Centaurea montana - norsk som noen

Foto: Kow d. e. 26. oktober 2015©   Klikk på bildene for å se større versjon.

Honningknoppurten tar gjerne en ny runde om høsten hvis den blir klipt helt tilbake etter første blomstring.


Honningknoppurt - eller Centaurea montana som den heter på latin - har lang tradisjon i norske hager.
Men den "hører ikke hjemme i norsk natur", som det gjerne heter i dag.
I følge Wikipedia kommer den opprinnelig fra fjellområdene i Mellom-Europa og ble innført i Norge på 1800-tallet.
Så vidt man vet, ble honningknoppurt første gang nevnt i norsk hagebrukslitteratur i 1873.
Men til England skal den ha kommet allerede på slutten av 1500-tallet.

Honningknoppurten blomstrer fra juli til august, kan Wikipedia fortelle.
Bildet over disse linjene er tatt 26. oktober.
I dag er det 31. oktober og den blomstrer ennå.
Honningknoppurt bryr seg altså ikke om kalenderen eller hva botanikerne sier.
Den bestemmer sjøl.

Det gjør den også når det gjelder spredning i hagen.
Planta sprer seg både ved hjelp av underjordiske teger og frø.
Centaurea montana er som navnet sier, en fjellplante.
Den er krever lite næring, er meget hardfør, og frøene har en forbløffende spireevne.
Finner de en ledig flekk med jord, slår de rot og blir til en ny plante.

Honningknoppurt, må begrenses og holdes i sjakk ellers overtar de blomsterbedet og slår rot på steder hvor man ikke vil ha dem.
Men er man opptatt av å hjelpe humler og bier og andre insekter, bør man ha honningknoppurt i hagen.
Det fins både blå og hvite honningknoppurt, så man kan variere.
Humlene og biene oppsøker gjerne begge.

Et hjertesukk til slutt:
Hvor lang tid vil det ta før honningknoppurt blir regnet som en trussel mot genuint norske planter - slik det f.eks. er skjedd med lupiner?
Lupiner og honningknoppurt er klassikere i norsk hagekultur.
De spredte seg så villig at til og med fattigfolk kunne ha råd til dem.
Som de fleste andre stauder som pryder hagene våre, er de altså opprinnelig importert.
I dag er de imidlertid så norske som noen kan være.

Ringblomsten blomstrer

Foto: Kow d. e. 26. oktober 2015©  
Klikk på bildene for å se større versjon.

Potta som skulle bli full av solgule ringblomster, ble en skuffelse. Det ble bare grønt - i år som i fjor.

En eneste ringblomst er det blitt. Den har til gjengjeld stått lenge. Dessuten er det store knopper på både denne og planta ved siden av, så kanskje ...

Høsten er her, men vekstsesongen er ikke helt over.
Ringblomstene - eller rettere sagt ringblomsten - blomstrer nå.
Hittil har kun en plante satt blomst.
I tillegg har denne planta en stor knopp.
Det har naboplanta også.
Hvis resten av oktober og kanskje en uke eller to i november, har nattemperaturer på 4-5 grader og dagtemeperaturer rundt 10, så kan det kanskje bli et par ringblomster til.
Men det skal vel godt gjøres.

Nå står nemlig en stor, blank fullmåne over åsene i øst og lyser opp en stjernestrødd himmel.
Da vet vi at temperaturen fort synker under null, noe heller ikke den nokså hardføre ringblomsten setter pris på.
Vil jeg tro.
Men den rakk i alle fall å blomstre før frosten tok den.

Blomkarsen har ikke frosset

 

 

Foto: Kow d. e. 16. oktober 2015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Blomkarsen blomstrer ennå.

Vi har blomkarse både her og der. 
I urner og potter - og i bakken.
De fleste av dem blomstrer ennå.
Ingen ser ut til å ha att skade av de kalde nettene som har laget rim på hustakene og is på bilvinduene.

