Rådyr på kirkegården

Foto: Kow d.e. 01052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Hvor lang tid tok det før rådyrene hadde spist blomstene? Alle stemorsblomstene på nabogravene var snauspiste. Vår families grav har nok heller ikke sluppet unna.

Vi har ansvaret for en grav på Skjeberg kirkegård i Sarpsborg.
Der har vi plantet stemorsblomster etter som stemor er den eneste planta som med sikkerhet tåler temperaturer under null.

Til glede for rådyrene 
Den plantingen kunne vi antakelig spart oss.
Flere enn oss hadde kommet på samme ideen og hadde vært ute før oss.
Det hadde de ikke mye igjen for.
Plantene viste seg raskt å være til liten glede for dem som ville ha det pent på gravene - men til desto større glede for rådyrene.

Ikke folk, men dyr
På grav etter grav var blomster og blomsterknopper knepet av slik at bare bladrosettene og stilkene stod igjen.
Noen planter var røsket opp og lå på bakken mellom gravene.
De som ikke vet bedre, kunne komme til å mistenke unger eller vandaler for hærverket.
At det er rådyrene som er synderen, er det imidlertid ingen tvil om.
Vi kjenner igjen adferdsmønteret og de avgnagde blomsterstilkene fra vår egen hage.
Hos oss kan vi, som tidligere fortalt, bare ha stemorsblomster i en urne på verandaen hvor rådyrene kan stenges ute.
I hagen kan vi verken ha stemorsblomster eller tulipaner - eller andre sommerblomster og stauder som rådyrene setter spesiell pris på.

Åpen kirkegård
Gravplassen ved Skjeberg kirke er en vakker fredfull plass med utsikt over det frodige landbrukslandskapet på Skjeberg-sletta.
Kirkegården er åpen uten gjerde eller stengsel av noe slag og folk og dyr kan komme og gå til alle døgnets tider.
Det benytter rådyrene seg av.
For dem er kirkegården et matfat som stadig blir fylt på og fornyet av velmenende etterlatte som ønsker å minnes de døde med et gravsted som ser ordentlig ut.
Men jo flere friske planter, desto hyppigere besøk av rådyr som lærer stadig nye generasjoner hvor godbitene er å finne.

Jakt på kirkegården?
De som har ansvaret for kirkegården, må kjenne til problemet.
Hva gjør de for å - hindre - eller i alle fall begrense - rådyrenes adgang til kirkegården og gravene?
Nøyer de seg med å konstatere at dette er et problem som finnes på de fleste åpne kirkegårder, og som derfor ikke lar seg løse?
Ser de på kirkegården som et fredlyst sted hvor også rådyrene og andre skadegjørere må få vandre fritt?
Eller har de søkt råd hos "ekspertisen"  for å få råd om hvordan rådyrene skal kunne holdes unna?
Og hvis "ekspertisen" kommer til at jakt - altså avliving - er eneste boteråd, er da de ansvarlige villige til å gå til et slikt skritt?
Eller må de som steller gravene rett og slett finne seg i blomstene blir spist og planter røsket opp av grådige rådyr?
Jeg må innrømme at jeg ville forstå det, dersom de fant å måtte gå drastisk til verks.
En kirkegård er en minnelund.
Ikke et matfat.
Heller ikke for rådyr.