Første advarsel

Foto: Kow d.e. 141109 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Lørdag 14. november var den første "skikkelige" vinterdagen hos oss. Da så det sånn ut da vi våknet.

Midten: Mennesker og dyr avleverer spor i snøen.

Nederst: Foreløpig bærer rododendron-buskene snøen uten problemer. I fjor lå de flate under dyp og tung snø et par måneder, men kom som ved et mirakel, fra det uten særlige skader.

Nå er vi advart.

Og minnet om hvordan det trolig kommer til å bli framover.

Jeg både gleder og gruer meg.

En del vekster har utvilsomt nytte av snøen som - når den er tykk nok - bidrar til å hindre altfor sterk frost i det jordlaget hvor røttene er.

På den annen side representerer snøen - i alle fall den våte og tunge - alvorlige påkjenninger på de delene av plantene som befinner seg over bakken.

Forøvrig er snøen vakker. Der den ligger uberørt på plenene, over staudebedene, i kjøkkenhagen - og på sommerens sitteplasser.

Eller sirlig brøytet rundt gårdsplassen.

Jeg måker for hånd, og ser på måkingen som en del av arbeidet med å holde hagen - og gårdplassen - pen.

Grundig måking. Og rette kanter.

Det kan bli temmelig slitsomt for en gammel rygg. Men jeg velger å se på det som mosjon.

Når snøen er tung, det er ekstra mye av den, og når det må måkes raskt for å få bilen på vegen til nødvendige oppdrag, hender det imidlertid at savnet av en snøfreser er følbart.

Men foreløpig er garasjen full. Vi har derfor ikke plass til en tilvekst til maskinparken.

Så den gamle ryggen må nok krøkes i år også.

Hvis det blir noe snø å snakke om i år da.

Foreløpig er vi blitt spart.

Med unntak av sist lørdag, da.

Men da var vi ikke hjemme. Og dagen etter hadde naturen selv ryddet opp.

Og i dag er det nærmere 6 plussgrader. Og regn.

Så vinteren lar vente på seg.

Men vi er, som sagt, advart.