En lykkelig slutt

Øverst: Hjelpeløs etter et ublidt møte med vinduet.

Nederst: I litt bedre form, men fortsatt groggy og passiv.

Foto: Kow d.e. 040909 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Min kone satt i stua og strikket, da det smalt kraftig i vinduet like ved henne.

Utenfor lå en trost på ryggen.

Den laget spastiske bevegelser som om dens siste time var kommet.

Erfaringen har imidlertid fortalt oss at man ikke skal avskrive fugler som slår hodet i vinduet. Noen har tatt sin død av sammenstøtet, mens andre er blitt kraftig groggy, men har klart seg.

Raskt var vi ute, og godt var det, for den brannete katten som vanker hos oss, kom i god fart opp hagetrappa og så seg forskende omkring.

Er det mat her?

Den må ha en 7. sans. Eller kanskje har fuglen utstøtt lyder som har unngått våre ører.

Med arbeidshansker på for å unngå enhver mulig smitte, løftet vi fuglen som fortsatt lå på rygg, og på tross av iherdige forsøk ikke klarte å snu seg og komme unna da vi bøyde oss over den.

Men hvor skulle vi gjøre av den for å unngå at den ble kattemat?

Inn kunne vi ikke ta den i disse influensatider. Men garasjen, kanskje?

Vi plasserte den pent på et teppe på garasjegolvet, låste garasjeporten og håpet det beste.

Neste morgen stod fuglen på teppet.

Det var nok en riktig "skittrast" vi hadde tatt inn under vårt tak, for det var fuglemøkk rundt omkring, og pasienten var ikke snauere enn at den hoppet inn under bilen da vi kom for å se om den var i live.

Den lot seg ikke fange. Vi forlot derfor garasjen, og da hoppet den - tilsynelatende frisk - ut på gårdsplassen og videre under et grantre og borte var den.

Uten at vi fikk se at den kunne fly. Men den virket pigg og opplagt og ved sine fulle fem - eller hvor mange sanser en trost har.

Altså en historie fra vår hage som kunne endt som tragedie, men som fikk en lykkelig slutt.

Noe den brannete katten kanskje ikke er helt enig i.