Roser på vidvanke

Foto: Kow d.e. 04062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rosene har etablert seg mellom belegningssteinene i innkjørselen. Og der får de stå.

Jeg er en ordensmann.
Noen vil til og med si "i overkant", og at jeg med fordel kunne slappe av på kravene.
I hagen har jeg imidlertid - paradoksalt nok - sans for det litt "rufsete".
For busker, blomster og andre planter som sår seg selv og etablerer seg på helt andre steder enn der jeg ideelt sett kunne tenke meg å ha dem.
M.a.o. for det frodige.

Roser på steingrunn
Rosene i innkjørselen f. eks.
De har valgt å vokse på hagens mest karrige sted. Mellom kantsteinene og steinbelegningen. Og mellom belegningsteinene.
Under steinene er det pukk og sand.
Det er altså nok for rosene.
Og da er det nok for meg.

Tøffinger
Vi hadde en hard vinter.
Spesielt "forvinteren" med barfrost var krevende for plantene.
Skjønt, rosene i innkjørselen nøt ikke særlig godt av det etter hvert stadig dypere snølaget, heller.
De stod akkurat der jeg med ubarmhjertig, hard hand måkte vekk snøen for å komme ut og inn av innkjørselen med bilen.
Men det hadde de tydeligvis ikke vondt av.
I alle fall overlevde de.
De vokser og blomstrer.
Og snart kommer nypene.

Ukjent opphav
Hva slags roser det er, vet jeg ikke.
De likner ikke helt på noen av de andre "vill"-rosene vi har.
F. eks.: Rosa rugosa, Pink Grootendorst - eller noen "klunger"-liknende roser" med enkle, rosa blomster og rød-svarte, ovale nyper.
Hvor rosene på bildet ovenfor eventuelt er kommet fra, vet jeg heller ikke.
På grunn av omfattende foring har vi besøk av mange fugler hele året, så det kan være fuglene som har brakt frøene hit.
Eller kanskje skoleungene som går forbi? De rasper med seg det som står langs vegen, og kaster det fra seg når de blir lei av det.
Slik hjelper de naturen med spredning og formering.
Eller det kan selvfølgelig være en "mutasjon" av roser vi har.
De kan jo minne om de villrosene - trolig steinnype (Rosa canina) - som vi har like i nærheten.

Funksjonell oase
Uansett. Fine er de, og jeg lar dem stå.
Jeg trimmer dem bare slik at bilene som skal til og fra gårdsplassen, kommer forbi uten å bli ripet opp.
Forøvrig får naturen gå sin gang.
Litt rufsete ser det, som nevnt, ut.
Men det bidrar til å gi hagen det frodige utseendet som jeg etterstreber.
En frodig grønn oase skal den være.
Men funksjonell.
Det er familiegartnerens ideal.