Krokusen gjør ikke mye av seg mellom busker og ugras, men den er i det minste ikke spist av rådyrene.
Krokusen har som regel kort levetid i vår hage.
Ikke fordi den visner så raskt, men fordi den som regel blir spist.
Rådyrene som vanker her - og dem er det flere av - gnager som regel av blomstene så fort de viser seg.
I år kom krokusene før jeg hadde fått klipt ned Ulvespireahekken som dekker skråningen de står i.
Dermed stod krokusen litt mer beskyttet mot angrep fra de firbente.
Kanskje er det forklaringen.
Skjønt rådyrene lar seg neppe stanse av litt spireakratt hvis det er noe de virkelig vil ha tak i.
Bortenfor spireaen er det et felt med Pink Grootendorst-roser.
De er fulle av illsinte torner.
Det feltet går rådyra igjennom både på veg opp og ned av skråningen.
Det gjør de altså selv om det ville være mye mer behagelig å gå gjennom spireafeltet ved siden av.
Gammel vane er tydeligvis vond å vende.
Men for krokusen er det bra at rådyra går der de går.
I år ser det ut til at den skal få blomstre ferdig der den står.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar