Rosenes besværlige liv

 

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

De to klatrerosene  i sørveggen har vært praktfulle en stund, men nå sr regn og blåst strødd kronbladene utover gårdsplassen. Men de er begge remonterende og fylles nok opp igjen med blomster over "rådyrhøyde".

 

 

 

Den røde rosa ble plantet da bedet langs veggen ble anlagt for 40 år siden. Den lever og blomstrer ennå.

 

 

Rosene er vakre både som knopp og blomst, men står ikke lenge. Falne kronblad syns godt i bedet og på gårdsplassen. Det må daglig plukkes og ryddes.

 

 

 

Den rosafargede naboen er av yngre dato. Den er vel ikke mer enn 20-25 år, om jeg husker rett. Den er også en skjønnhet, men visner og kaster kronbladene etter enda kortere tid enn den røde naboen.

 

Når er rosene vakrest? Som knopp eller blomst? 

 

 

 

En lavvokst rose som mot alle odds har rukket å blomstre. Den har hatt flere knopper og fine vekstskudd denne våren og sommeren, men de er blitt rådyrmat.

 

 

 

Denne rosebuska får gjerne stå i fred for de firbeinte, men i år har de forsynt seg grovt. De aller fleste blomsteranleggene er spist på knoppstadiet. Bare de blomstene som står helt inntil veggen, har overlevd.

Den rosa blomsten står godt til den mørbeisede veggen, men skjønnhet har rådyra ikke sansen for. De betrakter prydhagen som marfat og behandler busker og urter der etter.

 

Langs vestveggen har vi et rosebed.

I mange år stod det riktblomstrende, vakre, frodige roser der.

 

Levde lenge - blomstret rikt

Noen overlevde år etter år.

Andre - men ikke mange - bukket under i ekstra harde vintre.

De ble erstattet, og de nye fant seg til rette og gledet oss med vakkert blomsterflor.

 

Men etter hvert begynte ting å skje.

Friske skudd, knopper og blomster forsvant. 

Det ble stadig tydeligere at vi hadde fått ubudne gjester i rosebedet.

Noen som beitet på våre roser.

 

Ubudne gjester

Rådyra hadde gjort sin innmarsj!

Til å begynne med var de ikke mange og kom ikke så ofte.

Når de kom, utførte de sine ødeleggelser og forsvant - gjerne i nattens mulm og mørke.

Vi så dem sjelden. De var sky!

 

Ikke redde lenger

Men det er de ikke lenger. Verken sjeldne, usynlige eller sky!

Nå kommer de midt på lyse dagen, rusler uredde rundt i hagen og på gårdsplassen, og ofte har de med kalver eller ungdyr som læres opp til å finne mat i vår hage.

 

Til og med fødsler har vi vært vitne til i vår umiddelbare nærhet, og i fjor hadde en nyfødt kalv "trykkested" i vår kjøkkenhage hvor den kunne betraktes fra vårt kjøkkenvindu.

Ingen tvil om at rådyra er blitt flere, og at de er blitt halvveis "selv-domestisert" i løpet noen år.

Nå er de snart husdyr.

 

Rådyra bestemmer

Det var roser dette innlegget skulle handle om.

Situasjonen er imidlertid blitt slik at det er vanskelig - for ikke å si umulig - å skrive om rosene og rosebedet uten å skrive om rådyra.

Det er rådyra som bestemmer hva som skal vokse og gro.

Det gjelder ikke bare rosene.

Rosebuskene liker å ha skygge rundt røttene.

Bunndekkerne spises også

Mellom rosebuskene har familiens "gartner" derfor plantet diverse lave - og noen ikke fullt så lave - vekster som skal fungere som bunndekkere.

Også noen av disse beiter rådyra ned.

 

Ulike slag campanula ser ut til å få stå i fred. Lammeøre er rådyra øyensynlig heller ikke lystne på.

Høstastersen derimot har de sans for. Den blir snauet flere ganger i løpet av sesongen. Så snart den setter nye skudd og blomsterknopper, er rådyra på plass og beiter stengler og bladverk ned til 10-15 centimeters lengde.

Ingen ting å gjøre med

I mange år har familiens gartner satt opp diverse mer og mindre vellykkede, sperringer for å hindre rådyra i å komme fram til plantene.

Det har vært arbeidskrevende, hatt liten effekt - og det har vært stygt!

Noe husets frue ikke har unnlatt å gjøre oppmerksom på.

Nå har "gartneren" derfor resignert.

De siste par åra har rosebedet vært for et "koldtbord" å regne.

Rådyra forsyner seg fritt med det de har lyst på.

Og familiens "gartner"?

Han kan bare sukke oppgitt og drømme om gode gamle dager da det nesten ikke fantes rådyr i hans hage!