En spade er ikke uten videre en spade. Denne relativt "ubrukte" spaden knaker i sammenføyningene og bøyer seg for den minste motstand.
Jeg har gamle spader som tåler en "trøkk".
Både spader jeg har arvet fra mine foreldre, og spader som jeg har kjøpt sjøl i løpet av et langt hageliv.
De er gode som nye.
Bortsett fra at de er blitt sløve.
I stedet for å slipe dem, kjøpte jeg en ny.
Jeg tenkte at jeg kunne bruke den nye, skarpe til jord som ytte motstand og var vanskelig å skjære igjennom, mens jeg kunne bruke de gamle til jord som var porøs.
Der gikk jeg "fem på".
Den nye spaden tåler nesten ikke motstand.
Den gir etter i sammenføyningen mellom metall-delen og skaftet.
Antakelig stikker treskaftet ikke langt nok ned i metallhylsa på toppen av bladet.
De gamle norskproduserte spadene var konstruert annerledes.
På dem gikk metallet langt oppover skaftet, og metallet og treverket var ettertrykkelig naglet fast i hverandre.
Jeg skriver dette for å dele mine erfaringer, og advare mot impulskjøp.
Se nøye på hageredskapene før du handler.
De må være slik konstruert at de tåler rimelig belastning og påkjenning - og tåler å bli brukt over lang tid.
Det lønner seg ikke alltid å kjøpe det som koster minst.
Billig kan bli dyrt.
Ennå har ikke min spade gått i stykker.
Men det er fordi jeg er forsiktig og ikke bruker den på arbeidsoppgaver hvor påkjenningen kan bli for stor.
Sånn skal det ikke være.
En spade må tåle å bli spadd med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar