Hvem skal bestemme?

Foto: Kow d.e. 170809 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Kuletistlene sprer seg hemningsløst, men er dekorative. De fleste vil få stå. Dette staudebedet er et bed på "plantenes premisser".

Midten: Sølvarven tar overhånd og fortrenger andre planter. Det kan den ikke få lov til.

Nederst: Gravmyrten er nest inn til ustyrlig. Den fortrenger til og med en så ekspansiv plante som Oregano, som til gjengjeld sprer sine frø omkring i hagen og etablerer seg hvor som helst.

Hvem skal bestemme i hagen? Plantene eller husets frue og "gartneren"? Svaret er ikke entydig. Noen planter får spre seg som de vil. Andre må begrenses. Med hard hand.

Husets "gartner" gleder seg ikke, men nå må han nok til pers. Fram med spade, hagesaks og arbeidshansker for å fjerne uønsket vegetasjon i blomsterbedene.

Det dreier seg ikke om ugress i tradisjonell forstand, men om planter som ikke vet å spre og utbre seg med måte.

Sølvarve og gravmyrt er de to verste. Deres ekspansjonstrang kjenner ingen grenser.

Og dessverre er det ikke lett å bli kvitt dem der de er uønsket.

Tilsynelatende går det lett, men man skal ikke la seg lure.

Rotdeler sitter som regel igjen, og det skal ikke mye til for at en ny plante skal dukke opp der man har luket og spadd og gjort klart for andre vekster.

Snakk om livskraft. Og remonteringsevne.

Så her må spaden fram, og det må graves dypt. Litt roting i overflaten har så å si ingen hensikt.

Noen spredningskåte planter får imidlertid stå. Eller de blir spadd opp og flyttet.

Vi trenger ikke kjøpe verken kuletistel, rosespirea, honningknoppurt, kjempekonvall, lammeøre - eller gullklematis. Vi er selvforsynte.

Men gravmyrt, sølvarve - og i noen grad purpurjonsokkoll - må vi begrense, om det så skal krøke vår gamle rygg.

Og det gjør det.

Spaden er ikke lenger det hageredskapet vi elsker høyest, men må vi, så må vi.

Så når veden for vinteren nå bare er båret inn, står de uregjerlige plantene for tur.

En hageier er aldri opprådd for noe å gjøre.