Foto: Kow d.e. 051109 ©Klikk på bildet for å se større versjon
Røde blader og røde bær. Mispelen er en riktig fargebombe i den snart avblomstrede og mer og mer fargefattige høsthagen.
Cotoneaster - eller mispel som vi vel sier på norsk - er en mangfoldig slekt.
Vi er heldige og har en del forskjellige.
Noen har vi plantet. Andre er kommet av seg selv. Eller trolig ved hjelp av fuglene.
Fra mitt barndomshjem fikk jeg et par rotskudd med merkelig form.
Det ene så ut som en litt lang og altfor tynn spaserstokk med overdrevent langt håndtak.
Det har i tidens løp utviklet seg til en kraftig, frodig buske ved innkjørselen.
Det andre var en rett, tynn 30-40 cm lang stamme.
I dag - godt og vel 20 år senere - er denne en fin, solitær buske med utoverhengende grener inn mot gårdsplassen under en av syrinbuskene.
Det er den vi ser i høstskrud på bildet overfor.
Dvs.: Det er en del av den vi ser. Resten av greinene har funnet vegen fram gjennom det tette buskaset av snøbær- og diverse spirea - samt syrin - som den er omgitt av, og lever sitt eget liv i skråningen mot hagenivået nedenfor.
Sånn lar vi det være.
Vi kunne beskåret og klippet og hjulpet til med å holde orden og skaffe lys, selvfølgelig, men foreløpig har buskene klart seg godt på egen hånd.
Mot gårdsplassen er mispelbusken riktig flott på denne årstiden.
Elegante greiner og fine farger.
De røde bærene burde vært spist av sidensvansene nå, men dem har vi ikke sett noe til i år.
Så da får de bare ha det så godt.
Bærene henger der, røde og lekre.
Men hvis fuglene med pønkersveisen forsmår, skal ikke vi nøde dem.
Vi har å by bort, men ikke å krysse bort.
Som min mor bruker å si.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar