Klikk på bildene for
å se større versjon
Sukkerertene fikk fint klatrestativ, men det brydde de seg ikke om. De la seg heller som en "klamp om foten".
Den forkrøplete voksemåten ser ikke ut til å ha hemmet veksten og avlingen. Resultat: Mange fine sprø, velsmakende, sunne erter.
Jeg har bladd gjennom min 7. sans, men finner ingen opplysninger om når jeg sådde sukkerertene.
Det var ikke i våres, men langt ut på sommeren.
Jeg husker at jeg lurte på om det var umaken verdt, og om de ville rekke å gi avling.
Det var en unødvendig bekymring.
Avlingen har vært rikelig, og vi har høstet fine ferske erter over relativt lang tid.
Stadig kommer det en og annen ny blomst som blir til spiselige erter.
Klatret ikke
For at plantene skulle ha noe å klatre i, laget familiens gartner et pyramideformet klatrestativ av lange greiner fra svarthylltreet.
Det var ingen suksess.
For plantene klatret ikke.
De brydde seg ikke om de loddrette pinnene, men la seg til i en klase på toppen av urna de var plantet i, og nabourna.
Trolig savnet de klatrehjelp i horisontalplanet.
Det var det da også meningen at de skulle få, men sommeren ble for kort.
Så langt nådde gartneren aldri.
Kanskje neste år?
2 kommentarer:
Jeg har tenkt samme tanke mange ganger; om at nå er det for sent å så...
Det bør jeg nok slutte med, ser jeg.
Så flott at det ble avling. Om sommeren ikke strakk til for oppbinding spiller vel liten rolle, når planten produserer uansett.
Ha en deilig søndag:)
Kanskje er det den fantastiske høsten som har "reddet" meg og gitt ertene en fair sjanse. Likevel: Regelen bør være at man prøver det man har lyst til å prøve, og ikke tar "nederlag" på forhånd. Ha det godt, Fagertun, og lykke til med eventuelle eksperimenter.
Legg inn en kommentar