Vi har både svarthyll og rødhyll i hagen. Svarthyll byr på blomster og bær som mennesker kan spise. Rødhyllbærene spiser vi ikke, men det gjør fuglene. Begge trærne er dekorative om våren.
Rødhyllen (sambucus racemosa ) vokser vilt - i dobbelt forstand.
Den dukker opp både her og der.
Trolig er det fuglene som tar seg av spredningen.
Godt hjulpet av at frøene i rødhyllbærene må ha en imponerende overlevelsesevne og spirekraft.
Når man ser bort fra at fuglene spiser bærene, er rødhyll ingen nytteplante.
Frøene i bærene er giftige for mennesker.
Rødhyll er derfor mest til dekorasjon.
Den er fin å se på når den blomstrer eller står med klaser av røde bær.
Svarthyllen (sambucus nigra) derimot er både til glede og nytte.
Blomstene kan friteres eller brukes som utgangspunkt for saft og vin.
Av de modne bærene kan man lage god, sunn saft med masse antioksidanter.
Selv om man har et stort tre med masse blomster og tilsvarende mengde bær, er det imidlertid ikke sikkert det blir noe til hagens eiere.
Hos oss blir det alt vesentlige av både blomster, kart og modne bær spist før vi rekker å høste dem.
Myriader av blåsvarte lus spiser blomstene.
Og de blomstene som rekker å bli til modne bær, tar fuglene seg av.
I alle fall mesteparten.
I fjor lagde jeg saft på en del av svarthyllens blomster.
Det ble ikke vellykket.
Safta gjæret.
Men jeg slo den ikke ut.
Jeg satte den til ettergjæring for om mulig å "gjøre vann til vin".
Det ser lovende ut.
Og smaker ikke verst.
Den avgjørende smakstesten har vi imidlertid ikke tatt ennå.
Vin trenger tid.
Men snart skal vi smake.
Det er ingen grunn til å ha flasker med "skvip" på hyllene i matkjelleren.
Og er det blitt god - eller i alle fall brukbar - vin, er det jo dumt å la den stå så lenge at det blir skjemt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar