dødt ut.
Men noen av stamme hadde greid seg, og nye vokste fram i løpet av sommeren.
Riktignok var bærhøsten sist sommer minimal, men at buskene hadde overlevd, var tross alt det viktigste.
Når ser det riktig bra ut - med friske, grønne skudd tett i tett på stammer og grener.
Holder buskene hva de lover, kan vi se fram til nok et år med masse store, svarte, søte bjørnebær.
Hvis det er slik at bærene er sunnere jo mørkere de er, må bjørnebærene i vår hage være rene helsebombene.

Engletrompeter i skammekroken

Foto: Kow d.e. 09052014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Fem engletrompetplanter er satt ut på terrassen. I "skammekroken" så å si. De ser ikke spesielt vitale ut. Men de får en sjanse.

Tirsdag i denne uka skrev jeg om engletrompetplantene som ikke blomstrer, og som nå får sin siste sjanse.
De er i alt sju stykker.
De fem på bildet ovenfor, en med en stor og tung urne som ennå ikke er flyttet, og en ny av året som står i garasjen for å slå rot.
Den store skal stå i avskjæringen på bildet.

De to som står i svarte plastpotter, er omplantet denne våren.
De har fått større potter og ny jord.
Jorda er en blanding av hagejord fra sekk og kugjødselkompost.

Plantene i den brune plastpotta og keramikkrukka skal også få ny jord bare jeg kan gjenoppta utearbeidet.
Den vesle planta i den gule plastpotta er dyrket fram fra en stikling som jeg satte i fjor.
Den har holdt seg grønn, og har hatt blader, gjennom vinteren.

Da jeg har forstått at mangel på gjødsel kan være forklaringen på den uteblitte blomstringen, har jeg allerede begynt å vanne med gjødselvann med Blåkorn.
Heretter skal plantene få hønsegjødsel, dvs. hønsemøkkpellets oppløst i vann.

Det er mange eksperter der ute.
Hvis de som leser denne bloggen, mener å hvite hva jeg gjør galt, vil jeg gjerne vite det.
Når plantene har utviklet blader, har de hittil mistet bladene igjen etter kort tid.
Hvordan unngår jeg dette?
Og hvordan får jeg plantene til å blomstre?

Agapanthus og engletrompeter under åpen himmel

Afrikaliljene - dvs. agapanthus - og engletrompetene har jeg flyttet ut allerede.
De har stått ute døgnet rundt i et par uker allerede.
Forhåpentlig har de ikke hatt vondt av det.

For flere år siden glemte jeg å ta inn agapanthus-plantene om høsten.
De stod ikke i krukker, men var plantet i jorda.
Til min overraskelse greide de overvintringen uten problemer.
De blomstret rikt.
Jeg er derfor ikke redd for at det har vært - eller skal bli - for kaldt for dem.

Engletrompetene er jeg mer usikker på.
Vi har nå sju stykker som vi har formert ved stiklinger.

Engletrompetene lever farlig.
De par siste årene har de ikke blomstret.
Blomstrer de ikke denne sommeren heller, havner de på komposthaugen.
Vi har ikke vinteropplagsplass til planter som bare byr på problemer og ikke gir oss glede tilbake.

Joda, vi har skiftet jord og gitt dem større potter.
Men kanskje har vi gjødslet for lite.
Denne sommeren skal de få gjødsel nok.
Hjelper ikke det, er deres tid i vår hage ugjenkallelig over.
Så vi får se.
Enten blir det blomster, ellers blir det komposthaugen.
Dommen kan ikke appelleres.
Nå er det enten eller.

Vårregn

Det regner.
Livgivende vårregn som plantene sårt trenger.
For det var i ferd med å bli faretruende tørt.

Soldager er hyggelige.
Men evig sol gir ørken.

Naturen trenger både sol og regn slik den svenske poeten Martin Koch så treffende skriver:

"Men det ska vi lära av allt som vi se:
Om jorden ska bära små blommor som le
och mogna med frukter av alla de slag,
så måste på sol følja regn någon dag."

Og frukter og blomster vil vi jo ha.
Derfor er regnet særdeles velkomment.
Selv om det kanskje ikke er populært hos dem som må være ute.

Selv tar jeg min antibiotika og betrakter været og naturen som nyter regnet, gjennom stuevinduet.
En liten ekstra innsats har jeg gjort på morgenkvisten.
Jeg har båret noen av "inneplantene" ut i regnet.
Det dreier seg om fuksia, noen få pelargonier, diverse slyng og klatreplanter i potter samt spanske og hvite margeritter og bacopa.
Forhåpentlig har de godt av regnet.
Når kvelden kommer, lar jeg dem stå slik at jeg slipper å ta de våte plantene inn i gangen og i garasjen.
Jeg krysser fingrene og håper på at natta ikke blir for kald.
Jeg er ikke noen utpreget "risk taker", men noen sjanser må man ta.
Ellers blir det for tungvint.

1. mai - arbeidernes dag, Gaukmesse, "Maigreve" og Valborgsmesse

1. mai er en mangfoldig dag.

Fra 1889 har 1. mai vært arbeidernes internasjonale kamp- og demonstrasjonsdag.
Ikke "arbeidets dag" som enkelte gjerne vil ha det til.

I europeisk historie har den første dagen i mai imidlertid vært en merkedag lenge før arbeiderbevegelsen tok den i bruk som kampdag.

Mai ble i gammel tid ofte kalt såmåned eller blomstermåned.

Gaukemesse
På primstaven er 1. mai avmerket som Gaukemesse.
Den faller midt i Gauke-"måneden" som strekker seg fra midten av april til midten av mai.

Fra Gaukemesse kunne man vente å høre gjøken eller gauken.
Når gjøken gol, var det et tegn på sommer.
Men det var viktig å legge merke til hvilken himmelretning lyden kom fra.
Man tolket gjøken slik:

Nord någauk,
syd sågauk,
vest viljagauk,
aust giljagauk.

Nordgjøk varslet sykdom og snarlig død, sørgjøk varslet godt år, vestergjøk varslet at man skulle få det som man ville, og østergjøk at man ville ha hell i kjærlighet.
Hvis man klarte å stille seg under treet der gjøken satt og gil, ville man få oppfylt tre ønsker.

Da jeg var gutt, burde man ikke bade før man hadde hørt gjøken.
Ellers ville man bli syk.
Noen mente at å høre gjøken ikke var nok.
Gjøken skulle gale tre ganger før man uten fare kunne gå i vannet.
Kanskje hadde det sammenheng med at vi badet i Glomma som gjerne gikk stri av smeltevann på denne tiden av året.

Maigreve
I middelalderen samlet man seg 1. mai i det tyske kulturområdet til skyteøvelser, kappestrid og festligheter og valgte Maigreve.
Maigreven ble i triumf ble ført inn i landsbyen som tegn på at vinteren var overvunnet, og at den grønne årstid hadde tatt over.
Kåringen av Maigreve var en stor folkefest.
I "Hansabyen" Bergen skal innbyggerne visstnok ha praktisert denne tradisjonen langt oppover mot vår tid.

Valborgsmesse
I katolske land feiret man 1. mai "Festum Valburgis Virginis" - dvs. Valborgsmesse - eller Walpurgisnacht som tyskerne sier.
Den hellige Walpurga - altså Valborg - var en angelsaksisk kongsdatter som levde på 700-tallet.
I følge folketroen skal steinen på gravstedet hennes ha utsondret en helbredende væske.
Mange førkristne skikker og vårritualer er blitt knyttet sammen med den katolske feiringen av Valborg og Valborgsmesse.
Det gjelder trolig også svenskenes dans rundt mai-stången.
Ordet mai-stång har ikke noe med måneden mai å gjøre.
Mai-stång heter den fordi den er pyntet - utmajad - med løv osv. som en hyllest til våren.

Potetene i jorda

Jeg har hatt noen poteter liggende lyst slik at de har kunnet utvikle herdige groer.
Det dreier seg om noen litt store Belana og en del mindre Ringerikspoteter.
Nå er Belana-potetene og halvparten av Ringerikspotetene - til sammen omlag 20 stykker - kommet i jorda.

"Potetjordet" er ikke det beste.
Det ligger skyggefullt til på nordsiden av huset.
Området skulle være kjøkkenhage, men ble for mørkt - og surt.
Nålene fra furuene i skråningen mot nabotomta, gjør jordsmonnet til reneste surjordsbedet.
En real dose aske som jeg spadde ned, minsker forhåpentlig surhetsgraden.
Er det en vekst som erfaringsmessig ikke er kresen når det gjelder jordsmonnet, så er det potet.
Derfor gir vi dem en sjanse til å vise hva de duger til i den sure jorda i skyggen.

De 12 Ringerikspotetene som ennå ikke er satt, skal få plass i nabobedet.
Men våronna må tas i porsjoner.
Formen er ikke på topp.
Og temperaturen er ikke mye å skryte av, den heller.
Akkurat nå er det 12 grader på nordsiden av huset, men om natta er det farlig nær null.
Så lenge poteter og groer ligger beskyttet i jorda, gjør ikke den kjølige lufta så mye, men når nye vannholdige stengler og blad skyter opp, skal det ikke så mye til før de fryser i stykker.
Derfor kan det være greit å vente med å sette noen poteter.

Vi setter ikke poteter for å spare penger og skjøte på husholdningsbudsjettet.
Økonomien i prosjektet er heller tvilsom.
Men det er morsomt - og litt spennende.
Både for familiens "gartner" og for de mindre barnebarna som gjerne engasjeres i høstingen når den tiden kommer.
Vi plukker - og spiser! - alle de potetene vi finner.
Uansett størrelse.
Også dem som er små som erter.
Helt ferske, men grundig vaskete og uskrelte går de ned.
Jo, mindre, desto morsommere.
Syns både barnebarna og "gartneren".
Så nå er det bare å vente.