Blomkarseplantene er vannholdige og fryser lett.
Kuldegrader tåler de ikke.
Det kan altså ikke ha vært kuldegrader akkurat der disse plantene står.
Trolig har de ved en tilfeldighet stått i noen skjermede "lommer" der nattetemeparaturen ikke har sunket under 0. 

Nå er det vel ikke lenge til at det blir så kaldt om natta, at sommerplantene fryser uansett hvor de står.
Det gjelder derfor å "gripe dagene", nyte synet og få mest mulig ut av de solfylte - om enn kjølige - høstdagene vi har akkurat nå.
Plutselig er det for seint.
 

Røyksopp

Foto: Kow d. e. 16. oktober 2015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Røyksoppen er dekorativ og får lov til å utfolde seg på gårdsplassen.
 

Hva slags røyksopp er dette? Den er litt ru, men har ingen utpregede pigger eller vorter, og den har ingen stilk. 

Det er ikke en giftig gul potetrøyksopp for denne er ikke svart inni - selv ikke så sent som 16. oktober.

På gårdsplassen, der vi sager og kløyver ved fra tid til annen, vokser det sopp.
Det er en eller annen røyksopp.
De likner mest på vorterøyksopp, men har ikke tydelige "vorter" - verken på tidlige stadier eller senere.

Sporene eller mycelene har trolig kommet med veden som jeg har jobbet med på stedet.
Jeg feier opp etter meg, men sporene eller mycelene har havnet i sprekkene mellom belegningssteinene.
Mer jordsmonn trenger de ikke.

Tidligere i høst var soppene lysere utenpå og ganske hvite og svampete inni.
Da kunne de trolig vært spist.
Men verken "familiens gartner" eller "fruen i huset" er mykolog.
Vi lot dem derfor være.
Nå kan vi i stedet glede oss over soppfeltene - for det er flere - på gårdsplassen.
Vi syns at de er dekorative.
Og morsomme.

På minussiden

Foto: Kow d. e. 14. oktober 2015© Klikk på bildene for å se større versjon.

I dag var det rim på takene. 

I går flyttet jeg noen pelarginiaer og fuchsiaer i hus.
Jeg hadde planer om å flytte inn flere, men følte meg ikke bra og måtte gi opp.
Det var dumt for i natt har gradestokken "krøpet under null".

Takene er hvite av rim, og de som har bilen stående ute, måtte skrape is før de kunne begynne å kjøre.
Heldigvis er temperaturen nær bakken og nær vegger og under busker og trær gjerne noe høyere enn oppe i fri luft.
En inspeksjonsrunde i dag tidlig, tyder på at de plantene som ble stående ute, er kommet fra det med "liv og helse" i behold.
Skjønt, det er først når de kommer inn i varmen at frostskadene viser seg.
Vi tar derfor ingen ting for gitt.

Nå kan det raskt bli både minusgrader og snø.
Det gjelder derfor å få resten av plantene som til har tilbrakt sommeren i potter og urner, inn.
Pelargoniaer og andre "inneblomster" som står i de største urnene, planter vi om i mindre potter før de tas i hus.
Da tar de ikke så mye plass, og de tomme urnene kan stables oppe i hverandre.
Likevel holder det hardt å få plass til alt.
Mange - og særlig de største som f.eks. agapanthus - står i vedskjulet i kjelleren.
Men en del havner i kjellerstua og et andre boligrom i underetasjen.
Det er ikke så pent med avblomstrede og pistrete planter som er stuet sammen tett i tett på bord og hyller.
Det må innrømmes.
Trøsten er at det bare er vel 5 måneder til de skal settes ut igjen. 
Heldivis går tiden fort.

 

Kvede

Foto: Kow d. e. oktober 2015© Klikk på bildene for å se større versjon.

Japansk kvede er en prydbusk med nytteverdi. Om våren har den vakre rosa blomster, og om høsten masser av fine "epler".

"Eplene" smaker bittert, og egner seg best til å blande i syltetøy, gelé og saft av andre frukter.

Familiens gartner og amatørkokk har dårlig samvittighet.
"Eplene" på de japanske kvedebuskene er mange, store og fine i år, men henger ubenyttede på greinene og minner amatørkokken om at de burde vært brukt.
I alle fall noen av dem.

Jeg lager ikke noe av bare "kvede-epler".
Til det er de for bitre.
Men de setter en litt bitter smak på syltetøy, marmelade eller gelé av andre frukter.
Tidligere - da vi hadde nesten ubegrenset adgang til vanlige epler - lagde vi både mos og syltetøy med kvede i.
Ikke mye kvede, men akkurat passe.
Det var godt.
Det gav bl. a. de tilslørte bondepikene en pikant smak som jeg husker ennå.

Nå har vi ingen epler lenger.
Eplehagene er solgt, og her i vår egen hage har vi ingen frukttrær - bare bærbusker.

I år har vi hatt - og har vi ennå - en særdeles rik avling av bjørnebær.
Kanskje vi burde prøve med litt kvede i en porsjon bjørnebærsyltetøy?
Eller svartsurbær?
Det henger fortsatt noen få svartsurbær igjen på den ene buska vi har.
Også den har båret over all forventning i år.
Så vi har saftet og syltet en masse allerede.
Fryseren er full til randen, og i kjøleskapet fortrenger saft, syltetøy og gelé andre varer som også gjerne skulle stå kaldt.

Så det blir nok ikke populært om amatørkokken lager enda mer.
Men det frister å prøve.
Søte bjørnebær med en antydning av bitter kvede høres unektelig spennende ut.
Men bitre svartsurbær iblandet bitter kvede blir kanskje i bitreste laget?

Nå kan sidensvansene komme

Foto: Kow d. e. oktober 2015© Klikk på bildene for å se større versjon.

De ulike mispelplantene er fulle av røde bær. Fuglene spiser, men det er først når sidensvansene kommer at det blir fart i sakene.

Blomstene på mispelbuskene er beskjedne og gjør lite av seg.
Bærene derimot syns godt og er dekorative.
Ikke minst de røde, men også de båsvarte, pynter opp i hagen.

Og de trekker fugler.
Fugler av alle slag er velkomne hos oss.
Til og med skjæra.
Som det er mange av her.
Vi har talt opp til 10 om gangen i vår hage.
Hadde de bare ikke hatt den uvanen at de skiter på de mest upassende steder.

Skjæra spiser bær.
I alle fall blåbær.
Det bærer skjæremøkka sitt tydelige bud om.
Mispel-, eller cotoneaster-, bær har vi midlertid aldri sett at skjæra har spist.
De er det småfuglene som beiter på.

Fart i avsetningen på mispelbær blir det imidlertid først når sidensvansene kommer.
I store flokker invaderer de hagen og renspiser de overlessede buskene.
Når fuglene fråtser i bær og sluker store mengder på kort tid, er det trolig ikke alt som blir like grundig fordøyd.
Så når fuglene skiter ut fordøyde bær, spres frøene som bærene er fulle av, på en rekke nye steder.
Resultatet er sannsynligvis at nye mispelplanter på "uforklarlig" vis dukker opp langt borte fra buskene som frøene stammer fra.
På den måten har vi selv fått flere av våre mispelbusker.

Klatrerosa gir seg ikke

Foto: Kow d. e. 2015©Klikk på bildene for å se større versjon.

Oktober har begynt, men vår Heidelberg-rose fortsetter å blomstre som om ingen ting er hendt. 

Vår Heidelberg-rose har gledet oss siden tidlig på 1980-tallet.
Til å begynne med var den fantastisk - grønn og fin med masser av røde blomster.

Etter noen år ble den angrepet av bladrust, andre soppsykdommer samt myriader av bladlus.
Den så pjuskete ut, men den blomstret.

Etter et par kraftige nedklippinger, kom den seg igjen.
Familiens gartner plukket av syke blader og fjernet blader som var falt på bakken for å begrense smitte.
Det så ut til å hjelpe.

I årene som har fulgt, har det gått opp og ned med tilveksten - og bladveksten.
Et år så den ut til å ha "gått ut", men nei.
Nye "ekte" skudd kom fra rota.
Den er ikke lenger som i sin glanstid, men den lever - og blomstrer.
Hvert år.
Til dels rikelig.
Og den remonterer.
Ikke bare til langt ut på høsten, men noen ganger helt til jul.
Evnen til å fylle på med nye bristende knopper og blussende roser etter hvert som de gamle har takket for seg, har vært overveldende.

Nå er den i gang igjen.

Vår Heidelberg bryr seg ikke om kalenderen.

Den blomstrer som om vi fortsatt skulle ha sol og sommer.

Og sol har vi hatt noen dager.

Riktig fine dager og ikke altfor kalde netter.

Men nå skal det visst være slutt.

Nå kommer høsten for alvor.

Men synkende temperatur skremmer neppe vår Heidelberg.

Den pleier å fortsette å remontere.

Det hender, som sagt, at vi har roser i rosebedet ved juletider.

I år som tidligere, skal det bli spennende å se hva slags vinter vi får, og hvordan vår Heidelberg greier den.

Foreløpig blomstrer den.

Med mange blomster og flere lovende knopper.

Som om det fortsatt skulle være sommer.

Parkslirekne: Fin, men svartelistet

Foto: Kow d. e. 2015©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Parkslireknen er mektig og ganske flott der den skjuler verandaen og skjermer for innsyn. Men den er svartelistet og skulle aldri vært plantet.

At utålmodige hageeiere som gjerne vil plante noe som vokser fort og skjermer for innsyn, kaster sine øyne på parkslireknen, er ikke til å undres over.
Dessuten er den jo fin å se på.
Spesielt når den blomstrer.

Men den rasktvoksende planta med de bambusliknende, rørformede stammene, og det uregjerlige rotsystemet, er og blir et ugras.
Den er svartelistet med god grunn.
Den holder seg ikke på plass, men sender rotstenglene sine mange meter utover.
Rotskudd vokser opp over alt hvor de ikke skal være.
Ikke bare der hvor det er åpen jord, men også mellom belegningsstein og heller.

Hageeiere som er dyktigere - og mer radikale - enn jeg er, forteller at de har klart å ta knekken på veletablerte parkslirekner med Round Up.
Mine forsøk har nok vært for halvhjertede.
Jeg har brukt Round Up på rotskudd på ville veier.
De har visnet, vært borte en stund for så å komme igjen.

Ellers har jeg brukt handmakt.
Jeg har revet opp skudd, og jeg har brukt spaden.
Til liten nytte.
Det må gravemaskin til, sier de som har sett rotsystemet.
Røttene går usedvanlig dypt, og sprer seg vidt ut over.

Jeg er av dem som mener at den beste måten å slutte å røyke på, er å ikke begynne.
Slik også med parkslirekne.
Den beste måten å unngå ulempene på, er å aldri slippe plantene inn i hagen - om de er aldri så hurtigviksende og fine.
La deg ikke friste.
Motstår du fristelsen, sparer du deg selv for mange ergrelser og ekstra arbeid.
Så klok var ikke jeg.
Min unnskyldning får være at jeg ikke visste bedre.

Bryr seg ikke om kalenderen

Foto: Kow d. e. 2015©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Pelargoniumplanta i den vesle potta på veggen ved inngangsdøra bryr seg ikke om kalenderen. Nå er vi inne i oktober, og den er like fin selv om sommeren så avgjort er over.

Mange har gjort rent bord og kvittet seg med sommerblomstene.
Det ser vi når vi er i den kommunale "Gropa" med hageavfall.
Der ligger planter både med og uten blomster.
Også planter som kunne vært overvintret og tatt vare på.

Pengene sitter løst.
Folk kaster om høsten og kjøper nye når våren kommer.
Så slipper de bryet med å hjelpe plantene å overvintre.

Vi som har glede av å skape liv og holde planter i live, gjør det annerledes.
Vi setter planter i hus og vanner og steller.
Og vi tar stiklinger og lager nye.
Det koster oss ikke stort.
Og det gir mye glede.

Planta på bildet over disse linjene, overvintret i kjelleren fra i fjor til i år.
Den stod i den relativt grunne og ikke altfor rommelige pyntepotta hele tiden.
Jorda ble ikke byttet.
Den står faktisk i fjorårets jord.
Mye gjødsel har den ikke fått heller, men vann.
Den må ha hatt det "godt", for i år har den blomstret hele sesongen.
Og det gjør den ennå.
Uten å bry seg om kalenderen.

Se også:
http://hagekroken.blogspot.no/search?updated-max=2015-07-13T09:32:00%2B02:00&max-results=7&start=28&by-date=false

Bilder fra vår veranda

Foto: Kow d. e. 01102015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

I går kveld var himmelen dramatisk - og vakker, noe disse bildene tatt fra vår veranda bærer bud om.

Det er godt at vi lever i en opplyst tid - og tilhører et opplyst folk.
For ikke så altfor mange generasjonene siden, ville overtroiske mennesker tolket gårsdagens himmel som et umiskjennelig tegn på at endetiden er nær.

I dag vet vi bedre, og kan nyte det fantastiske lysspillet uten å være redd for snarlig død og fordervelse og menneskehetens undergang.

De fine fargene skyldes stormen nord i landet, kan meteorlogene fortelle.
Skyene kalles fjellbølger.
De får bølgeformasjoner når de ligger mellomhøyt og høyt over jorda og med stor fart treffer fjell som rager opp over landskapet.
Når sola skinner på de bølgeformede skyene, reflekteres lyset, og vi får slike spektakulære farger og formasjoner som de vi så i går kveld.

Hagen - og verandaen - er steder for naturopplevelser.
Jeg syns derfor at bildene av denne fargerike naturopplevelsen hører hjemme på hagebloggen.

Lobeliaen like fin

Foto: Kow d. e. 20092015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Fotografiet yter ikke lobeliaen full rettferdighet. Den er blåere enn bildet viser.

Våre lobeliaer er labile.
Noen blir pjuskete eller går helt ut mot slutten av sommeren og inngangen til høsten, mens andre bevarer blomsterfloret.

På bodet på verandaen har vi i hele sommer hatt en lobelia i potte.
Den har stått under tak og har hatt behov for å bli vannet.
Det har ikke skjedd regelmessig - dessverre.
Noen ganger har den sett sørgelig tørr ut når vi har kommet med vannkanna.
Men når den har fått vann, har den raskt kommet seg igjen.
Blomstene som har sett ganske medtatte ut, har våknet til liv og på ny inntatt sitt friske blå utseende.

Bildet over disse linjene ble tatt 20. september, men kunne vært tatt i dag.
Planta står fortsatt på verandabordet og gleder oss med friske blå blomster.
Litt tynnere i "luggen" er den kanskje blitt, men overrraskende sprek når vi tenker på de tørkeperiodene den har vært igjennom - og på hvor langt på høsten det er.

De lobeliaplantene som har stått utsatt for naturlig vanning i en heller regntung sommer, gleder oss også fortsatt, men er ikke på langt nær så frodige og friske.
Vann må plantene ha, men det kan kanskje bli for mye av det gode?
Planta på verandaen, som ikke er bortskjemt, er i alle fall like fin.

Nå spørs det hvor lenge det varer før frosten setter en stopper for videre blomstring.
Det lakker og lir mot mindre blomsterrike tider nå.