Riset taler sitt tydelige språk. Potetene vokser ikke lenger. Nå bare ligger de der og venter på å bli tatt opp - og spist.
Potetene var ikke mange. Men gode var de.
I dag har vi hatt salt sild til middag. Kryderfileter med nye, kokte poteter.
Potetene var så ferske som de kunne få blitt. De ble tatt opp av jorda en times tid før de ble kokt.
Årets avling var ikke stor, men potetene var gode. Eller nydelige som husets frue flere ganger ga uttrykk for.
Salt sild - gjerne krydderfileter fra Klädesholmen i nabolandet i øst - og nykokte nypoteter, er en av favorittrettene til "familiens gartner". Som tilbehør vil han gjerne ha revne gulerøtter lett dynket med eddik eller sitron, og mye løk skåret i relativt tynne ringer. Noen biter syltede rødbeter og båter av kokt egg er heller ikke å forakte.
Over det hele vil han ha smeltet smør. Og med smør mener han smør og ikke margarin selv om meierismør blandet med margarin til nød går an.
En klatt lettrømme kan han også få ned.
"Familiens gartner" sverger til vann. Han liker ikke øl. Men til salt sild kan han drikke et glass kaldt lettøl av typen "Bayer". Så det ble lettøl denne gangen.
Nå er årets potetavling altså fortært.
Gjorde smaksopplevelsen rett for alt arbeidet med å dyrke egne poteter i plastbalje på terrassen?
"Familiens gartner" mener ja. Han gleder seg like mye over prosessen som over resultatet.
Og når potetene smakte så godt som de gjorde der de kom så å si direkte fra jorda til kjøkkenbordet, vet han at an kommer til å sette poteter i plastdunken neste år også.
Hvis han lever og har helsa.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar