Oktober har begynt, men vår Heidelberg-rose fortsetter å blomstre som om ingen ting er hendt.
Vår Heidelberg-rose har gledet oss siden tidlig på 1980-tallet.
Til å begynne med var den fantastisk - grønn og fin med masser av røde blomster.
Etter noen år ble den angrepet av bladrust, andre soppsykdommer samt myriader av bladlus.
Den så pjuskete ut, men den blomstret.
Etter et par kraftige nedklippinger, kom den seg igjen.
Familiens gartner plukket av syke blader og fjernet blader som var falt på bakken for å begrense smitte.
Det så ut til å hjelpe.
I årene som har fulgt, har det gått opp og ned med tilveksten - og bladveksten.
Et år så den ut til å ha "gått ut", men nei.
Nye "ekte" skudd kom fra rota.
Den er ikke lenger som i sin glanstid, men den lever - og blomstrer.
Hvert år.
Til dels rikelig.
Og den remonterer.
Ikke bare til langt ut på høsten, men noen ganger helt til jul.
Evnen til å fylle på med nye bristende knopper og blussende roser etter hvert som de gamle har takket for seg, har vært overveldende.
Nå er den i gang igjen.
Vår Heidelberg bryr seg ikke om kalenderen.
Den blomstrer som om vi fortsatt skulle ha sol og sommer.
Og sol har vi hatt noen dager.
Riktig fine dager og ikke altfor kalde netter.
Men nå skal det visst være slutt.
Nå kommer høsten for alvor.
Men synkende temperatur skremmer neppe vår Heidelberg.
Den pleier å fortsette å remontere.
Det hender, som sagt, at vi har roser i rosebedet ved juletider.
I år som tidligere, skal det bli spennende å se hva slags vinter vi får, og hvordan vår Heidelberg greier den.
Foreløpig blomstrer den.
Med mange blomster og flere lovende knopper.
Som om det fortsatt skulle være sommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar