Rabarbra

Foto: Kow d.e. 140509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Nydelig rabarbra til syltetøy og suppe.

Rabarbra (Rheum rhaponticum) er på mange måter en miskjent plante. Jeg skriver "plante" fordi jeg ikke vet om den er grønnsak eller frukt. Det kan ikke hagelitteraturen fastslå med sikkerhet heller.

Før i tiden - dvs. fra slutten av 1800-tallet og til et stykke etter 2. verdenskrig - ble rabarbra brukt i enhver husholdning med respekt for seg selv. I Sarpsborg hvor jeg hadde min barndom, var den å finne forvillet ved gamle hustufter - f.eks. på husmannsplassene hvor det paradoksalt nok var sparsomt med frukt og bær og andre nyttevekster enn poteter, gulrøtter og kål.

I den moderne villahagen har den mange steder måttet vike plassen for gressplen og prydplanter.

Der hvor den finnes, er det i dag mest ungene som nyter de velsmakende stilkene som de dypper ettertrykkelig i sukker.

Og så blir den brukt til rabarbrasuppe som spises i forbindelse med stekt makrell, selvfølgelig. Det er en tradisjon mange opprettholder.

Men rabarbra kan med fordel brukes til så mye mer. Rabarbrakake og syltetøy f.eks.

Men rabarbra bør i motsetning til så mye annet vi dyrker, ikke høstes om høsten, men om våren og forsommeren. Etter St. Hans blir den gjerne "treen" og inneholder visstnok også mer av den skadelige oksalsyren som ellers befinner seg i bladene.

Dessuten trenger den å få beholde stilker og blader for å kunne produsere opplagsnæring som den skal leve av og produsere på grunnlag av, neste vår.

Det finnes flere sorter rabarbra. Den vi har, er rød nederst og grønn lenger oppover på stilken. Det er nok den vanligste. Den beste skal imidlertid være den som er rød hele vegen.

Hva vår rabarbra heter, vet vi ikke. Vi har som vanlig ikke kjøpt, men fått. Våre planter er formert ved rotdeling av en plante i mine foreldres hage, og de har som flere andre av plantene i vår hage, fulgt oss fra bosted til bosted. Dvs. at vi har tatt med rotdeler når vi har flyttet.

Vi har aldri hatt noe problem med å få rabarbraen til å vokse. Den står nå i skyggen på nordsiden av huset, noe verken vekst eller smak synes å ta skade av. Den er ikke merkbart surere enn rabarbra dyrket i sol. Jordsmonnet er åpenbart heller ikke viktig, men vi gir den litt kompost rundt røttene år om annet.

Sykdom har vår rabarbra aldri vært plaget av, men i år var to av de første stenglene som kom, en dag "brukket" ned, og det var tydelige "kloremerker" eller merker av små tenner, nederst på stilkene.

Hvem som har gjort det, skulle vi gjerne vite. Mennesker er det nok ikke.