Ja visst gör det ont ...

Foto: Kow d.e. 08062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Livets syklus: En orientvalmue sprenger seg ut av skallet for å glede oss en stakket stund som blomst før den setter frø for å sikre artens overlevelse. 

Orientvalmuene får meg til å tenke på Karin Boye.
Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka? skrev hun.
De store valmuene sprenger seg ut av knoppen som en fugleunge av egget.
Det fins flere ulike sorter med orientvalmuer.
Sorten på bildet har lange, slanke stengler som knapt er i stand til å bære vekten av blomsterknopper og utsprungne blomster.
De står ikke strunkne som soldater på geled, men ligger uryddig utover, og er ikke noe for personer med overutviklet ordenssans.
Hos oss får de breie seg omtrent som de vil.
Uryddig frodighet er vakker.
Valmuene sprer sine særdeles spirevillige frø til enhver tenkelig flekk med jord.
Orientvalmuen er ikke kravstor - litt sand mellom steinene på gårdsplassen eller litt åpen jord innunder busker og i kratt, er alt som skal til.
Ikke alle knopper blir til blomster.
De plantene som har valgt seg en plass utenfor hekken mot vegen, står utsatt til.
Der går skoleungene og lar seg friste av de spennende knoppene som de river av for å undersøke hva som er inni.
Eller som de tar på sparket og sender ut i vegbanen hvor de blir most av passerende føtter og biler.
Men noen når blomsterstadiet - og frøstadiet, og sørger for artens overlevelse.
Valmuen er sterk.
Den lar seg ikke knekke av barfrost eller harde, langvarige kuldeperioder.
Nei, orientvalmuen svikter ikke.
Og akkurat nå har den sin tid.
Noen dager med intenst orangerøde blomster.
Som må nytes mens de er her.
For plutselig er blomstringen over, og det er tid for å rydde i bedet.
For denne gang.