Fotos: Kay Olav Winther d.e. 2021 ©
Hvorfor står rådyrgeita der? Og hvorfor løper den ikke når "familiens gartner" nærmer seg med telefonkameraet i anlegg?
Til slutt kom bukken. Den løp ikke straks, men står vakt.
Det er ikke uvanlig med rådyrbesøk i vår hage. Tvert i mot. Det er dagligdags.
Først dukket mor rådyr opp. Hun stilte seg demonstrativt til skue midt på plenen og så utfordrende på husets frue som nærmet seg, og på "familiens gartner" som kom med mobiltelefonen i kamerastilling.
Hvorfor løp hun ikke?
Forklaringen kom brasende opp skråningen gjennom buskene. Kalven løp så fort og var så liten at den unndro seg å bli tatt bilde av. Så snart den nådde fram til mamma, løp de begge to - rundt hjørnet og bak leveggen.
Da kom baktroppen. En staselig bukk fulgte etter kalven og stilte seg advarende og beskyttende opp på plenen for å sikre at barn og mor slapp trygt unna.
De to sto bak leveggen og var ikke mer stresset enn at de spiste av plantene der, mens pappa rådyrbukk passet på ute på plenen.
Bukken hadde heller ikke travelt, mens ruslet til slutt etter barn og mor. Også han gav seg til å beite.
Da fant "familiens garner" ut at han måtte jage dem før de ble for "hagevarme" og følte seg altfor hjemme i hans kjøkkenhage. Han ropte derfor og klappet i hendene.
Da fikk de fart på seg. Tvers igjennom bringebærbedet gikk flukten med mamma først og pappa til slutt og kalven i midten.
Pappas horn haket fast i noe bringebærris som ble revet løs. Han løp derfor videre med en seierskrans av bringebærris om hornene. De hvite bakspeilene forsvant inn i skogen på østsiden av huset.
Om de ble såpass skremt at det varer en stund før de kommer tilbake og spiser av våre planter?
Neppe. Vi har jaget dem mange ganger, men de kommer tilbake. Noen ganger samme kveld.
Fristelsene blir øyensynlig for store.
Og kanskje skjønner de at vi er mer ubehagelige enn egentlig farlige. Som fluer eller klegg omtrent.
2 kommentarer:
De er jo staselige og vakre dyr, men en pest og plage for hageeiere. Jeg er usedvanlig heldig, som bor nærmest i skogen, men knapt får rørt mine mengder av tulipan om våren, og tallrike rosebusker. Sier jeg lever i fred med skogens dyr. Ser det sånn at det er vi som har bosatt oss i deres skog, og de får jo stadig innskrenket sine beiteområder.
Du har rett. Det er vi som er inntrengerne på dyrenes områder. Med rådyrene er det likevel litt annerledes. De har økt i mengde og underlagt seg stadig større områder som de historisk sett ikke har hørt hjemme i. Det lyder sikkert brutalt, men jeg mener beskatningen er for liten.
Legg inn en kommentar