Knut ikke alene lenger

Jeg skrev at bokfinken Knut var alene.
Og det var han.
Men det varte ikke lenge.

Da jeg åpnet vinduet og kikket ut for et par dager siden, løftet en stor flokk fugler fra bringebærbedet under der hvor foringsautomaten med solsikkefrø har hengt i vinter.
De samles der for å forsyne seg - slik dompapene og ekornene også gjør - av de frøene som er havnet på bakken og er kommet fram nå når snøen omsider er borte.
Da jeg trakk meg inn og lukket vinduet, kom de tilbake.

I flokken var det mange bokfinker.
Sikkert 12-15 stykker.
Noen var brunrøde, og andre var mye lyserere i fargene.
De lyse var nok hun-fuglene.
Om det er Knut som har varslet om god tilgang på mat i Winthers hage, eller om det uvanlig store frammøtet har andre årsaker, kunne vært interessant å vite.

Bokfinkene var ikke alene.
I flokken var det - så vidt jeg kunne se - både gulspurver og grønfinker i stort antall.
Samt pilfinker og andre fugler som det var vanskelig å identifisere i farten.
Fuglene sitter jo ikke rolig og venter på å bli studert og artsbestemt - enn si telt.

Bilde fikk jeg heller ikke tatt.Vinkelen tillot ikke bilde gjennom ruta.
Og når jeg så mye som prøvde å åpne vinduet, lettet flokken  og slo seg ned i naboens furuhekk i påvente av at fredsforstyrreren  skulle forsvinne slik at lucullusmåltidet kunne fortsette.

Jeg har i løpet av vinteren tenkt at vi trolig ville få en skog av solsikker i bringebæråkeren til sommeren.
Noen av alle de frøene fuglene lot falle ned uten å bry seg mere med dem, måtte vel spire har jeg tenkt, samtidig som jeg syns at det var synd at så mye fuglemat skulle gå til spille.
Jeg har nok også tenkt at frøene kunne virke tiltrekkende på rotter og andre uønskede gjester.
Den bekymringen har jeg ikke lenger.
I alle fall ikke i samme grad.
Etter hvert som fugler og ekorn har forsynt seg, må det være betydelig færre hele frø blant frøskallene.

Og morsomt var det jo med invasjonen av bokfinker.
Morsomt for Knut - og morsomt for oss som slett ikke er bortskjemt med bokfink i hagen.