Færre, men mørkere sniler

Foto: Kow d.e. 27052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Snilene bruker plantene våre som mat. Her er et eksemplar som har valgt seg en strategisk plass midt i matfatet. Denne snila lever ikke lenger. Dens skadeverk i hagen er over.

Det er færre brune skogsniler enn det har vært tidligere.
Den kalde vinteren med barfrost og dyptgående tele har åpenbart hatt sin virkning.
Vi tar fortsatt våre daglige inspeksjonsrunder med "snilesaksa" parat, men det har ikke vært mange sniler å finne.

Etter regn
Etter regn pleier brunsniler og hagesniler med hus på ryggen, å komme fram i blomsterbedene og på plenene.
Noen pleier til og med å gjøre letejobben ekstra grei ved å legge seg til rette på den steinbelagte gårdsplassen.
Men i år er det langt mellom hver snile vi finner.
Heldigvis.

Mørkere
Som tidligere nevnt, er de snilene som fortsatt gjør plantenes liv utrygt hos oss, ganske mørke.
Om det skyldes naturlig utvalg - f.eks. resultat av at mørke sniler tåler kulde bedre - kunne være interessant å vite.
Nå er det jo forøvrig ikke sikkert at de snilene som har overlevd, er mer motstandsdyktige enn dem som har bukket under.
Forklaringen kan jo være at de som har overlevd, har funnet et bedre sted å overvintre, enn dem som frøs ihjel.
Altså, enten forutseenhet - eller ren flaks.

Jakten bør fortsette
Om det er færre sniler enn tidligere, betyr det ikke at jakten og den nådeløse avlivingen bør opphøre.
Tvert om, så å si.
Kraftige innhogg i en liten bestand, er mer virkningsfulle enn noen få drepte eksemplarer av en nærmest talløs populasjon.
Selv sverger jeg til saksa.
De drepte snilene bruker jeg som åte.
Når artsfrendene kommer for å spise restene etter de drepte, klipper jeg dem også.
Salt bruker jeg ikke.
Det vil jeg ikke ha i hagen.