Dyr i hagen om vinteren

Foto: Kow d.e. 071208 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Rådyrene går i sitt faste spor - opp eller ned den beplantede skråningen, over plenen og gjennom naboens tette furuer.

Dyrene i hagen tar ingen pause.
Det vil si: Grevlingen er vel gått i hi nå , men de øvrige står på.
Småfuglene har det meget travelt, skjærene tar alt de kan komme over, og ekornet er innom en gang i mellom og forsyner seg grådig av de uthengte brødskivene som vi har tigget av kolonialkjøpmenn med brødskjæremaskin.
Ekornet burde vel hatt vernefarge nå, men foreløpig er det tilsynelatende like brunt som det har vært.
Rådyrene går der de alltid har gått. Snø eller ikke, det gjør visst ingen forskjell.
Den snøen som vi ikke får plass til i blomsterbedene, deponerer vi i skråningen og trappa ned til den nederste plenen. Der blir det dypt, og vi tråkker i til over knærne fra tid til annen.
Men der går rådyrene. Med de tynne beina sine, synker de ned i snø nesten til magen, men akkurat der skal de gå.
Alt i naturen er ikke like viselig innrettet.
Vi forer fuglene og ekornet - men ikke rådyrene. Vi vil ikke venne stadig nye generasjoner til å oppholde seg i vår hage. Skjønt, det finner de visst ut av likevel.
Rådyrene er vakre, men noen ugangnskråker.
Heller ikke nå, om vinteren, får rosene stå i fred, naturligvis.
Man kan se på det som en tidlig beskjæring, men bortforklaringer og bagatellisering er mager trøst, for vi vet bare så altfor vel at når rosene kommer med nye skudd til våren, og knopper til sommeren, så er rådyrene der igjen, og knasker i seg det som skulle være til glede for oss tobeinte som har vært så frekke å slå oss ned på et sted som rådyrene mener å ha hevd på.
Så det klokeste er kanskje å sukke oppgitt og avfinne seg med at naturen går sin gang, sommer som vinter, og at vi på sett og vis er gjester og fremmedelementer her i vår egen hage.
Vi får glede oss over ekornet og fuglene.
De er bare til glede og ikke fortred - foreløpig.
Men det er ikke langt til Trøgstad.