Flere av naturens kunstverk

Foto: Kow d.e. 01102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Spindelvevet er et av naturens undere.

Edderkoppene ligger ikke på latsiden.
Og det er mange av dem.
Vi har dem over alt. Flest på norsiden av huset hvor det er skyggefult og kanskje også litt rått.
Men også over alt ellers.

I rosebedet
De lager f. eks. de flotteste spindelvev i rosebedet.
Som ligger langs sørveggen. Der det både kan være stekende sol, sterk vind - og slagregn.
Men værforholdene ser ikke ut til å affisere edderkoppene.
De spinner der hvor det er sjanse for fangst.
Derfor setter de opp sine forræderiske nett over alt.
Blant andre steder altså i rosebedet.

Får stå
Noen steder vil vi gjerne ha for oss selv. Uten klebrige tråder eller nett.
Men de aller fleste nettene får stå.
Jeg syns de er dekorative. Dessuten er de ved siden av å være små kunstverk også et element i forutsetningene for balansen i naturen. Om enn kanskje ikke det viktigste.
Saken har dessuten en etisk side. Jeg har ikke hjerte til å ødelegge de fantastiske byggeverkene som de små, flittige dyrene møysommelig har bygd opp.

Ufrivillig
Men noen må altså vekk. Og noen ganger blir trådene kuttet i vanvare. Eller fordi det ikke er til å unngå fordi de befinner seg på uheldige steder.
Som f. eks. tvers over gårdsplassen nær inngangsdøra, ved garasjeporten - eller ved postkassa. Etter på nordsiden av huset. Og ved kompostbingene.
Og enkelte andre steder.

Kiler og klør
Jeg er blank på issen, og usedvanlig kortklipt.
Når jeg går for å hente avisene i postkassa tidlig om morgenen, kjenner jeg at hodet treffer de klebrige trådene og tøyer dem før de ryker og blir liggende mot huden og i håret.
Og kiler og klør i lange tider etterpå.
Det skjer - sånn gjennomsnitlig - hver dag.
Og bedre er det ikke når jeg går rundt huset.
Da river jeg med meg nett og festetråder som edderkoppene uforsiktig nok har spunnet fra veggen til trærne som står omlag halvannen meter unna.
Og det er ikke bare ett nett, men mange som ødelegges på denne måten. Så å si hver gang jeg - eller noen andre av husets folk - går der.

Hvordan er det mulig?
Utenfor inngangsdøra er det to-tre meter og mer fra veggen og rosebuskene til buskene på motsatt side.
Tvers over der er det spindelvev.
Hvordan klarer edderkoppene det?
Hvordan kommer de fra den ene til den andre siden med den klebrige tråden inntakt?
Det er ikke noe å henge ned fra, og ingen ting å mellomlande eller klatre i undervegs.
Og: Hvis de går på bakken og klatrer opp på den andre siden, hvordan får de med seg tråden, og hvordan får de strammet den når de er kommet fram?

Lærer ikke av erfaring
Dette er problemer jeg stilles over for hver dag gjennom hele sommeren, men ikke har svar på.
Ikke har jeg sett teknikken beskrevet noe sted, og ikke har jeg sett med egne øyne hvordan dette går til.
Plutselig er bare de lange trådene der.
Formodentlig som begynnelsen på et større byggeverk.
Så kommer altså jeg - morgen etter morgen - og ødelegger ved å gå tvers igjennom byggverket.
Men neste morgen er tråden eller trådene på plass igjen.
Edderkoppene har altså ikke evnen til å lære av erfaring.
Ufortrødent bygger de på ny og på ny. På samme sted.
Enda det eneste de "fanger" er et altfor stort menneske på veg for å hente dagens aviser.